(English text after the Norwegian text).

Lysere tider
Hun legger merke til at det har blitt lyser på morgenen og på ettermiddagen.
Mørket kommer ikke så tidlig å legger sin vakre mørke kappe over naturen og landskapet.
Lyset trenger seg på slik at dagen skal komme frem og mørket trekker seg tilbake for denne gang.
Hun hutrer og vil bare bre meg om med mørkets kappe.
Her føler hun seg trygg og nesten usynlig, en form for egenomsorg.
Egenomsorg som for henne betyr at hun trøster seg selv gjennom å gjøre noe bra for henne.
Føle på at livet byr på godhet.
Det er befriende godt å bare være henne, tenne noen lys innendørs og ta med seg penn og papir opp i soffakroken.
Føle seg fri til å la tanker og følelser komme til uttrykk over et blankt ark som kan få henne til å få følelsen av å endelig bety noe.
Hun er ikke noe glad i denne lyse tiden som trenger seg på.
Med lyset følger en dårlig periode som kommer kasta på henne slik andre beskriver høsten på sin måte.
Hun er merkelig.
Hun føler ikke glede over solen som stikker sine stråler ned på henne som gjør at hodet hennes vil sprenge, hjernen banker på og vil ut og ørene trekker seg innover.
Hun blir enda mer lyssky.
Hun blir enda mer lydsky.
Hun får enda mer smerter og ubehag.
Hun er konstant svimmel og kvalm.
Brekninger og synsforstyrrelser hører med, og kroppen føles som den ikke har noen kraft igjen.
Hun hører stadig om hvor godt dette lyset er og hva det gjør med et menneske.
Hun smiler tappert og prøver å glede seg på dine vegne.
Like lett for henne som for deg når hun kvitrer av høsten og mørket som kommer sigende og hun føler meg bra.
Hun føler seg fantastisk bra.
Sene og mørke høstkvelder hun kan ta regntøyet på og gå ut.
Gå seg en tur der hun kjenner hele himmelen faller ned på seg.
Med sine harde regndråper treffer de henne i fjeset og hun kan le som bare hun kan.
Hun kan snurre rundt i mørket der hun skimter skogens visne løv som sier farvell, og virvler forsiktig ned mot den mosegrodde bakken.
Det lukter av høst, jord og gress som trekker seg tilbake for å gjøre seg klar for vinterens herjinger.
Når hun er våt nok av naturens egne tårer går hun inn igjen og føler seg bra.
Lett til sinns og kroppen er «våken».
Hun blir kreativ og skapende.
Hun strekker litt på den lange kroppen sin, ser ut og et fantastisk vintervær er det der ute.
Minner om vår.
Hun kjenner det er best å ligge stille, kroppen er som Atlanterhavet- full av bølger-som gjør henne svimmel og kvalm.
Solen skinner sterkt og hennes øyne er for tunge, hun må lukke de igjen.
Hun visualiserer at hun legger forsiktig et roseteppe over seg av svarte kronblader.
Hun tar en tur ned inn i seg selv og finner en måte å koble fra virkeligheten på og en måte å gi godhet til seg selv på.
Hun som skal lære å bli glad i seg selv igjen, alt begynner med henne selv…
Hun klarer å skyve vekk de dårlige symptomene og hun føler seg bra så lenge hun kan bli i denne tilstanden.
Fantasien begynner å leke seg, og «noe» nytt begynner å ta form i hennes «skrivekløe».
Med god musikk hun lar sitt innerste seg få være kreativ, og hun må bare huske hva som skjer for å skrive det ned senere.
Hun håper solen har tatt med seg sine sterke stråler etterpå, og dempet lyset der ute, og hun kan få litt mer energi når mørket faller på.
-orkidedatter-
//
Brighter times..
She notice that it has been brighter in the morning and in the afternoon.
The darkness does not come so early to lay it’s beautiful dark robe over the landscape.
The light is pounding so that the day will come out and the darkness will retreat for this time.
She hut and just want to change her mind with the dark cape.
Here she feel safe and almost invisible, a form of self-care.
Self-care which means to her that she comfort herself through doing something good for herself.
Feel that life offers goodness.
It is liberating good to just be her, light some candles indoors and bring her pen and paper into the sofa hook.
Feel free to express her thoughts and feelings on a blank sheet that can make her feel the final meaning of something.
She is not happy about this bright time that is sneaking around this time of year.
With the light follows a bad period that comes like a shadow at her as others describe the fall in their own way.
She is strange.
She do not feel joy about the sun that sticks its rays down on her which causes her head to burst, the brain knocks and wants out and the ears retract.
She become even more shady.
She become even more shy.
She get even more pain and discomfort.
She is constantly dizzy and nauseous.
Vomiting and visual disturbances belong and the body feels like it has no force left.
She always hear how good this light is and what it does to a human being.
She smile bravely and try to please you.
Just as easy for her as for you when she get rid of the fall and darkness that comes to light and she feel good.
She feel great.
Late and dark autumn evenings she can put on the raincoat and go out.
Take a walk where she can feel the whole sky falls down on her.
With their hard raindrops they hit her in the face and she can laugh as just she can.
She can spin in the dark where she glimpse the forest’s withered leaves that say farewell, and gently swirl down toward the mossy ground.
It smells of autumn, soil and grass that retreat to get ready for winter ravages.
When she is wet enough of nature’s own tears she goes back in and feel good.
Light at heart and the body is «awake».
She become creative.
She stretch a little on her long body, look out and a wonderful winter weather is out there.
Reminds of spring.
She feel it is best to lie still, the body is like the Atlantic – full of waves – which makes her dizzy and nauseous.
The sun shines brightly and her eyes are too heavy, she have to close them.
She visualize that she carefully put a rose blanket over her self of black petals.
She take a good look down into herself and find a way to disconnect from reality and a way to give kindness to herself.
She who will learn to love herself again, everything begins with herself…
She manage to push away the bad symptoms and she feel good as long as she can stay in this condition.
Her imagination is starting to play, and «something» is beginning to take shape in the her «writing claw».
With good music she let her innermost get creative, and she just have to remember what happens to write it down later.
She hope the sun has taken their strong rays with them afterwards, and softened the light out there, and she can get some more energy when the darkness falls.
-Orkidedatter-