Vilja`s glowing heart. Kap.3.

februar 28, 2019.Lesetiden er 19 minutter.

(English text after Norwegian)

Jeg har skrevet fra før Viljas glødende hjerte. Kap.1 og Viljas glødende hjerte. Kap: 2

…Vilja hopper høyt i sofaen da hun hører det knakker på døra. Mange tanker raser igjennom hodet mitt. Kan det være min venninne som kommer allerede i kveld da, tenker hun. Hun lister seg bort til kjøkkenvinduet, og hun ser rett inn i en blå jakke. Det ser ut som det står en bredskuldret kar der ute på trappen. Hun tenker at hun er oppdratt til ikke stole på fremmede, i hvert fall ikke slippe de inn når hun er alene. Mange tanker raser rundt i hennes hodet. Han kan ha ærlige hensikter. Hun nøler, men føler seg modig. Hvem vet, tenker hun, kanskje det blir mitt livs eventyr etter den tunge tiden. Hun griper sjansen og tar i dørhandtaket. Hun blunker litt fort med øynene og rister litt på håret sitt.

Hun åpner døra og et stort smil med vakre hvite tenner som i en perlerad skinner mot henne, og et kornfarget hår henger litt nedenfor lua. Han presenterer seg som Even. Han forteller han bare ønsket å sjekke om hun hadde fått til å skifte sikringer og at hun hadde det bra før han dro videre. Vilja spurte om han ville ta en kaffe sammen med henne, og det ville han. Det ville smake veldig godt sa han til henne, og takket pent. Han børster av seg litt snø og kommer inn. Han spør hva hun holder på med og peker på kinnet hennes og smiler. Hun forsvinner inn på badet og kaster et blikk i speilet der hun ser en strek eller to fra pennen sin. Hun rødmer litt og prøver å gnu det av seg. Han sier det går fint, og at hun kler den. Hun smiler og kan ikke annet enn å tenke at han har et pent smil og vakkert ansikt. Griper en kaffe kopp og heller oppi kaffe til han mens jeg forteller om hva jeg leser og skriver. Jeg henter noen flere kubbelys og han legger mere ved i ovnen. Det lukter deilig av ved i hytta med en liten touch av stearin. Han tilbyr seg å hente mer ved ute ved skuret, og jeg takker ja, med et lykke til. Han ser på Vilja spørrende og lurer på om henne tror han skal gå alene. Hun forstår hva han vil, men det knyter seg i magen på hennes. Denne gangen er hun ikke alene så hun tar lommelykta og sier hun kan lyse for han.

De kler på seg og tar turen ut. Våt snø faller ned fra himmelen og legger seg som et kunstverk bak på nakken hans der Vilja tusler etter han. Denne gange er hun rolig og avslappet, men så er det ingen fugl som skriker heller. Mørket synes å være annerledes denne gangen, det virker ikke så levende. Det eneste Vilja føler på som er levende er hennes hjerterytme. Han som gåår foran henne vekker noe i henne som hun ikke vil føle på. Hun prøver å lure seg unna hva hun føler ved å riste litt på seg. Vilja ønsker ikke å bli såret igjen.

Even putter full posen av ved og akkurat når han skal gå ned trappen snubler han i hennes ben og faller ned så lang han er. Hun tenker at det er bare hun som klarer å være så klønete, og hun mister fotfestet og faller ned på han. Vilja hiver seg fort rundt i snøen og tar håret vekk fra fjeset sitt. Hun føler snøen blir til vann i fjeset sitt og er glad hun ikke har sminke på seg i dag. Han ler den mest rungende og vakreste latteren hun har hørt. Latterener smittsom, de ler begge to. Hu ser opp på himmelen og alle stjerner lyer ned på henne. En av de lyser sterkere enn de andre. Vilja syns den blunker til henne og hjertet hennes gjør et par hopp. Begge to liger de der i mørket i den kalde snøen. Han tar opp igjen lommelykten og lyser på henne. Han legger seg over på siden for å tørke av den våte snøen i ansiktet hennes. Hans hånd er som en fjær i sine bevegelser. Han sier han liker smilet mitt.

De kommer seg inn, de ler og tøyser sammen. Vilja ønsker bare å stoppe tiden. Akkurat nå, tenkte hun ikke på noe annet enn å være i denne stunden sammen med Even og det føltes veldig deilig. Blikkene våres møtes og Vilja får en intens følelse i kroppen. Det føles som hjertet hennes begynner å gløde igjen. Hun fryser og må skifte. Hun går inn på soverommet og setter på seg pysjen sin. Even må gå med skjorta og boxeren sin. Vilja prøver å holde igjen blikket, men hun klarer ikke å stå imot. Så hennes blikk blir dratt nedover hans kropp og stopper der hans skjorte stopper. Hun smiler for seg selv. Han henter madrassen og dyna fra soverommet og legger den foran ovnen, kryper under dyna og Vilja forstår han fryser, men forstår også at det er en måte og gjemme seg selv på her han må gå halvnaken sammen med henne, en ukjent jente. Hun serverer mer kaffe. Even ser opp på henne og nikker at det er plass til henne også. Hun er skeptisk, men denne gangen tenker hun seg ikke om to ganger. Hun kan ikke motså han. Vilja og Even blir liggende å snakke og le til leppene hans nærmer seg hennes. Hun ser på ilden fra ovnen og hun ser i de himmelblå øynene hans. Hun føler seg svimmel og ser farger foran øynene sine. Hun lukker dem og de kysser hverandre. Vilja trekker seg fort bort. Hun kjenner inni hjertet sitt og det gjør fortsatt vondt. Hun forteller han at hun har jobbet seg igjennom en tøff periode med kjærlighetssorg og frykter redsel og smerte igjen. Vil ikke bli såret igjen. Hun forteller han at hun ikke ønsker å være en helge flørt, men er ute etter en mann å dele livet med. Han hiver hodet baker og smiler og rister på håret sitt som faller ned på hodet hans som kronblader på en rose. Even er ikke ute etter en flørt, men ønsker seg ei kone og barn. Etter å ha hørt hennes stemme i telefonen tidligere viste han at han måtte treffe henne. Ha ble ikke skuffet.

Even tar ansiktet hennes i hendene sine, ser rett inn i mine øyne og sier han kommer aldri til å såre meg. Han ble forelsket i meg gjennom min stemme. Hjertet hans bare visste og hans sjel hadde kommet hjem nå.

Ordene hans pustet liv i glørne i Viljas hjerte og fikk ilden til å blusse opp igjen. Vilja får en følelse av at den aldri kommer til å slukne. Hennes liv starter i dag med et glødende hjerte.

The end.

-Jeg håper du likte min lille novelle og jeg heier på hverdagsromantikken.

-Orkidedatter-

Vilja`s glowing heart:

From before I have wrotten Chapters Viljas glødende hjerte. Kap.1 and Viljas glødende hjerte. Kap: 2

… Vilja jump high on the couch when she hears it knocks on the door. Many thoughts rage through her head. Can it be my girlfriend who comes already tonight then, she thinks. She leans over to the kitchen window, and she looks straight into a blue jacket. It looks like there is a broad-shouldered guy out there on the stairs. She is raised not to trust strangers, at least not to let them in when she is alone. Many thoughts rage around her head. He can have honest intentions. She hesitates, but feels brave. Who knows, she thinks, maybe it will be my life’s adventure after the heavy time. She seizes the chance and takes the door handle. She blinks a little quickly with her eyes and shakes her hair.

She opens the door and a big smile with beautiful white teeth that shines against her in a beaded pearl, and a grain-colored hair hangs slightly below the cap. He presents himself as Even. He says he just wanted to check if she had got to change fuses and that she was fine before he left. Vilja asked if he wanted to have a cup of coffee with her, and he would. It would taste very good, he said to her, and thankfully. He brushes off some snow and enters. He asks what she is doing and points to her cheek and smiles. She disappears into the bathroom and glances at the mirror where she sees a line or two from her pen. She blushes a little and tries to rub it off. He says it goes well and she dresses it. She smiles and can only think that he has a pretty smile and a beautiful face. Grabs a coffee cup and rather gives him coffee while she tell him what she read and write. Vilja get some more cube lights and he adds more wood to the oven. It smells of wood in the cabin with a little touch of stearin. He offers to og out to the shed for more wood, she said thank you, with a good luck. He looks at Vilja’s questioning and wonders if she thinks he should go alone. She understands what he wants, but it ties in her stomach. This time she is not alone, so she takes the flashlight and says she can brighten up for him.

They dress and go out. Wet snow falls down from the sky and settles as a work of art behind his neck where Vilja walks after him. This time she is calm and relaxed, but then there is no bird screaming either. The darkness seems to be different this time, it doesn’t seem so alive. The only Vilja to feel that is alive is her heartbeat. He, who walks in front of her awakens something in her, that she will not feel. She tries to sneak away from what she feels about shaking herself. Vilja will not be hurt again.

Even puts the bag full of firewood and just as he is going down the stairs he stumbles into her legs and falls down as long as he is. She thinks it is only her who manages to be so clumsy, and she loses her footing and falls on him too. Vilja pulls herself quickly around the snow and takes her hair away from her face. She feels the snow turns into water in her face and is happy she doesn’t wear makeup today. He laughs the most resounding and beautiful laughter she has heard. Laughing contagious, they both laugh. She looks up at the sky and all stars lie down on her. One of them shines stronger than the others. She sees one star shining brighter than the others and it blink to her and her heart makes a few jumps. Both of them lying there in the dark in the cold snow. He picks up the flashlight again and shines on her. He lays down on the side to wipe off the wet snow on her face. His hand is like a feather in his movements. He says he likes her smile.

They come inside, they laugh and choke together. Vilja only want to stop the time. Right now, she didn’t think of anything but being in this moment with Even and it felt very delicious. Our eyes meet and Vilja gets an intense feeling in the body. It feels like her heart is begining to glow and do well again. She freezes and needs to change clothes. She enters the bedroom and puts on her pawn.

Even have to go with shirt and boxer. Vilja try to keep an eye on everything else than Even, but she is unable to resist. Her eyes is dragged down his body and stops where his shirt stops. She smiles at herself. He picks up the mattress and cushion from the bedroom and puts it in front of the stove, crawls under the duvet and Vilja understands he is freezing, but also understands that there is a way and hides himself from. He must go half-naked with her, an unknown girl. She serves more coffee. Even looking up at her and nodding to her. She’s skeptical, but this time she doesn’t think twice. She can’t resist him. Vilja and Even are lying on the madrass, talking and laughing before his lips approaching her. She looks at the fire from the stove and she sees in his blue eyes of heaven. She feels dizzy and sees colors in front of her eyes. She closes them and they kiss each other. Vilja withdraw fast. She feels inside her heart, and it still hurts. She tells him that she has worked through a tough period of love and are afraid to live in fear again. Vilja will not be hurt again. She tells him that she does not want to be a weekend flirt, but is looking for a man to share life with. He pulls his head backwards and smiles and shakes his hair, and it falls on his head like petals on a rose. Even is not looking for a flirt, but wants a wife and children. He heard her voice in the phone before, he just knew that he had to meet her. Ha was not disappointed.

Even took her face in her hands, looking straight into her eyes and saying he will never hurt Vilja. He fell in love With her voice. His heart just knew and his soul had come home now, he said.

His words breathed life into the glow of her heart and made the fire flare up again. Vilja get a feeling that it will never go out. Her life starts today with a glowing heart.

The end.

-I hope you like my short story and I Cheer on everyday romance.

-Orkidedatter-

Vilja`s glowing heart. Kap: 2

februar 28, 2019.Lesetiden er 14 minutter.

(English text after Norwegian).

Dette blir en novelle på flere kapitler og personlig betyr denne novellen mye for meg.

I går skrev jeg Viljas glødende hjerte. Kap.1

…Vilja stopper opp et øyeblikk, prøver og få roet ned hjertet sitt som dunker hardt og puste rolig. Det er helt stille, men hun syns hun hørte noe. Hun lukker forsiktig opp ytterdøra og titter forsiktig ut. Flott, det har begynt å blåse, hun hører vinden ule gjennom tretoppene. Det er ikke noe lys ute heller. Det er helt mørkt, og månen spiller heller ikke på hennes lag i kveld. Hun tar på seg støvlene, puster ut og inn et par ganger og må ta seg sammen. Åpner ytterdøra bestemt denne gangen, kremter og går ned trappen. Hun ser seg rundt. Det er akkurat som at mørket lever. Det er ikke langt der hun går tett inntil hytteveggen, det er mindre snø der.

Vilja føler hver planke på hytteveggen, får en stikke i pekefingeren. Det svir og gjør litt vondt, men hun fortsetter å gå. En fugl skriker i nærheten. Hun grøsser og speider ut i mørket, men kan ikke se noe. Fantasien begynner å leke seg oppe i hennes hodet. Hun stivner. Fuglen skriker igjen. Hun føler hårene på kroppen reise seg. Hjertet hamrer. Hun lyser med lommelykten og ser hun er noen skritt unna skuret. Hun fomler etter dørhåndtaket, føler seg frem til låsen og putter nøkkelen i hullet. Hun åpner døra, det føles ut som hjertet hennes skal sprenge og fordi fantasien har fått for stor plass nå.

Hun skvetter, kjenner at noe ramler ned i fjeset hennes. Det føles ut som spindelvev. Hun kaver det av seg og får en spade i hodet som henger på veggen. Hun håper det er det i hvert fall. Hun kneler ned mot gulvet og har glemt å puste. Hun sier til seg selv at det er bare en spade. Hun leter febrilsk etter sikringsskapet. Hun lyser med lommelykten over veggene i skuret og hun bråstopper og gyser. Det stirrer to svarte øyne mot henne, men hun skjønner hva det er. Et elghode henger på veggen, stort er det og øynene likeså. Hun rister av seg følelsen og er takknemlig for at den ikke henger inne i hytta.

Igjen hører hun fuglen skrike og samtidig hører hun lyder som kan ligne på «noe» som går i snøen. Hun skrur av lommelykta og reiser seg opp, prøver å være så rolig som mulig. Hun prøver å lytte, men det eneste hun kan fokusere på er følelsen av å være redd. Hun begynner å tenke gode tanker, men det hjelper ikke. Hun føler seg fortapt nå. Føler seg helt alene i den hele store vide verden. Hun svelger og vil ikke gråte, hun er da tøffere enn dette. Hun retter på lua si og tenker at det er sikkert bare et dyr. Et dyr som hun helt sikkert skal treffe på når hun skal gå tilbake til hytta.

Sikringsskapet henger ved døra, og det er flere av de sikringene som har sluttet å virke. Hun finner til slutt de riktige sikringene og skrur de på plass. Hun skjelver, men hun klarer det. Hun er litt overasket over seg selv at hun reagerer slik hun gjør, men det er virkelig ikke noe hyggelig her ute. Når sikringene er på plass lyser det opp i skuret og lyset faller på en gammel trillebår, en ljå en noen gamle blomsterkrukker. Det er mye spindelvev, ser nesten ut som en gammel skrekkfilm. Hun skifter fort følelse og blir nostalgisk av å se de gamle tingene. Hun ser ut av døra og ser at det er lys utenfor hytta, så hun håper lyset virker inne også. Hun tar samme vei tilbake etter å ha listet seg ut og forsiktig prøvd å lukke døra. Den gikk igjen med et smell og skremte henne mer enn hun var klar over. Hun tar samme vei tilbake, trykker seg inntil hytteveggen og det eneste hun hører er sin egen pust og hennes jakke som skubber seg inntil veggen.

Hun lukker fort døra bak seg og kan endelig puste ut. Hun tror hun hørte skritt i snøen, men tenker at hun innbiller seg dette fordi hun er alene og redd. Det har blitt godt og varmt i den lille koselige hytta. Strømmen virker og det er lys i hele hytta nå. Vilja skrur av noen lys fordi hun liker å ha det koselig og litt dunkel belysning. Hun setter på kaffen og gleder seg til å sette seg ned med boka si. Hun trekker en lampe nærmere sofaen for å få leselys. Endelig skal hun slappe av og ta det med ro. Hun leser uten å tenke og føle, tror hun. Vilja tar opp pennen og begynner å skrive på arkene i blokka si som hun har med…

Kapittel 3 kommer snart…

-Orkidedatter-

This becomes a short story With several Chapters and personally this means a lot to me. I divide it into many Chapters, I try a little bit forward, I haven`t done exactly this before. In Norway i can find that blog post should not be too long, but I am note sure. I hpoe you enjoy Reading anyway<3

Yesterday I Write Viljas glødende hjerte. Kap.1 (Viljas glowing heart part 1)

Vilja`s glowing heart. Chapter 2.

..Vilja stopped for a moment, tried to calm down her heart, pounding hard and breathing quietly. It’s quiet, but she thinks she heard something. She gently closes the front door and gently looks out. Great, it has started to blow, she hears the wind owl through the treetops. There is no light out either. It is completely dark, and the moon does not play on her team tonight. She takes on her boots, breathes in and out a couple of times and has to get along. Opens the outer door determined this time, creamy and goes down the stairs. She looks around. It’s just like darkness is alive. It is not far from where she goes close to the cabin wall, there is less snow there.

Vilja feel every plank on the cabin wall, get a stick in the index finger. It burns and hurts, but she continues to walk. A bird screams nearby. She screams and scouts out in the dark, but can’t see anything. The imagination begins to play up in her head. She stiffens. The bird screams again. She feels the hairs on her body rise. The heart is hammering. She shines with the flashlight and sees she’s steps away from the shed. She fumbles after the door handle, feels forward to the lock and puts the key in the hole. She opens the door, it feels like her heart is going to blow up and because her imagination has grown too big now.

She splashes, feels something is falling into her face. It feels like spider web. She bucks it off and gets a shovel in her head hanging on the wall. She hopes it is at least. She kneels down to the floor and forgets to breathe. She says to herself that it’s just a shovel. She fervently looks for the fuse box. She shines with the flashlight over the walls of the shed and she stops and shudders. There are two black eyes staring at her, but she understands what it is. A moose head hangs on the wall, it is big and the eyes are as fear. She shakes off her feeling and is grateful that it does not hang inside the cabin.

Again she hears the bird screaming and at the same time she hears sounds that may resemble «something» that goes in the snow. She turns off the pocket light and gets up, trying to be as calm as possible. She tries to listen, but the only thing she can focus on is the feeling of being scared. She starts thinking good thoughts, but it doesn’t help. She feels lost now. Feeling all alone in the vast wide world. She swallows and does not want to cry, she is tougher than this. She straightens her hat and thinks it’s probably just an animal. An animal she will surely meet when she goes back to the cabin.

The fuse box hangs by the door, and there are several of the fuses that have stopped working. She finally finds the right fuses and puts them in place. She shakes, but she does. She is a little surprised by herself that she reacts the way she does, but there is really nothing nice out here.

When the fuses are in place, it lights up in the shed and the light falls on an old wheelbarrow, a scythe some old flowerpots. There is a lot of cobweb, looks almost like an old horror movie. She quickly changes feeling and becomes nostalgic by seeing the old things. She looks out of the door and sees that there is light outside the cabin, so she hopes the light works inside as well. She goes back the same way after looking out and gently trying to close the door. It left again with a bang and scared her more than she knew. She goes back the same way, pushes herself to the cabin wall and the only thing she hears is her own breath and her jacket pushing herself against the wall.

She quickly closes the door behind her and can finally breathe out. She thinks she heard steps in the snow, but thinks she imagines this because she is alone and scared. It has become good and warm in the small cozy cabin. The power works and there is light throughout the cabin now. Vilja want to turn off some lights because she likes to have cozy and somewhat obscure lighting. She puts on the coffee and looks forward to settling down with the book. She draws a lamp closer to the sofa to get a reading light. Finally, she should relax and take it easy. She reads without thinking and feeling, she believes. Vilja takes up the pen and start writing on the sheets in the block she brought with her…

Chapter 3 is coming very soon.

-Orkidedatter-

Follow me on instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/ maybe you better get to know me …

Vilja`s glowing heart. Kap.1

februar 27, 2019.Lesetiden er 8 minutter.

(English text after Norwegian).

Vilja setter i fra seg bagasjen på gulvet, fomler etter lysbryteren og det blir ikke noe lys. Hun er alltid beredt og tar frem lommelykten. Hun skimter et bord med en duk med røde og hvite firkanter på. To stearinlys står oppå bordet og hun tenner de med fyrstikkene hun har i lomma. En liten komfyr skiller stue og kjøkken. En turkis sofa, TV og en svart vedovn på brune fliser treffer hennes øyne. Det henger ei klokke over stolen som står ved siden av sofaen, og et naturbilde henger over sofaen. Et lite vindu over en liten kjøkkenbenk.

Det er kaldt, så hun beholder jakken på. I ovnen er det klart for å fyre opp. Avispapir og ved er lagt inn og hun sender en varm tanke til den som har gjort det. Hun kjenner gåsehuden bre seg over kroppen hennes, flammen knitrer imot henne og griper tak i vedkubbene. Snart kan hun kjenne det varmer. Hun blir oppslukt av flammene der hun lar seg begeistre av de gule, oransje og rødlige fargene inni dem. Hun føler på følelser og sorterer noen tanker der hun sitter i lotusstilling foran ovnen. Hun lukker ovnsdøra og kommer tilbake til den mørke virkeligheten. Hun må ha lys. Hun tenner noen flere stearinlys og kubbelys og de lyser opp et par dører. Hun lukker opp den ene og det er soverommet, og den andre døra fører henne inn på badet. Hun setter bagasjen sin inn på soverommet, men tar med seg boka og sine skrivesaker ut igjen til stua. Hun forstår at hun ikke får lest eller skrevet noe i bare skimtet fra lysene, så hun sender en melding til sin venninne. Hun får nummeret til Even, han er vaktmester.

Hun ringer han og presenterer seg, og forteller om lyset som ikke virker i hytta. Even humrer med sin dype og mandige stemme. Vilja oppdager plutselig at hun snakker som en foss om bok og skriverier, og han er sikkert ikke interessert i å høre om det. Han sier at det er et skur ned mot skogkanten bak hytta. Inni skuret er det et sikringsskap som hun må sjekke ut. Det er sikkert noen sikringer som har sluttet å virke. Hun merket hun falt litt sammen og ble veldig usikker. Mente han at hu skulle kravle seg ut i all snøen som ikke var måkt ned til skuret, alene? «Du klarer det», sier stemmen i andre enden. Hun svelger hardt og skjelvende. Hun er glad i mørket, men ikke å måtte streve seg ut på denne måten. Hun tenker at hun burde ha leid seg en hytte ved sjøen i stedet for, men hun hadde tro på at skogsluften og naturen her skulle gi henne ny energi og bli bedre i hjertet sitt. De sier farvel og legger på. Hun føler plutselig at hytta er så tom og litt skummel…

Fortsettelse følger…

-Orkidedatter-

Follow me on instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/ maybe you better get to know me …

Viljas glowing heart. Chapter 1.

Vilja set aside the luggage on the floor, fumbling after the light switch and there will be no light. She is always ready and brings out the flashlight. She glances at a table with a cloth with red and white squares on it. Two candles stand on top of the table and she lights them with the matches she has in her pocket. A small stove separates the living room and kitchen. A turquoise sofa, TV and a black wood stove on brown tiles hit her eyes. It hangs a clock over the chair, which is next to the sofa, and a natural picture hangs over the sofa. A small window over a small kitchen counter.

It’s cold, so she keeps her jacket on. In the oven it is ready to fire. Newspaper and wood have been added and she sends a warm thought to the one who has done so. She knows the goose skin spreading over her body, the flame crackles against her and grabs the logs. Soon she can feel the heat. She gets swallowed up by the flames where she gets excited by the yellow, orange and reddish colors inside them. She feels emotions and sorts some thoughts where she is sitting in the lotus position in front of the stove. She closes the oven door and returns to the dark reality. She must have light. She lights some more candles and cube lights and they light up a couple of doors. She closes one and it is the bedroom, and the other door leads her into the bathroom. She puts her luggage into the bedroom, but takes the book and her stationery back to the living room.

She understands that she is not reading or writing anything in the glare of the lights, so she sends a message to her friend. She gets the number to Even, he is the caretaker.She calls him and presents herself, and tells about the light that does not work in the cabin. Even chuckles with his deep and manly voice. Will suddenly discovers that she is talking like a «waterfall» about book and writing, and he is probably not interested in hearing about it. He says there is a shed down to the edge of the forest behind the cabin. Inside the shed there is a fuse box that she must check out. There are probably some fuses that have stopped working. She noticed she fell a little together and became very insecure. Did he mean that she should crawl out in all the snow that was not shoveled down to the shed, alone? «You can do it,» says the voice at the other end. She swallows hard and trembling. She is fond of the dark, but not having to strive out this way. She thinks that she should have rented a cabin by the sea instead, but she believed that the forest air and nature here would give her new energy and become better in her heart. They say goodbye and put on. She suddenly feels that the cabin is so empty and a bit creepy …

To be continued…

-Orkidedatter-

Orkidèdatter

Kategori: Short stories

Vilja`s glowing heart. Kap.3.

Vilja`s glowing heart. Kap: 2

Vilja`s glowing heart. Kap.1