(English text after Norwegian)
Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.
Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.

Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.
Å bli mobbet, sparket og slått…
Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.
Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.
Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.
Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.
Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.
Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.
Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?
Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.
Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.
Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…
Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.
Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?
Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.
Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….
Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…
Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.
Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.
Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.
Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.
Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.
En dag…
-Orkidedatter-
//
«The ugly duckling»
I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.
In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.
…

I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.
Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …
I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.
Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.
Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.
I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.
Did I have a choice when I was stuck?
Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.
Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.
I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.
I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.
I remember, but do them? I don’t know …
It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.
Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.
I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.
I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …
I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.
I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.
I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.
I still smile bravely and I have not lost faith.
Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.
One day …
– Orkidedatter-