-trust-

april 14, 2019.Lesetiden er 5 minutter.

(English text after the Norwegian text).

Hun kommer aldri til å stole på deg.

Det er ikke din skyld.

Hun kan ha tiltro til folk utenfor min komfortsone.

Hun mestrer ikke å ha tro på noen i nære relasjoner.

Hun har blitt for mye brukt og såret.

Det er så vondt, utrolig vondt.

Vis henne din nåde.

Kanskje en sommerfugl ikke skal være i bur.

En sommerfugl skal fly hvorhen den vil.

Hun vil ikke være om du tenker på å dra.

Hun vil ikke bli jukset med.

Hun vil ikke bli jugd for.

Hun kan ikke stole på deg.

Du er det vakreste mennesket hun vet om.

Det gjør så vondt.

Å føle på sorgen i sitt hjerte over noe hun har.

Hun har noe verdifult som ingen andre har.

Du hjelper henne å holde hodet over vannet.

Når dagen gryr klarer hun ikke å elske deg.

Om natten er hun bare din.

Da lever hun.

For hvert pust det svir i hele henne.

Hun finner ikke fred.

Hun håper ikke hun mister dine avtrykk som du etterlater deg.

Hun trenger deg ved sin side.

Men hun kan ikke stole på deg.

Hun får det ikke til.

Alt er vondt og det er ikke din feil.

Hun kan ikke føle din hjerterytme.

Du tar alltid pusten fra henne.

Hun er trist.

Det er ikke noe du kan gjøre.

Deres flamme vare ikke evig alikevel.

Det er som hun blekner.

Men hun kan ikke leve uten deg heller.

Hun dør innvendig når hun tenker på deg.

Alltid en liten del av henne er knyttet alltid med et lite stykke av deg.

Hjerteknusende, hver side opp og ned.

Alle arrene du legger igjen i hennes hjerte.

Innvendig blomstrer hun som et spøkelse.

Du knuser hjertet hennes og hun har ingen svar.

Tårene er hennes ord som ikke hennes munn kan fortelle.

Mennesker glemmer aldri hvordan du fikk dem til å føle seg.

Det er ikke din skyld.

Den jenta er et rot.

-Orkidedatter-

-TRUST-

She will never trust you.

It’s not your fault.

She can trust people outside her comfort zone.

She don’t master having faith in someone in close relationships.

She has been overused and wounded.

It’s hurt so bad, incredibly painful.

Show her your grace.

Maybe a butterfly should not be in cages.

A butterfly will fly wherever it wants.

She don’t want to be if you are thinking about leaving.

She will not be cheated with.

She do not want to be lied to.

She can’t trust you.

You are the most beautiful person she know.

It hurts so bad.

To feel the grief in her heart over something she has.

She has something valuable that no one else has.

You help her keep her head above the water.

When the day comes, she can’t love you.

At night her are just yours.

Then she feels alive.

For every breath it stings all over her.

She can’t find peace.

She hope she do not lose your imprints that you leave behind.

She need you by her side.

But she can’t trust you.

She just can’t make it.

Everything is hurting and it is not your fault.

She can’t feel your heartbeat.

You always take her breath away.

She is broken.

There is nothing you can do.

Their flame didn’t last forever anyway.

It’s like her fading.

But she can’t live without you either.

She die inside when she think of you.

She try to get you out of her mind.

Ever little part of her is soulved with ever little peace of you.

Heartbreaking, each side up and down.

All the scars you leave in her heart.

Inside, she bloom like a ghost.

You break her heart and she has no answer.

Tears are her words that her mouth can’t tell.

People never forget how you made them feel.

It’s not your fault.

That girl is a mess.

-Orkidedatter-

Why you dare?

april 4, 2019.Lesetiden er 4 minutter.

(Engelsk text after the Norwegian text)

Hvorfor tør du?

Hun føler seg knust og ødlagt.

Hun er lei av å alltid må tilpasse seg andre.

Hun elsker å gå sin egen vei.

Alltid blitt sett rart på.

Aldri blitt inkludert fordi hun tenker annerledes.

Hun er ikke som alle andre.

Hun tørr å si det hun tenker.

Hun har blitt ledd av, hånet, mobbet og slått.

Hennes ord er ikke værdt noenting.

Mange har snudd ryggen til.

Hun har noen fantastiske sjeler igjen som alltid blir når andre går.

Når hun nå skaper sin egen verden banker

gamle kjente på hennes dør.

De spør om å få komme inn.

De spørr om å få delta i det som skjer.

De vil være en del av hennes liv nå.

Hun tenker tilbake på alle de vonde minnene.

Når hun stod utenfor og måtte se på de glade menneskene som lo og lekte sammen.

Hun tenker tilbake på alle de gangene hun fikk nei til svar fordi hun var stygg.

Hun tenker på alle de gangene hun fikk nei til svar fordi hun bare ødla for de andre.

Hun tenker på alle de gangene hun fikk nei til svar fordi de sa hun var rar, dum, feit og hadde feil klær.

Hun kan føle tilbake på hver gang de populære jentene rev ut hennes hjerte og trampet og vridde på det.

Hver gang måtte hun svelge hardt og bite seg i tunga til blods fordi hun ble kalt for svak når hun gråt.

I et liv med et mørke som ikke mange vet om er hun fylt med lys og kjærlighet.

Hun ønsker alle velkommen uansett hvem du er.

Men hun undrer hvorfor du tørr å banke på hennes dør?

-Orkidedatter-

Why you dare now?

She feels shattered and broken.

She is tired of always having to adapt to others.

She loves to go her own way.

Always looked strange at.

Never been included because she thinks differently.

She is not like everyone else.

She dares to say what she thinks.

She has been laughed at, mocked, bullied and beaten.

Her words are not worth anything.

Many have turned their backs on her.

She has some wonderful souls in her life who always stay when others goes.

When she now creates her own world they are knocking on her door.

They ask to come in.

They ask to participate in what is happening.

They will be part of her life now.

She thinks back on all the bad memories.

When she was standing outside looking at the happy people laughing and playing together.

She thinks back on all the times she got negativ answer because she was ugly.

She thinks of all the times she got negativ answer because she just wastes for the others.

She thinks of all the times she got negativ answer because they said she was weird, stupid, fat and had the wrong clothes.

She can remember the feeling every time the popular girls tore out her heart and trampled and twisted it.

Each time she had to swallow hard and bite her tongue to blood because she was called too weak when she cried.

In a life with a darkness that not many people know about, she is filled with light and love after all.

She wants everyone welcome no matter who you are.

But she wonders why you dare to knock on her door?

-Orkidedatter-

-Protection-

mars 23, 2019.Lesetiden er 2 minutter.

(English text after Norwegian text)

Beskyttelse

Hun er ikke noe glad i forandringer.

Det er som hele hennes grense rives ned.

Hun ser bit for bit falle mot bakken, og det er vondt.

Hun legger seg ned og lukker øynene.

I sitt sinn brer hun sin svarte kappe over seg.

Ovenfra ser hun ut som en svart rose.

Vakker, glinsende og med en touch av rødhet i sine ytterste blader.

Roseblad for roseblad omkranser de hennes kropp, og passer perfekt sammen.

Noen kaller det egenomsorg.

Hun kaller det beskyttelse.

Beskyttelse mot verden.

Beskyttelse mot smerte.

Beskyttelse fra hvem hun er.

Beskyttelse fra hvor hun har vært.

Beskyttelse fra dit hun skal.

En liten pause fra livet.

Bare finne igjen hjerterytmen.

Føle…

Puste…

Tenke…

Beskytte…

og bli klar for en ny dag, en ny utfordring og en ny mestring av livet.

Hver dag er en kamp for tilværelsen.

Hver dag plukker hun opp knuste biter.

Hver dag limer hun sammen de knuste bitene.

En dag er hun et limt arr i sjelen på vei mot nye eventyr.

-Orkidedatter-

-Protection–

She is not fond of change.

It’s like her whole limit is turn down.

She looks bit by bit to the ground, and it hurts.

She lays down and closes her eyes.

In her mind she spreads her black cape over her.

From above she looks like a black rose.

Beautiful, shiny and with a touch of redness in its outer leaves.

Rose petals for rose leaves encircle her body and fit perfectly together.

Some call it self-care.

She calls it protection.

Protection against the world.

Protection against pain.

Protection from who she is.

Protection from where she has been.

Protection from where she is going.

A little break from life.

Just find the heartbeat.

Feel …

Breathe …

Think …

Protect …

and get ready for a new day, a new challenge and a new mastery of life.

Every day is a struggle for life.

Every day she picks up broken pieces.

Every day she glues the broken pieces together.

One day she is a glued scar in the soul on her way to new adventures.

-Orkidedatter-

The blue beautiful eyes…

mars 16, 2019.Lesetiden er 2 minutter.

(English text after Norwegian text)

Hun kunne føle hver berøring og

og gi han hele himmelen full av stjerner.

Hun smeltet av hans blikk og

han farget mer av hennes vinger.

Hun vil alltid elske han og vet

hun ikke kan leve uten han.

Hun forsvant i hans øyne og

verden stod stille.

Hun savner han hvert sekund og

føler på kroppens lengsel.

Han tar hennes skjøre vinge og brer

de utover i nattens mørke.

Han legger sine sterke armer rundt

henne i all sin kjærlighet.

Han ser på henne med sine blå vakre

øyne, de glitrer som diamanter.

Hans blå øyne ser henne dypt inn

i hennes knuste hjerte.

Han ser langt inn i hennes sjel.

Hun er fanget.

-Orkidedatter-

The blue beautiful eyes…

She could feel every touch and give him the

whole sky full of stars.

She melted in his glance and colored more

of her wings.

She will always love him and know she can

not live without him.

She disappeared in his eyes and the world

stood still.

She misses him every second and feels her

body’s longing.

He takes her fragile wings and spreads out

in the dark of night.

He puts his strong arms around her with

all his love.

He looks at her with his blue eyes, they

glitter like diamonds.

His blue eyes look deep inside her broken

heart.

He looks far into her soul.

She’s caught.

-Orkidedatter-

Under the surface

mars 12, 2019.Lesetiden er 5 minutter.

(English text after the Norwegian text)

Jeg føler i hele min kropp at den ikke har det bra. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å få den bedre.

Jeg setter meg ned og lytter.

Jeg vender oppmerksomheten innover i meg.

Hva har jeg behov for akkurat nå.

Alle disse følelsene.

Alle disse kroppslige symptomene.

Tankekjøret i hodet mitt.

Jeg tar en tur ut i naturen.

Jeg setter meg ned og mine øyne blir dratt imot vannskorpa, og jeg lurer på hva som skjuler seg under der.

Jeg sammenligner meg selv med under overflaten.

Jeg har også speilbilde, likt som skogen speiler seg i vannet.

Jeg er både mørk og dyp, og ingen vet hva som ligger på dypet innerst i min sjel.

Jeg ser isen smelter, og en dråpe triller ned i vannet. Lager ringer som utvider seg og forsvinner i evigheten.

En dråpe er lik en tåre med to ulike betydninger. Mine tårer smaker av salt. Naturens tårer smaker av det reneste lys.

Ringene i vannet tolker jeg som når jeg skjelver av alt for mange følelser i mitt hjerte. Bare mine ringer fortsetter og fortsetter, de forsvinner ikke, ikke ennå.

Jeg kan sitte slik i naturen i skogen ved vannet lenge.

Jeg puster med magen og finner roen etter å ha sortert tanker og følelser.

Fyller hele meg med naturens egen energi og er takknemlig.

Skogen er stille idag, men et lite vindpust stryker meg på kinnet akkurat når jeg skal gå.

Jeg snur meg, ser nærmere inn i skogen… ned i vannet… jeg kan se meg selv der nede.

Langt der nede.

Jeg ser to av meg, og de slåss med hverandre.

Hvem vinner denne kampen?

Det er akkurat det jeg skal finne ut.

-Orkidedatter-

Under the surface…

I can feel in my body that it not doing well.

I think about what I can do to get it better.

I sit down and listen. I turn my attention inward.

What do I need right now.

All these feelings.

All these bodily symptoms.

Thought in my head.

I take a trip out into nature.

I sit down and my eyes are dragged against the water crust, and I wonder what is hiding under the surface, in the deep dark water.

I compare myself to below the surface.

I also have a mirror image, just as the forest is reflected in the water.

I am both dark and deep, and no one knows what inside deep in my soul.

I see the ice melt, and a drop rolls into the water.

Layer rings that expand and disappear in eternity.

One drop is similar to a tear with two different meanings.

My tears taste like salt. Nature’s tears taste of the purest light.

The rings in the water I interpret as when I tremble with too many feelings in my heart.

Only my rings continue and continue, they do not disappear, not yet.

I can sit in the nature in the woods by the water for a long time.

I take a deep breathe and find calmness after sorting thoughts and feelings.

Fills me with nature’s own energy and I am grateful.

The forest is quiet today, but a little gust of wind strokes me on the cheek just when I am going.

I turn around, look closer into the forest … down into the water …

I can see myself down there. Far down there.

I see two of me and they fight with each other.

Who will win this fight?

That’s exactly what I’m going to find out.

-Orkidedatter-

https://www.instagram.com/orkidedatter/

https://m.facebook.com/orkidedatter/

«The ugly duckling»

mars 7, 2019.Lesetiden er 10 minutter.

(English text after Norwegian)

Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.

Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.

Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.

Å bli mobbet, sparket og slått…

Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.

Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.

Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.

Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.

Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.

Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.

Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?

Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.

Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.

Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…

Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.

Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?

Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.

Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….

Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…

Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.

Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.

Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.

Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.

Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.

En dag…

-Orkidedatter-

«The ugly duckling»

I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.

In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.

…

I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.

Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …

I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.

Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.

Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.

I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.

Did I have a choice when I was stuck?

Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.

Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.

I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.

I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.

I remember, but do them? I don’t know …

It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.

Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.

I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.

I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …

I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.

I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.

I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.

I still smile bravely and I have not lost faith.

Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.

One day …

– Orkidedatter-

I will always write.

mars 2, 2019.Lesetiden er 1 minutt.

After a walk along the mountains and snow in winter Norway, Can I feel the walking was reflective, creative and gaining me a new energy, I went back to the cabin and I think even more about life.

I have this poem in my cabin that I bought some time ago. I can recognise my self much in these words, should almost believe it was me it was written about. These words mean so much to me🦋

Take a deep breath…and just feel..

«I will write until not a single word

remains in my soul…

Until every story in my heart

had been told…

Until my mind’s well of ideas is

bone dry…and even then

I will write on because writing is not

just something I do,

but part of who I am».

🦋❤️

I hope everyone one of you have a great day filled with love🦋

-Orkidedatter-

Thank you, I am grateful🦋

«The Elfdance»🦋

februar 21, 2019.Lesetiden er 10 minutter.

(The «Elfdance»🦋 in English text after Norwegian)

Alltid når jeg var mindre ble jeg og søster`n min kalt for «søstrene sisters fra de stor dype skoger». Jeg husker at jeg som var den med lyst hår ble kalt for «Huldra» også samtidig, og kom til å knuse mang en mannehjerter.

Mye mystikk rundt «huldra» og jeg lekte ofte med tanken om henne. Hvorfor kunne ikke jeg være mystisk da? Åååhh, som jeg drømte meg bort. Mann? Neida, jeg kom da aldri til å få meg no mann… jeg som var så stygg, udugelig og dum. Så jeg fortsatte å drømme…

Jeg var veldig glad i skogen og naturen når jeg var yngre også. Jeg tok meg ofte en tur i skogen alene, sanset med hele kroppen og brukte fantasien. Jeg opplevde at dyrene var like nysgjerrig på meg som jeg på dem.

Ofte var det hare, rev, ekorn eller rådyr som jeg observerte. En og annen elg var det til og med, men elgen hadde jeg veldig stor respekt for, så jeg tok stort sett beina fatt og kom meg hjem.

Jeg har respekt for de andre dyrene også, det var bare at jeg tenkte i mitt unge sinn at de kunne ikke sparke meg i hjel. Derfor ble jeg igjenn bak et tre eller en stubbe som var måsagrodd og fanget øyeblikkene med dyra.

Jeg med min rosa og hvit rutette sommerkjole med et par blonder nederst og barføtt, løp innover skogen til mitt «drømmested». På veien, selvom jeg småløp, tok jeg alltid tid til å titte på blomstene, lukte og smake. Jeg hadde lært om hva som kunne spises og ikke. Det smakte stort sett «grønt».

Mitt drømmested der jeg ble i ett med naturen og bare meg og ingen andre. Eller, hva visste jeg om det? Jeg lekte at småfolk, alver og tusser kunne se meg. Jeg følte meg fri. Frihet som en smak av fuglene, jeg kunne ligge i mosen og gresset å studere. Der de fløy høyt på himmelen…. høyt… høyt… Om bare jeg kunne også. Jeg lukket øynene og «svevde» blant fugler små og store.

She dances to the songs in her head, speaks with the rhythm of her heart, and loves from the depths of her soul

Under frihetens drømmer drømte jeg at jeg kunne danse. Jeg reiste meg opp fra den grønne eng å danset som jeg aldri hadde danset før. Jeg så for meg at både alvene, småfolkene og tussene kunne se meg. Til slutt kastet de seg inn i dansen, min «Alvedans», og vi ble med ett mange. Mange som danset seg rundt trærne, stubbene, gress stråene og greinene som hang ned fra både furu, gran og bjørk. Danset i mosen slik at sporene våres satte avtrykk som kunne bli sett «her og nå». Sporene som forsiktig ble visket ut av vinden som rusket meg i det lange lyse håret som flagret vilt omkring rundt på hodet mitt. Kjolen jeg var så glad i sakte men sikkert falt på plass i det jeg stilnet og sank ned mot skogens myke «seng». Jeg lo for meg selv der jeg lå, sanset og undret.

Så utrolig herlig å føle på friheten, der ingen dømte, der ingen kunne se, der ingen visste, der ingen ville le, der ingen kunne forstyrre, der ingen hånte eller mobbet, der ingen gjorde meg «noe».

-der ingen dømte- ingen mobbet- frihet

«She dances to the songs in her head,

speaks with the rhythm of her heart,

and loves from the depths of her soul»

–Dean Jackson–

-orkidedatter-

The Elfdance.

Whenever I was less I and my sister and I were called «sisters from the great deep forests». I remember being the one with bright hair called «Hollow» at the same time, and came to crush a lot of men`s hearts.

Much mystery around «Hollowing» and I often played With her thought. Why couldn`t I be mysterious then? Ohhhh, as I dreamed away. A man? Oh no, I never came to get me no man…I was so ugly, inept and stupid. So I continued to dream…

I was very fond of the forest and nature whwn I was younger as well. I often took a walk in the Woods alone, sensed With the Whole body and used the imagination. I experienced that the animals were just as curiose about me as I was on them.

Often I saw hare, fox, squirrel or deer. Sometimes moose was there, but the moose I had great respect for, so I mostly took my legs and got home.

I have respect for the other animals too, it was just that I thought in my Young mind that they could not kick me to Death. Therefore, I was walking behind a tree or a stump that was seagull and caugth the moments With expensive.

I With my pink and white regular summer dress With a pair of lace at the bottom and barefoot, ran into the forest to my «dream Place». On the way, even though I was a little run, I always took time to lokk at the flowers, smell and taste. I had learned about what could be eaten and not. It tasted mostly «green».

My dream place where I become one With nature and just me and no one else. Or, what did I know about it? I was playing that small People, elves and thugs could see me. I felt free. Freedom as a taste of the birds, I could lie in the bog and grass to study. Where they flew high in the sky…loud…loud…If only I could. I Close my eyes and «hovered» among birds, small and large.

During the dreams of freedom I dreamed that I could Dance. I got up from the green Meadow to Dance that I had never danced before. I saw for myself that both the elves, the little People and the tits could see me. In the end they threw themselves into the Dance, my «Elfdance», and we joined one many.

Many who danced around the trees, the stumps, the grass Straws and the brances that hung down from both pine, spruce and Birch. Danced in the marsh so that Our tracks made imprints that could be seen «here and now».

The tracks that were gently wiped out of the Wind that shook me in the long Bright hair that fluttered wildly around my head. The dress I was so found of slowly but surely fell into place that I stopped and sank Down to the soft «bed» of the forest. I laughed at myself where I lay, sensed and wondered.

So incredibly wonderful to feel the freedom, where no one judged, where no one could see, where no one knew, where no one would laugh, where no one could disturb, where no one mocked or bullied, where no one made me «something».

-There is no conviction of bullying-.

«She Dances to the songs in her head,

speaks With the rhythm of her heart,

and loves form the depths of her soul»

( quotation:-Dean Jackson-)

-Orkidèdatter-