Vilja`s glowing heart. Kap.1

(English text after Norwegian).

Novelle Norway Norwegian heart Norwegian novell orkidedatter short story

Vilja setter i fra seg bagasjen på gulvet, fomler etter lysbryteren og det blir ikke noe lys. Hun er alltid beredt og tar frem lommelykten. Hun skimter et bord med en duk med røde og hvite firkanter på. To stearinlys står oppå bordet og hun tenner de med fyrstikkene hun har i lomma. En liten komfyr skiller stue og kjøkken. En turkis sofa, TV og en svart vedovn på brune fliser treffer hennes øyne. Det henger ei klokke over stolen som står ved siden av sofaen, og et naturbilde henger over sofaen. Et lite vindu over en liten kjøkkenbenk.

Det er kaldt, så hun beholder jakken på. I ovnen er det klart for å fyre opp. Avispapir og ved er lagt inn og hun sender en varm tanke til den som har gjort det. Hun kjenner gåsehuden bre seg over kroppen hennes, flammen knitrer imot henne og griper tak i vedkubbene. Snart kan hun kjenne det varmer. Hun blir oppslukt av flammene der hun lar seg begeistre av de gule, oransje og rødlige fargene inni dem. Hun føler på følelser og sorterer noen tanker der hun sitter i lotusstilling foran ovnen. Hun lukker ovnsdøra og kommer tilbake til den mørke virkeligheten. Hun må ha lys. Hun tenner noen flere stearinlys og kubbelys og de lyser opp et par dører. Hun lukker opp den ene og det er soverommet, og den andre døra fører henne inn på badet. Hun setter bagasjen sin inn på soverommet, men tar med seg boka og sine skrivesaker ut igjen til stua. Hun forstår at hun ikke får lest eller skrevet noe i bare skimtet fra lysene, så hun sender en melding til sin venninne. Hun får nummeret til Even, han er vaktmester.

Hun ringer han og presenterer seg, og forteller om lyset som ikke virker i hytta. Even humrer med sin dype og mandige stemme. Vilja oppdager plutselig at hun snakker som en foss om bok og skriverier, og han er sikkert ikke interessert i å høre om det. Han sier at det er et skur ned mot skogkanten bak hytta. Inni skuret er det et sikringsskap som hun må sjekke ut. Det er sikkert noen sikringer som har sluttet å virke. Hun merket hun falt litt sammen og ble veldig usikker. Mente han at hu skulle kravle seg ut i all snøen som ikke var måkt ned til skuret, alene? «Du klarer det», sier stemmen i andre enden. Hun svelger hardt og skjelvende. Hun er glad i mørket, men ikke å måtte streve seg ut på denne måten. Hun tenker at hun burde ha leid seg en hytte ved sjøen i stedet for, men hun hadde tro på at skogsluften og naturen her skulle gi henne ny energi og bli bedre i hjertet sitt. De sier farvel og legger på. Hun føler plutselig at hytta er så tom og litt skummel…

Fortsettelse følger…

-Orkidedatter-

Follow me on instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/ maybe you better get to know me …

//

Viljas glowing heart. Chapter 1.

Vilja set aside the luggage on the floor, fumbling after the light switch and there will be no light. She is always ready and brings out the flashlight. She glances at a table with a cloth with red and white squares on it. Two candles stand on top of the table and she lights them with the matches she has in her pocket. A small stove separates the living room and kitchen. A turquoise sofa, TV and a black wood stove on brown tiles hit her eyes. It hangs a clock over the chair, which is next to the sofa, and a natural picture hangs over the sofa. A small window over a small kitchen counter.

It’s cold, so she keeps her jacket on. In the oven it is ready to fire. Newspaper and wood have been added and she sends a warm thought to the one who has done so. She knows the goose skin spreading over her body, the flame crackles against her and grabs the logs. Soon she can feel the heat. She gets swallowed up by the flames where she gets excited by the yellow, orange and reddish colors inside them. She feels emotions and sorts some thoughts where she is sitting in the lotus position in front of the stove. She closes the oven door and returns to the dark reality. She must have light. She lights some more candles and cube lights and they light up a couple of doors. She closes one and it is the bedroom, and the other door leads her into the bathroom. She puts her luggage into the bedroom, but takes the book and her stationery back to the living room.

She understands that she is not reading or writing anything in the glare of the lights, so she sends a message to her friend. She gets the number to Even, he is the caretaker.She calls him and presents herself, and tells about the light that does not work in the cabin. Even chuckles with his deep and manly voice. Will suddenly discovers that she is talking like a «waterfall» about book and writing, and he is probably not interested in hearing about it. He says there is a shed down to the edge of the forest behind the cabin. Inside the shed there is a fuse box that she must check out. There are probably some fuses that have stopped working. She noticed she fell a little together and became very insecure. Did he mean that she should crawl out in all the snow that was not shoveled down to the shed, alone? «You can do it,» says the voice at the other end. She swallows hard and trembling. She is fond of the dark, but not having to strive out this way. She thinks that she should have rented a cabin by the sea instead, but she believed that the forest air and nature here would give her new energy and become better in her heart. They say goodbye and put on. She suddenly feels that the cabin is so empty and a bit creepy …

To be continued…
-Orkidedatter-

Trapped in the past…

(English text after Norwegian text)

Jeg lukker øynene og lar tonene fra musikken fylle tankene mine. Jeg blir henne lille jenta igjen. Jeg er en lettrørt person og tårene som triller nedover mine kinn har mye historie i seg.

Fanget i fortiden trapped in the past coping with life mental health Norway Norwegian blogger livsmestring

Jeg er så utrolig sliten. Jeg er så sliten av å ha en kropp som har stengt alt av følelser inni seg. I over mange mange år har jeg kjempet for å ikke falle fra hverandre, men endelig orket jeg ikke mer.

Jeg går en runde i huset mitt. Jeg hutrer av å se ut av vinduet. Der ute, der er det mange vonde minner. De kommer kasta på meg som steinras. Det er vondt.

Jeg kjenner hele kroppen gjør seg klar til kamp. Jeg kjenner hjerte mitt «fryser» og følelsene prøver å ikke «kjenne» på hvordan det var. Hjernen min søker etter positive minner for å kjempe tilbake. Kjempe tilbake det vonde og såre med kjærlighet og positive minner.

Jeg snur meg og ser innover i mitt eget hus. Det er fylt med gode minner, kjærlighet, latter, mye kos og hygge, omsorg og så mye lys og varme. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten min mann.

Jeg prøver å riste av meg gufsene fra fortiden. Jeg vil ikke kjenne på det lenger. Jeg vet jeg må for å få det enda bedre med meg selv. Å gå videre med livet, ikke bare for meg, men min familie også.

Jeg går med raske skritt over gulvet, bestemt. Tar med meg hundene og går ut. Ut på tunet der fortidens nifse «spøkelser» er. Det er ikke mange forandringene hjemme hos meg i mitt barndomshjem. Et nytt hus er bygd, men ellers alt som før.

Hjernen min skanner hver en krok og hvert et sted. Hvorhen jeg ser og snur meg, har jeg minner. Mange vonde minner…Jeg pusser støvet av noen, gjør de klarere for meg. Jeg står i «stormen» som raser inni meg. Går igjennom tanker og følelser som jeg kjenner så alt for godt igjen. Lille jenta som satt med bena oppunder seg, gråt og hikstet og til slutt ville ende sitt liv.

Selv om det er vinter og kjølig, orker ikke kroppen å holde meg oppe. Jeg faller sakte ned på bakken og gråter. Jeg gråter som jeg husker meg selv som lita jente. Jeg kan føle smerten. Jeg får de samme fysiske smertene og reaksjonene.

Jeg tar vekk håret fra ansikter mitt som er fult av tårer. Øynene er såre og jeg føler meg dårlig. Jeg kikker bort på skogen, et fluktsted som jeg var så glad i som lita jente.

Jeg er kald og jeg er våt. Sleper meg opp og inn. Kler av meg og fyrer opp i peisen. Jeg elsker å sitte foran peisen og se på flammene som sluker seg rundt veden i ulike farger.

Rød, gul, oransj, lilla, blå og hvit farge som varmer en utmattet og kald kropp. Jeg henter dyna og legger den godt inntil kroppen min. Det beste av alt, varmer mitt hjerte og sinn.

Snart ikke lenger «fanget i fortiden», men tilbake til her og nå, mitt liv, jeg skal lære meg å leve med arrene🦋

-orkidedatter-

//

Trapped in the past..

I close my eyes and let the tones from the music fill my mind. I’ll be her little girl again. I am a light-hearted person and the tears rolling down my cheeks have a lot of history in them.

I’m so incredibly tired. I am so tired of having a body that has closed all of the feelings inside it. For over many many years I have struggled not to fall apart, but at last I couldn’t do it anymore.

I go for a round in my house. I shudder to look out the window. Out there, there are many bad memories. They will throw at me like rocks. It hurts. I know the whole body is getting ready for battle.

I know my heart «freezes» and the feelings try not to «know» how it was. My brain is searching for positive memories to fight back. Fight back the evil and hurt with love and positive memories.

I turn around and look into my own house. It is filled with good memories, love, laughter, lots of fun and coziness, care and so much light and warmth. I don’t know what to do without my husband.

I try to shake off the vapors of the past. I don’t want to know it anymore. I know I have to get even better with myself. Going on with life, not just for me, but my family too. I walk with quick steps across the floor, determined. Take my dogs and go out.

Out in the yard where the old «ghosts» of the past are. There are not many changes at my home in my childhood home. A new house is built, but otherwise everything as before. My brain scans each hook and every place. Wherever I look and turn, I have memories. Many bad memories …

I brush some of the dust, make them clearer to me. I stand in the «storm» that rages inside me. Going through thoughts and feelings I know all too well again. Little girl who sat with her legs up and down, crying and hesitating and eventually ending her life.

Although it is winter and cool, the body cannot keep up. I slowly fall to the ground and cry. I cry as I remember myself as a little girl. I can feel the pain. I get the same physical pain and reactions.

I remove the hair from my faces full of tears. The eyes are sore and I feel bad. I look away at the forest, an escape place that I was so fond of as a little girl. I’m cold and I’m wet. Drag me up and in.

Smells of me and fires up in the fireplace. I love to sit in front of the fireplace and watch the flames swallowing around the wood in different colors.

Red, yellow, orange, purple, blue and white color that warms an exhausted and cold body. I get the pad and put it well to my body. Best of all, warm my heart and mind.

Soon no longer «trapped in the past» but back to here and now, my life, I’ll teach myself to live with the scars.

-Orkidedatter-

 

My broken heart…

I`m so incredibly appreciated by all my followers and readers out there in every corner of the world. I am so grateful and can’t thank you enough. I posted this post a few days ago and I got lovely respons, and I want to share this in English. This is written from the depths of my soul and from my heart.

 Dandelion children, broken heart, coping with life, quality of life, et knust hjerte, barndom, childhood, freedom, mental health, psykisk helse, shame, fault,

Having experienced and experienced a trip to the «Abyss» that I call it – and still working my way up to be as healthy as I can, many thoughts and feelings have been through my heart and my head. Someone I can pass on, others I have to learn to live with.

 

I have often thought of this with mental health and fear in the soul and emotional breakdown. In relation to this with physical pain, such as: a bone fracture. If I could choose, the choice would not have been so difficult, I would have chosen a bone fracture. Physical pain goes over and the body heals itself, you get well again ….

Why can’t it be that way with the psychic pain? … I can have patience with a physical wound and wait, it’s over. My mental pain has no waiting time. I’ve been waiting long enough, trying to trick my mind, but no. The wounds in the heart are still there and linked with me – emotional thoughts and emotions. A heart full of sorrow because of my time here on earth and what it has given me. Grief over my «luggage» from childhood, adolescence and adulthood. Where my emotional pain in my broken heart evokes anxiety that looks for places of refuge in nooks and crannies inside my body where it can germinate and grow with pace with both depressed and destructive thoughts that bring with it an emotional burst that gets tougher.

 

I often feel «trapped». «Caught» because I stopped living and do not give myself my own freedom. I have become «blind» and stuck to a «dead end». I live in the «shadow of myself». I deceive myself because my heart is hurting – it’s broken over the years – I just didn’t understand it until now.

 

Starting with «blank sheets» is not easy, but no one has told me that life is easy, just because someone is more fortunate than others. I must accept the cold reality. There are no more acts or chapters in this life. I go back to the beginning as far as I can. Try to erase or erase parts of my life. It is not possible, but I try to make the bad memories smaller and weaker and that they do not control me. The process is bad, but I do not want the «shadows» from the past …

My «shadows» from the past tell me

 

-you don’t deserve love-

 

-you will never be happy again-

 

-You ruin everything you take in-

 

-you don’t deserve others to love you-

 

– this broken heart will forever be there and your pain will be unbearable –

 

– when you find happiness «the» must be empty

 

and so it goes on …..

 

My broken heart, I have begun to push together again. It gets many scars, big scars, but ultimately not open wounds, but it gets me back, but life doesn’t get the same. What is broken is never the same again. It will always have cracks. I can «paint» over so it’s not visible on the outside.

As a butterfly I grow and change and hope I find my true colors in life, a new meaning of quality of life that finds my fragile «wings» and I can «fly» and soon, just soon, be on the right path …

I’ve started to «fly» a little …

 

 

-orkidedatter-

 

 

Thank you very much to my family, especially my husband and my son❤️