Lips

Writer, creative, sensual, artist, life, lios, kiss, feelings, poet, poetry, 6 word story,

Photo: credit to the right owner

Words: @orkidedatter

@orkidedatter_artist

Facebook: orkidedatter author

Love letters to the death

Writer, poet, poetry, darkpoetry, author, darksoul, Norway, dikter, dikt, poet, forfatter, artist, kunstner, words, myself, loveletters, kjærlighetsbrev, creative, Art: my own @orkidedatter

Your spirit is a last fragrance from

your touch on my cheek

darkness is crying out

you gasping for air

see into the depth of my soul

feel into the depth of my heart

sink into the depth of my eyes

unfulfilled dreams can’t be my

ashes from my rose petals

after my death

shades from a panther in the shadows

painting the weakest chain in a cloud

starless night and a path in the forest

black pearls dripping down from heaven

the perfect touch from Angels above

with love and prayers

my fragile heart can’t bear this

life on earth anymore..therefore

I write love letters to the dead…

-Orkidedatter-

Behind a mask

Poet, poetry, Norwegian, Norge, Norsk, dikter, forfatter, my life, dark poetry, creative, my soul, my heart, authorArt: my own @orkidedatter

– Behind a mask-

Behind a mask, someone is hiding

my door was opened to my safe place

now it became my prison

I cried – no one saw my tears

I screamed in disgust – no one has ever

heard them

a little girl’s fragility gets crushed by the crime

caught in the curse of the mask

no escape

trapped in a body that slowly have died

she buried herself in pain

so as not to feel what she saw

a empty shell with a color of black

behind a mask an unwritten diary

beneath rolling waves

a sea of guilt

bound with chains and trapped in mystery

every minute passed and I felt the hell that

even darkness feared .

-Orkidedatter-

Vilja`s glowing heart. Kap.3.

 

(English text after Norwegian)

Jeg har skrevet fra før Viljas glødende hjerte. Kap.1  og Viljas glødende hjerte. Kap: 2 

Novelle prosaist Norway Norwegian blogger short story love glowing heart glødende hjerte

…Vilja hopper høyt i sofaen da hun hører det knakker på døra. Mange tanker raser igjennom hodet mitt. Kan det være min venninne som kommer allerede i kveld da, tenker hun. Hun lister seg bort til kjøkkenvinduet, og hun ser rett inn i en blå jakke. Det ser ut som det står en bredskuldret kar der ute på trappen. Hun tenker at hun er oppdratt til ikke stole på fremmede, i hvert fall ikke slippe de inn når hun er alene. Mange tanker raser rundt i hennes hodet. Han kan ha ærlige hensikter. Hun nøler, men føler seg modig. Hvem vet, tenker hun, kanskje det blir mitt livs eventyr etter den tunge tiden. Hun griper sjansen og tar i dørhandtaket. Hun blunker litt fort med øynene og rister litt på håret sitt.

Hun åpner døra og et stort smil med vakre hvite tenner som i en perlerad skinner mot henne, og et kornfarget hår henger litt nedenfor lua. Han presenterer seg som Even. Han forteller han bare ønsket å sjekke om hun hadde fått til å skifte sikringer og at hun hadde det bra før han dro videre. Vilja spurte om han ville ta en kaffe sammen med henne, og det ville han. Det ville smake veldig godt sa han til henne, og takket pent. Han børster av seg litt snø og kommer inn. Han spør hva hun holder på med og peker på kinnet hennes og smiler. Hun forsvinner inn på badet og kaster et blikk i speilet der hun ser en strek eller to fra pennen sin. Hun rødmer litt og prøver å gnu det av seg. Han sier det går fint, og at hun kler den. Hun smiler og kan ikke annet enn å tenke at han har et pent smil og vakkert ansikt. Griper en kaffe kopp og heller oppi kaffe til han mens jeg forteller om hva jeg leser og skriver. Jeg henter noen flere kubbelys og han legger mere ved i ovnen. Det lukter deilig av ved i hytta med en liten touch av stearin. Han tilbyr seg å hente mer ved ute ved skuret, og jeg takker ja, med et lykke til. Han ser på Vilja spørrende og lurer på om henne tror han skal gå alene. Hun forstår hva han vil, men det knyter seg i magen på hennes. Denne gangen er hun ikke alene så hun tar lommelykta og sier hun kan lyse for han.

De kler på seg og tar turen ut. Våt snø faller ned fra himmelen og legger seg som et kunstverk bak på nakken hans der Vilja tusler etter han. Denne gange er hun rolig og avslappet, men så er det ingen fugl som skriker heller. Mørket synes å være annerledes denne gangen, det virker ikke så levende. Det eneste Vilja føler på som er levende er hennes hjerterytme. Han som gåår foran henne vekker noe i henne som hun ikke vil føle på. Hun prøver å lure seg unna hva hun føler ved å riste litt på seg. Vilja ønsker ikke å bli såret igjen.

Even putter full posen av ved og akkurat når han skal gå ned trappen snubler han i hennes ben og faller ned så lang han er. Hun tenker at det er bare hun som klarer å være så klønete, og hun mister fotfestet og faller ned på han. Vilja hiver seg fort rundt i snøen og tar håret vekk fra fjeset sitt. Hun føler snøen blir til vann i fjeset sitt og er glad hun ikke har sminke på seg i dag. Han ler den mest rungende og vakreste latteren hun har hørt. Latterener smittsom, de ler begge to. Hu ser opp på himmelen og alle stjerner lyer ned på henne. En av de lyser sterkere enn de andre. Vilja syns den blunker til henne og hjertet hennes gjør et par hopp. Begge to liger de der i mørket i den kalde snøen. Han tar opp igjen lommelykten og lyser på henne. Han legger seg over på siden for å tørke av den våte snøen i ansiktet hennes. Hans hånd er som en fjær i sine bevegelser. Han sier han liker smilet mitt.

De kommer seg inn, de ler og tøyser sammen. Vilja ønsker bare å stoppe tiden. Akkurat nå, tenkte hun ikke på noe annet enn å være i denne stunden sammen med Even og det føltes veldig deilig. Blikkene våres møtes og Vilja får en intens følelse i kroppen. Det føles som hjertet hennes begynner å gløde igjen. Hun fryser og må skifte. Hun går inn på soverommet og setter på seg pysjen sin. Even må gå med skjorta og boxeren sin. Vilja prøver å holde igjen blikket, men hun klarer ikke å stå imot. Så hennes blikk blir dratt nedover hans kropp og stopper der hans skjorte stopper. Hun smiler for seg selv. Han henter madrassen og dyna fra soverommet og legger den foran ovnen, kryper under dyna og Vilja forstår han fryser, men forstår også at det er en måte og gjemme seg selv på her han må gå halvnaken sammen med henne, en ukjent jente. Hun serverer mer kaffe. Even ser opp på henne og nikker at det er plass til henne også. Hun er skeptisk, men denne gangen tenker hun seg ikke om to ganger. Hun kan ikke motså han. Vilja og Even blir liggende å snakke og le til leppene hans nærmer seg hennes. Hun ser på ilden fra ovnen og hun ser i de himmelblå øynene hans. Hun føler seg svimmel og ser farger foran øynene sine. Hun lukker dem og de kysser hverandre. Vilja trekker seg fort bort. Hun kjenner inni hjertet sitt og det gjør fortsatt vondt. Hun forteller han at hun har jobbet seg igjennom en tøff periode med kjærlighetssorg og frykter redsel og smerte igjen. Vil ikke bli såret igjen. Hun forteller han at hun ikke ønsker å være en helge flørt, men er ute etter en mann å dele livet med. Han hiver hodet baker og smiler og rister på håret sitt som faller ned på hodet hans som kronblader på en rose. Even er ikke ute etter en flørt, men ønsker seg ei kone og barn. Etter å ha hørt hennes stemme i telefonen tidligere viste han at han måtte treffe henne. Ha ble ikke skuffet.

Even tar ansiktet hennes i hendene sine, ser rett inn i mine øyne og sier han kommer aldri til å såre meg. Han ble forelsket i meg gjennom min stemme. Hjertet hans bare visste og hans sjel hadde kommet hjem nå.

Ordene hans pustet liv i glørne i Viljas hjerte og fikk ilden til å blusse opp igjen. Vilja får en følelse av at den aldri kommer til å slukne. Hennes liv starter i dag med et glødende hjerte.

The end.

-Jeg håper du likte min lille novelle og jeg heier på hverdagsromantikken.

-Orkidedatter-

// 

Vilja`s glowing heart:

From before I have wrotten Chapters Viljas glødende hjerte. Kap.1 and Viljas glødende hjerte. Kap: 2

… Vilja jump high on the couch when she hears it knocks on the door. Many thoughts rage through her head. Can it be my girlfriend who comes already tonight then, she thinks. She leans over to the kitchen window, and she looks straight into a blue jacket. It looks like there is a broad-shouldered guy out there on the stairs. She is raised not to trust strangers, at least not to let them in when she is alone. Many thoughts rage around her head. He can have honest intentions. She hesitates, but feels brave. Who knows, she thinks, maybe it will be my life’s adventure after the heavy time. She seizes the chance and takes the door handle. She blinks a little quickly with her eyes and shakes her hair.

She opens the door and a big smile with beautiful white teeth that shines against her in a beaded pearl, and a grain-colored hair hangs slightly below the cap. He presents himself as Even. He says he just wanted to check if she had got to change fuses and that she was fine before he left. Vilja asked if he wanted to have a cup of coffee with her, and he would. It would taste very good, he said to her, and thankfully. He brushes off some snow and enters. He asks what she is doing and points to her cheek and smiles. She disappears into the bathroom and glances at the mirror where she sees a line or two from her pen. She blushes a little and tries to rub it off. He says it goes well and she dresses it. She smiles and can only think that he has a pretty smile and a beautiful face. Grabs a coffee cup and rather gives him coffee while she tell him what she read and write. Vilja get some more cube lights and he adds more wood to the oven. It smells of wood in the cabin with a little touch of stearin. He offers to og out to the shed for more wood, she said  thank you, with a good luck. He looks at Vilja’s questioning and wonders if she thinks he should go alone. She understands what he wants, but it ties in her stomach. This time she is not alone, so she takes the flashlight and says she can brighten up for him.

They dress and go out. Wet snow falls down from the sky and settles as a work of art behind his neck where Vilja walks after him. This time she is calm and relaxed, but then there is no bird screaming either. The darkness seems to be different this time, it doesn’t seem so alive. The only Vilja to feel that is alive is her heartbeat. He, who walks in front of her awakens something in her, that she will not feel. She tries to sneak away from what she feels about shaking herself. Vilja will not be hurt again.

Even puts the bag full of firewood and just as he is going down the stairs he stumbles into her legs and falls down as long as he is. She thinks it is only her who manages to be so clumsy, and she loses her footing and falls on him too. Vilja pulls herself quickly around the snow and takes her hair away from her face. She feels the snow turns into water in her face and is happy she doesn’t wear makeup today. He laughs the most resounding and beautiful laughter she has heard. Laughing contagious, they both laugh. She looks up at the sky and all stars lie down on her. One of them shines stronger than the others. She sees one star shining brighter than the others and it blink to her and her heart makes a few jumps. Both of them lying there in the dark in the cold snow. He picks up the flashlight again and shines on her. He lays down on the side to wipe off the wet snow on her face. His hand is like a feather in his movements. He says he likes her smile.

They come inside, they laugh and choke together. Vilja only want to stop the time. Right now, she didn’t think of anything but being in this moment with Even and it felt very delicious. Our eyes meet and Vilja gets an intense feeling in the body. It feels like her heart is begining to glow and do well again. She freezes and needs to change clothes. She enters the bedroom and puts on her pawn.

Even have to go with shirt and boxer. Vilja try to keep an eye on everything else than Even, but she is unable to resist. Her eyes is dragged down his body and stops where his shirt stops. She smiles at herself. He picks up the mattress and cushion from the bedroom and puts it in front of the stove, crawls under the duvet and Vilja understands he is freezing, but also understands that there is a way and hides himself from. He must go half-naked with her, an unknown girl. She serves more coffee. Even looking up at her and nodding to her. She’s skeptical, but this time she doesn’t think twice. She can’t resist him. Vilja and Even are lying on the madrass, talking and laughing before his lips approaching her. She looks at the fire from the stove and she sees in his blue eyes of heaven. She feels dizzy and sees colors in front of her eyes. She closes them and they kiss each other. Vilja withdraw fast. She feels inside her heart, and it still hurts. She tells him that she has worked through a tough period of love and are afraid to live in fear again. Vilja will  not be hurt again. She tells him that she does not want to be a weekend flirt, but is looking for a man to share life with. He pulls his head backwards and smiles and shakes his hair, and it falls on his head like petals on a rose. Even is not looking for a flirt, but wants a wife and children. He heard her voice in the phone before, he just knew that he had to meet her. Ha was not disappointed.

Even took her face in her hands, looking straight into her eyes and saying he will never hurt Vilja. He fell in love With her voice. His heart just knew and his soul had come home now, he said.

His words breathed life into the glow of her heart and made the fire flare up again. Vilja get a feeling that it will never go out. Her life starts today with a glowing heart.

The end.

-I hope you like my short story and I Cheer on everyday romance.

-Orkidedatter-

 

 

 

Vilja`s glowing heart. Kap.1

(English text after Norwegian).

Novelle Norway Norwegian heart Norwegian novell orkidedatter short story

Vilja setter i fra seg bagasjen på gulvet, fomler etter lysbryteren og det blir ikke noe lys. Hun er alltid beredt og tar frem lommelykten. Hun skimter et bord med en duk med røde og hvite firkanter på. To stearinlys står oppå bordet og hun tenner de med fyrstikkene hun har i lomma. En liten komfyr skiller stue og kjøkken. En turkis sofa, TV og en svart vedovn på brune fliser treffer hennes øyne. Det henger ei klokke over stolen som står ved siden av sofaen, og et naturbilde henger over sofaen. Et lite vindu over en liten kjøkkenbenk.

Det er kaldt, så hun beholder jakken på. I ovnen er det klart for å fyre opp. Avispapir og ved er lagt inn og hun sender en varm tanke til den som har gjort det. Hun kjenner gåsehuden bre seg over kroppen hennes, flammen knitrer imot henne og griper tak i vedkubbene. Snart kan hun kjenne det varmer. Hun blir oppslukt av flammene der hun lar seg begeistre av de gule, oransje og rødlige fargene inni dem. Hun føler på følelser og sorterer noen tanker der hun sitter i lotusstilling foran ovnen. Hun lukker ovnsdøra og kommer tilbake til den mørke virkeligheten. Hun må ha lys. Hun tenner noen flere stearinlys og kubbelys og de lyser opp et par dører. Hun lukker opp den ene og det er soverommet, og den andre døra fører henne inn på badet. Hun setter bagasjen sin inn på soverommet, men tar med seg boka og sine skrivesaker ut igjen til stua. Hun forstår at hun ikke får lest eller skrevet noe i bare skimtet fra lysene, så hun sender en melding til sin venninne. Hun får nummeret til Even, han er vaktmester.

Hun ringer han og presenterer seg, og forteller om lyset som ikke virker i hytta. Even humrer med sin dype og mandige stemme. Vilja oppdager plutselig at hun snakker som en foss om bok og skriverier, og han er sikkert ikke interessert i å høre om det. Han sier at det er et skur ned mot skogkanten bak hytta. Inni skuret er det et sikringsskap som hun må sjekke ut. Det er sikkert noen sikringer som har sluttet å virke. Hun merket hun falt litt sammen og ble veldig usikker. Mente han at hu skulle kravle seg ut i all snøen som ikke var måkt ned til skuret, alene? «Du klarer det», sier stemmen i andre enden. Hun svelger hardt og skjelvende. Hun er glad i mørket, men ikke å måtte streve seg ut på denne måten. Hun tenker at hun burde ha leid seg en hytte ved sjøen i stedet for, men hun hadde tro på at skogsluften og naturen her skulle gi henne ny energi og bli bedre i hjertet sitt. De sier farvel og legger på. Hun føler plutselig at hytta er så tom og litt skummel…

Fortsettelse følger…

-Orkidedatter-

Follow me on instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/ maybe you better get to know me …

//

Viljas glowing heart. Chapter 1.

Vilja set aside the luggage on the floor, fumbling after the light switch and there will be no light. She is always ready and brings out the flashlight. She glances at a table with a cloth with red and white squares on it. Two candles stand on top of the table and she lights them with the matches she has in her pocket. A small stove separates the living room and kitchen. A turquoise sofa, TV and a black wood stove on brown tiles hit her eyes. It hangs a clock over the chair, which is next to the sofa, and a natural picture hangs over the sofa. A small window over a small kitchen counter.

It’s cold, so she keeps her jacket on. In the oven it is ready to fire. Newspaper and wood have been added and she sends a warm thought to the one who has done so. She knows the goose skin spreading over her body, the flame crackles against her and grabs the logs. Soon she can feel the heat. She gets swallowed up by the flames where she gets excited by the yellow, orange and reddish colors inside them. She feels emotions and sorts some thoughts where she is sitting in the lotus position in front of the stove. She closes the oven door and returns to the dark reality. She must have light. She lights some more candles and cube lights and they light up a couple of doors. She closes one and it is the bedroom, and the other door leads her into the bathroom. She puts her luggage into the bedroom, but takes the book and her stationery back to the living room.

She understands that she is not reading or writing anything in the glare of the lights, so she sends a message to her friend. She gets the number to Even, he is the caretaker.She calls him and presents herself, and tells about the light that does not work in the cabin. Even chuckles with his deep and manly voice. Will suddenly discovers that she is talking like a «waterfall» about book and writing, and he is probably not interested in hearing about it. He says there is a shed down to the edge of the forest behind the cabin. Inside the shed there is a fuse box that she must check out. There are probably some fuses that have stopped working. She noticed she fell a little together and became very insecure. Did he mean that she should crawl out in all the snow that was not shoveled down to the shed, alone? «You can do it,» says the voice at the other end. She swallows hard and trembling. She is fond of the dark, but not having to strive out this way. She thinks that she should have rented a cabin by the sea instead, but she believed that the forest air and nature here would give her new energy and become better in her heart. They say goodbye and put on. She suddenly feels that the cabin is so empty and a bit creepy …

To be continued…
-Orkidedatter-

Trapped in the past…

(English text after Norwegian text)

Jeg lukker øynene og lar tonene fra musikken fylle tankene mine. Jeg blir henne lille jenta igjen. Jeg er en lettrørt person og tårene som triller nedover mine kinn har mye historie i seg.

Fanget i fortiden trapped in the past coping with life mental health Norway Norwegian blogger livsmestring

Jeg er så utrolig sliten. Jeg er så sliten av å ha en kropp som har stengt alt av følelser inni seg. I over mange mange år har jeg kjempet for å ikke falle fra hverandre, men endelig orket jeg ikke mer.

Jeg går en runde i huset mitt. Jeg hutrer av å se ut av vinduet. Der ute, der er det mange vonde minner. De kommer kasta på meg som steinras. Det er vondt.

Jeg kjenner hele kroppen gjør seg klar til kamp. Jeg kjenner hjerte mitt «fryser» og følelsene prøver å ikke «kjenne» på hvordan det var. Hjernen min søker etter positive minner for å kjempe tilbake. Kjempe tilbake det vonde og såre med kjærlighet og positive minner.

Jeg snur meg og ser innover i mitt eget hus. Det er fylt med gode minner, kjærlighet, latter, mye kos og hygge, omsorg og så mye lys og varme. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten min mann.

Jeg prøver å riste av meg gufsene fra fortiden. Jeg vil ikke kjenne på det lenger. Jeg vet jeg må for å få det enda bedre med meg selv. Å gå videre med livet, ikke bare for meg, men min familie også.

Jeg går med raske skritt over gulvet, bestemt. Tar med meg hundene og går ut. Ut på tunet der fortidens nifse «spøkelser» er. Det er ikke mange forandringene hjemme hos meg i mitt barndomshjem. Et nytt hus er bygd, men ellers alt som før.

Hjernen min skanner hver en krok og hvert et sted. Hvorhen jeg ser og snur meg, har jeg minner. Mange vonde minner…Jeg pusser støvet av noen, gjør de klarere for meg. Jeg står i «stormen» som raser inni meg. Går igjennom tanker og følelser som jeg kjenner så alt for godt igjen. Lille jenta som satt med bena oppunder seg, gråt og hikstet og til slutt ville ende sitt liv.

Selv om det er vinter og kjølig, orker ikke kroppen å holde meg oppe. Jeg faller sakte ned på bakken og gråter. Jeg gråter som jeg husker meg selv som lita jente. Jeg kan føle smerten. Jeg får de samme fysiske smertene og reaksjonene.

Jeg tar vekk håret fra ansikter mitt som er fult av tårer. Øynene er såre og jeg føler meg dårlig. Jeg kikker bort på skogen, et fluktsted som jeg var så glad i som lita jente.

Jeg er kald og jeg er våt. Sleper meg opp og inn. Kler av meg og fyrer opp i peisen. Jeg elsker å sitte foran peisen og se på flammene som sluker seg rundt veden i ulike farger.

Rød, gul, oransj, lilla, blå og hvit farge som varmer en utmattet og kald kropp. Jeg henter dyna og legger den godt inntil kroppen min. Det beste av alt, varmer mitt hjerte og sinn.

Snart ikke lenger «fanget i fortiden», men tilbake til her og nå, mitt liv, jeg skal lære meg å leve med arrene🦋

-orkidedatter-

//

Trapped in the past..

I close my eyes and let the tones from the music fill my mind. I’ll be her little girl again. I am a light-hearted person and the tears rolling down my cheeks have a lot of history in them.

I’m so incredibly tired. I am so tired of having a body that has closed all of the feelings inside it. For over many many years I have struggled not to fall apart, but at last I couldn’t do it anymore.

I go for a round in my house. I shudder to look out the window. Out there, there are many bad memories. They will throw at me like rocks. It hurts. I know the whole body is getting ready for battle.

I know my heart «freezes» and the feelings try not to «know» how it was. My brain is searching for positive memories to fight back. Fight back the evil and hurt with love and positive memories.

I turn around and look into my own house. It is filled with good memories, love, laughter, lots of fun and coziness, care and so much light and warmth. I don’t know what to do without my husband.

I try to shake off the vapors of the past. I don’t want to know it anymore. I know I have to get even better with myself. Going on with life, not just for me, but my family too. I walk with quick steps across the floor, determined. Take my dogs and go out.

Out in the yard where the old «ghosts» of the past are. There are not many changes at my home in my childhood home. A new house is built, but otherwise everything as before. My brain scans each hook and every place. Wherever I look and turn, I have memories. Many bad memories …

I brush some of the dust, make them clearer to me. I stand in the «storm» that rages inside me. Going through thoughts and feelings I know all too well again. Little girl who sat with her legs up and down, crying and hesitating and eventually ending her life.

Although it is winter and cool, the body cannot keep up. I slowly fall to the ground and cry. I cry as I remember myself as a little girl. I can feel the pain. I get the same physical pain and reactions.

I remove the hair from my faces full of tears. The eyes are sore and I feel bad. I look away at the forest, an escape place that I was so fond of as a little girl. I’m cold and I’m wet. Drag me up and in.

Smells of me and fires up in the fireplace. I love to sit in front of the fireplace and watch the flames swallowing around the wood in different colors.

Red, yellow, orange, purple, blue and white color that warms an exhausted and cold body. I get the pad and put it well to my body. Best of all, warm my heart and mind.

Soon no longer «trapped in the past» but back to here and now, my life, I’ll teach myself to live with the scars.

-Orkidedatter-

 

My broken heart…

I`m so incredibly appreciated by all my followers and readers out there in every corner of the world. I am so grateful and can’t thank you enough. I posted this post a few days ago and I got lovely respons, and I want to share this in English. This is written from the depths of my soul and from my heart.

 Dandelion children, broken heart, coping with life, quality of life, et knust hjerte, barndom, childhood, freedom, mental health, psykisk helse, shame, fault,

Having experienced and experienced a trip to the «Abyss» that I call it – and still working my way up to be as healthy as I can, many thoughts and feelings have been through my heart and my head. Someone I can pass on, others I have to learn to live with.

 

I have often thought of this with mental health and fear in the soul and emotional breakdown. In relation to this with physical pain, such as: a bone fracture. If I could choose, the choice would not have been so difficult, I would have chosen a bone fracture. Physical pain goes over and the body heals itself, you get well again ….

Why can’t it be that way with the psychic pain? … I can have patience with a physical wound and wait, it’s over. My mental pain has no waiting time. I’ve been waiting long enough, trying to trick my mind, but no. The wounds in the heart are still there and linked with me – emotional thoughts and emotions. A heart full of sorrow because of my time here on earth and what it has given me. Grief over my «luggage» from childhood, adolescence and adulthood. Where my emotional pain in my broken heart evokes anxiety that looks for places of refuge in nooks and crannies inside my body where it can germinate and grow with pace with both depressed and destructive thoughts that bring with it an emotional burst that gets tougher.

 

I often feel «trapped». «Caught» because I stopped living and do not give myself my own freedom. I have become «blind» and stuck to a «dead end». I live in the «shadow of myself». I deceive myself because my heart is hurting – it’s broken over the years – I just didn’t understand it until now.

 

Starting with «blank sheets» is not easy, but no one has told me that life is easy, just because someone is more fortunate than others. I must accept the cold reality. There are no more acts or chapters in this life. I go back to the beginning as far as I can. Try to erase or erase parts of my life. It is not possible, but I try to make the bad memories smaller and weaker and that they do not control me. The process is bad, but I do not want the «shadows» from the past …

My «shadows» from the past tell me

 

-you don’t deserve love-

 

-you will never be happy again-

 

-You ruin everything you take in-

 

-you don’t deserve others to love you-

 

– this broken heart will forever be there and your pain will be unbearable –

 

– when you find happiness «the» must be empty

 

and so it goes on …..

 

My broken heart, I have begun to push together again. It gets many scars, big scars, but ultimately not open wounds, but it gets me back, but life doesn’t get the same. What is broken is never the same again. It will always have cracks. I can «paint» over so it’s not visible on the outside.

As a butterfly I grow and change and hope I find my true colors in life, a new meaning of quality of life that finds my fragile «wings» and I can «fly» and soon, just soon, be on the right path …

I’ve started to «fly» a little …

 

 

-orkidedatter-

 

 

Thank you very much to my family, especially my husband and my son❤️