Up from the ashes

mai 8, 2019.Lesetiden er 2 minutter.

(English text after the Norwegian text)

Hun reiser seg fra asken.
Hun vet ikke om hun er død eller levende.
Øynene føles som kull.
Hennes kropp kan hun ikke kjenne igjen.
Hun lytter.
Føler etter hjerterytme sin.
Det er tomt.
Føles tungt.
Er det mørkt?
Hvilken sorg var hun?
Hvilken smerte ble hun?
Hvilken kjærlighet skal hun velge?
Hun går utover landskapet som skinner.
Hun ser en elv.
Hun løfter blikket.
Hun ser grønne enger rundt elven.
Ved elven under et tre står en mann.
Hun ser seg tilbake og en sorg fyller hele
hennes sjel.
Bak henne er det varmt og flammer kastes
mot henne.
som blafrer.
Hun skimter farger av oransje, gul og rød
Det gjør vondt.
Hun har kommet til livets slutt.
Hvilken vei skal hun velge?
Hun velger å gå mot mannen.
Han strekker sine hender mot henne.
Hun nøler et øyeblikk.
Livet vises i revy i hennes hode.
Det er ingenting å gå tilbake til.
Hun velger en fremmed dør.
Den åpnes.
Hun føler håp og glede.
Arrene skal gro.
Hun lever.
🦋
-Lillian-

Up from the ashes…

She gets up from the ashes
She doesn’t know if she’s dead or alive
The eyes feel like coal
She can’t recognize her body
She listens
Feeling her heartbeat
It is empty
Feels heavy
Is it dark
What grief was she
What pain did she get
What love should she choose
She goes beyond the landscape that shines
She sees a river
She lifts her eyes
She sees green meadows around the river
At the river under a tree stands a man
She looks back and a sorrow fills her whole
soul
against her
Behind her it is hot and flames are thrown
against her
She glimpse the colors of orange, yellow and
red that flutter
It hurts
She has come to the end of life
Which way should she choose
She chooses to go against the man
He stretches his hands toward her
She hesitates for a moment
Life is shown in revue in her mind
There is nothing to go back to
She chooses a foreign door
It opens
She feels hope and joy
The scars must grow
She is alive
🦋
-Lillian-

Poisonous words

april 26, 2019.Lesetiden er 2 minutter.

(English text after the Norwegian)

Når hun snakker med deg

trigger du hennes følelser.

Når hun snakker med deg

trigger du hennes erfaringer

og opplevelser.

Når hun snakker med deg

trigger du «livet».

Det er som kniver blir hugget

inn i hennes hjerte

og piggtråd som strammer til

langt inn i hennes hjerte.

Hjertet blør og hennes sjel

vrir seg i smerte.

Det er vondt.

Deres blodsbånd er usynlig,

men for henne alltid bundet.

Det er vondt.

Hun tar et skritt tilbake,

og lar giftige ord passere forbi.

Hun hilser de velkomne, men

lar de gå.

Det er som en kald vinternatt

der isstapper så spisse som

piler blir kastet inn i hennes hud.

Det svir og brenner, og arrene

er.

De begynner å falme, hjerte hennes gror

og sjelen blomstrer.

Hun snur ryggen til og går, men

følelsen av alltid være udugelig,

skyld og skam sitter som

brent fast i hennes ånd.

-Orkidedatter-

Poisonous words.

When she talks to you,

you arouses her feelings.

When she talks to you,

you arouses her experiences.

When she talks to you, you arouses

her whole «life», she try to heal.

It is like knives being carved

in her heart and barbed wire

that tightens into her heart.

The heart bleeds and her soul

is twisted in pain.

It hurts.

Their blood band is invisible,

but for her it always bound.

It hurts.

She takes a step back and

lets poisonous words pass by.

She welcomes they, and let it go.

It is like a cold winter’s night

that icicles flies like arrowheads

thrown into her skin.

It burns, and the scars have a pain

she can’t describe.

They begin to fade,

the heart of her heals,

and the soul is flourishing.

She turns her back to the

words of poison

and goes away, but

the feeling of being always

inept, guilt and shame

is like burned in to her spirit.

-Orkidedatter-

Colorless

april 24, 2019.Lesetiden er 3 minutter.

(English text after the Norwegian text).

Hun tar sine siste skritt.

Her hun kaller sitt hjem.

Hun snur seg og ser sine egne fotspor.

Hun var ikke klar over at de så slik ut.

Hun opplever at den ene foten skiller seg ut fra den andre.

Det er som hennes fotspor prøver å si henne noe.

Hennes fotspor er overalt på dette stedet.

Så mye følelser.

Hun ønsker bare å viske de bort.

Hun skal snart ut på en reise.

En reise der hun skal farge alle farger i regnbuen, i vinden og på sine vinger.

Hun ser for seg en hvit sommerfugl.

Flyr igjennom kraftig motvind.

Faller.

Ligger livløs på bakken.

Hun stryker den varsomt.

Hun ser et lite sår i den skjøre kroppen.

Det vil alltid bli et arr.

Hun løfter den opp mot himmelen.

Håper den er sterk nok til å fly.

Sommerfuglens følehorn beveger seg opp og ned.

Retter litt på vingene sine.

Løfter seg opp og flyr.

Langt borte i horisonten er den bare en svart prikk.

I hånden hennes ligger sommerfuglens avtrykk igjen.

Sommerfuglens støv skinner som glitter i hennes hånd i alle mulige farger.

Så den hvite sommerfuglen var ikke helt hvit alikevel…

Den gjemte bare sin skjønnhet.

Kanskje en dag alle ser hvor vakker den fargeløse og hvite sommerfuglen er…

-Orkidedatter-

Colorless:

She takes her final steps.

Here she calls her home.

She turns around and sees her own footsteps.

She didn’t realize they looked like this.

She feels that one foot stands out from the other.

It’s like her footsteps trying to tell her something.

Her footsteps are everywhere in this place.

So much emotion.

She just wants to wipe them away.

She will soon be on a journey.

A journey where she will color all colors in the rainbow,

in the wind and in her colorless wings.

She envisions a white butterfly.

Feeling through heavy headwinds.

Fall.

Lives lifeless on the ground.

She strokes it gently.

She sees a small wound in the fragile body.

It will always be a scar.

She lifts it up to the sky.

Hope it is strong enough to fly.

The butterfly’s feelings move up and down.

Turns its wings slightly.

Raises up and flies.

Long away from the horizon it is just a black shadow.

In her hand, the butterfly’s imprint is again.

Dust shines like glitter in her hand,

in all possible colors.

So the white colorless butterfly was not quite white anyway …

It just hid its beauty.

Maybe someday everyone sees how

beautiful the colorless and white butterfly is …

-Orkidedatter-

-trust-

april 14, 2019.Lesetiden er 5 minutter.

(English text after the Norwegian text).

Hun kommer aldri til å stole på deg.

Det er ikke din skyld.

Hun kan ha tiltro til folk utenfor min komfortsone.

Hun mestrer ikke å ha tro på noen i nære relasjoner.

Hun har blitt for mye brukt og såret.

Det er så vondt, utrolig vondt.

Vis henne din nåde.

Kanskje en sommerfugl ikke skal være i bur.

En sommerfugl skal fly hvorhen den vil.

Hun vil ikke være om du tenker på å dra.

Hun vil ikke bli jukset med.

Hun vil ikke bli jugd for.

Hun kan ikke stole på deg.

Du er det vakreste mennesket hun vet om.

Det gjør så vondt.

Å føle på sorgen i sitt hjerte over noe hun har.

Hun har noe verdifult som ingen andre har.

Du hjelper henne å holde hodet over vannet.

Når dagen gryr klarer hun ikke å elske deg.

Om natten er hun bare din.

Da lever hun.

For hvert pust det svir i hele henne.

Hun finner ikke fred.

Hun håper ikke hun mister dine avtrykk som du etterlater deg.

Hun trenger deg ved sin side.

Men hun kan ikke stole på deg.

Hun får det ikke til.

Alt er vondt og det er ikke din feil.

Hun kan ikke føle din hjerterytme.

Du tar alltid pusten fra henne.

Hun er trist.

Det er ikke noe du kan gjøre.

Deres flamme vare ikke evig alikevel.

Det er som hun blekner.

Men hun kan ikke leve uten deg heller.

Hun dør innvendig når hun tenker på deg.

Alltid en liten del av henne er knyttet alltid med et lite stykke av deg.

Hjerteknusende, hver side opp og ned.

Alle arrene du legger igjen i hennes hjerte.

Innvendig blomstrer hun som et spøkelse.

Du knuser hjertet hennes og hun har ingen svar.

Tårene er hennes ord som ikke hennes munn kan fortelle.

Mennesker glemmer aldri hvordan du fikk dem til å føle seg.

Det er ikke din skyld.

Den jenta er et rot.

-Orkidedatter-

-TRUST-

She will never trust you.

It’s not your fault.

She can trust people outside her comfort zone.

She don’t master having faith in someone in close relationships.

She has been overused and wounded.

It’s hurt so bad, incredibly painful.

Show her your grace.

Maybe a butterfly should not be in cages.

A butterfly will fly wherever it wants.

She don’t want to be if you are thinking about leaving.

She will not be cheated with.

She do not want to be lied to.

She can’t trust you.

You are the most beautiful person she know.

It hurts so bad.

To feel the grief in her heart over something she has.

She has something valuable that no one else has.

You help her keep her head above the water.

When the day comes, she can’t love you.

At night her are just yours.

Then she feels alive.

For every breath it stings all over her.

She can’t find peace.

She hope she do not lose your imprints that you leave behind.

She need you by her side.

But she can’t trust you.

She just can’t make it.

Everything is hurting and it is not your fault.

She can’t feel your heartbeat.

You always take her breath away.

She is broken.

There is nothing you can do.

Their flame didn’t last forever anyway.

It’s like her fading.

But she can’t live without you either.

She die inside when she think of you.

She try to get you out of her mind.

Ever little part of her is soulved with ever little peace of you.

Heartbreaking, each side up and down.

All the scars you leave in her heart.

Inside, she bloom like a ghost.

You break her heart and she has no answer.

Tears are her words that her mouth can’t tell.

People never forget how you made them feel.

It’s not your fault.

That girl is a mess.

-Orkidedatter-

Why you dare?

april 4, 2019.Lesetiden er 4 minutter.

(Engelsk text after the Norwegian text)

Hvorfor tør du?

Hun føler seg knust og ødlagt.

Hun er lei av å alltid må tilpasse seg andre.

Hun elsker å gå sin egen vei.

Alltid blitt sett rart på.

Aldri blitt inkludert fordi hun tenker annerledes.

Hun er ikke som alle andre.

Hun tørr å si det hun tenker.

Hun har blitt ledd av, hånet, mobbet og slått.

Hennes ord er ikke værdt noenting.

Mange har snudd ryggen til.

Hun har noen fantastiske sjeler igjen som alltid blir når andre går.

Når hun nå skaper sin egen verden banker

gamle kjente på hennes dør.

De spør om å få komme inn.

De spørr om å få delta i det som skjer.

De vil være en del av hennes liv nå.

Hun tenker tilbake på alle de vonde minnene.

Når hun stod utenfor og måtte se på de glade menneskene som lo og lekte sammen.

Hun tenker tilbake på alle de gangene hun fikk nei til svar fordi hun var stygg.

Hun tenker på alle de gangene hun fikk nei til svar fordi hun bare ødla for de andre.

Hun tenker på alle de gangene hun fikk nei til svar fordi de sa hun var rar, dum, feit og hadde feil klær.

Hun kan føle tilbake på hver gang de populære jentene rev ut hennes hjerte og trampet og vridde på det.

Hver gang måtte hun svelge hardt og bite seg i tunga til blods fordi hun ble kalt for svak når hun gråt.

I et liv med et mørke som ikke mange vet om er hun fylt med lys og kjærlighet.

Hun ønsker alle velkommen uansett hvem du er.

Men hun undrer hvorfor du tørr å banke på hennes dør?

-Orkidedatter-

Why you dare now?

She feels shattered and broken.

She is tired of always having to adapt to others.

She loves to go her own way.

Always looked strange at.

Never been included because she thinks differently.

She is not like everyone else.

She dares to say what she thinks.

She has been laughed at, mocked, bullied and beaten.

Her words are not worth anything.

Many have turned their backs on her.

She has some wonderful souls in her life who always stay when others goes.

When she now creates her own world they are knocking on her door.

They ask to come in.

They ask to participate in what is happening.

They will be part of her life now.

She thinks back on all the bad memories.

When she was standing outside looking at the happy people laughing and playing together.

She thinks back on all the times she got negativ answer because she was ugly.

She thinks of all the times she got negativ answer because she just wastes for the others.

She thinks of all the times she got negativ answer because they said she was weird, stupid, fat and had the wrong clothes.

She can remember the feeling every time the popular girls tore out her heart and trampled and twisted it.

Each time she had to swallow hard and bite her tongue to blood because she was called too weak when she cried.

In a life with a darkness that not many people know about, she is filled with light and love after all.

She wants everyone welcome no matter who you are.

But she wonders why you dare to knock on her door?

-Orkidedatter-

-Protection-

mars 23, 2019.Lesetiden er 2 minutter.

(English text after Norwegian text)

Beskyttelse

Hun er ikke noe glad i forandringer.

Det er som hele hennes grense rives ned.

Hun ser bit for bit falle mot bakken, og det er vondt.

Hun legger seg ned og lukker øynene.

I sitt sinn brer hun sin svarte kappe over seg.

Ovenfra ser hun ut som en svart rose.

Vakker, glinsende og med en touch av rødhet i sine ytterste blader.

Roseblad for roseblad omkranser de hennes kropp, og passer perfekt sammen.

Noen kaller det egenomsorg.

Hun kaller det beskyttelse.

Beskyttelse mot verden.

Beskyttelse mot smerte.

Beskyttelse fra hvem hun er.

Beskyttelse fra hvor hun har vært.

Beskyttelse fra dit hun skal.

En liten pause fra livet.

Bare finne igjen hjerterytmen.

Føle…

Puste…

Tenke…

Beskytte…

og bli klar for en ny dag, en ny utfordring og en ny mestring av livet.

Hver dag er en kamp for tilværelsen.

Hver dag plukker hun opp knuste biter.

Hver dag limer hun sammen de knuste bitene.

En dag er hun et limt arr i sjelen på vei mot nye eventyr.

-Orkidedatter-

-Protection–

She is not fond of change.

It’s like her whole limit is turn down.

She looks bit by bit to the ground, and it hurts.

She lays down and closes her eyes.

In her mind she spreads her black cape over her.

From above she looks like a black rose.

Beautiful, shiny and with a touch of redness in its outer leaves.

Rose petals for rose leaves encircle her body and fit perfectly together.

Some call it self-care.

She calls it protection.

Protection against the world.

Protection against pain.

Protection from who she is.

Protection from where she has been.

Protection from where she is going.

A little break from life.

Just find the heartbeat.

Feel …

Breathe …

Think …

Protect …

and get ready for a new day, a new challenge and a new mastery of life.

Every day is a struggle for life.

Every day she picks up broken pieces.

Every day she glues the broken pieces together.

One day she is a glued scar in the soul on her way to new adventures.

-Orkidedatter-

The blue beautiful eyes…

mars 16, 2019.Lesetiden er 2 minutter.

(English text after Norwegian text)

Hun kunne føle hver berøring og

og gi han hele himmelen full av stjerner.

Hun smeltet av hans blikk og

han farget mer av hennes vinger.

Hun vil alltid elske han og vet

hun ikke kan leve uten han.

Hun forsvant i hans øyne og

verden stod stille.

Hun savner han hvert sekund og

føler på kroppens lengsel.

Han tar hennes skjøre vinge og brer

de utover i nattens mørke.

Han legger sine sterke armer rundt

henne i all sin kjærlighet.

Han ser på henne med sine blå vakre

øyne, de glitrer som diamanter.

Hans blå øyne ser henne dypt inn

i hennes knuste hjerte.

Han ser langt inn i hennes sjel.

Hun er fanget.

-Orkidedatter-

The blue beautiful eyes…

She could feel every touch and give him the

whole sky full of stars.

She melted in his glance and colored more

of her wings.

She will always love him and know she can

not live without him.

She disappeared in his eyes and the world

stood still.

She misses him every second and feels her

body’s longing.

He takes her fragile wings and spreads out

in the dark of night.

He puts his strong arms around her with

all his love.

He looks at her with his blue eyes, they

glitter like diamonds.

His blue eyes look deep inside her broken

heart.

He looks far into her soul.

She’s caught.

-Orkidedatter-

Under the surface

mars 12, 2019.Lesetiden er 5 minutter.

(English text after the Norwegian text)

Jeg føler i hele min kropp at den ikke har det bra. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å få den bedre.

Jeg setter meg ned og lytter.

Jeg vender oppmerksomheten innover i meg.

Hva har jeg behov for akkurat nå.

Alle disse følelsene.

Alle disse kroppslige symptomene.

Tankekjøret i hodet mitt.

Jeg tar en tur ut i naturen.

Jeg setter meg ned og mine øyne blir dratt imot vannskorpa, og jeg lurer på hva som skjuler seg under der.

Jeg sammenligner meg selv med under overflaten.

Jeg har også speilbilde, likt som skogen speiler seg i vannet.

Jeg er både mørk og dyp, og ingen vet hva som ligger på dypet innerst i min sjel.

Jeg ser isen smelter, og en dråpe triller ned i vannet. Lager ringer som utvider seg og forsvinner i evigheten.

En dråpe er lik en tåre med to ulike betydninger. Mine tårer smaker av salt. Naturens tårer smaker av det reneste lys.

Ringene i vannet tolker jeg som når jeg skjelver av alt for mange følelser i mitt hjerte. Bare mine ringer fortsetter og fortsetter, de forsvinner ikke, ikke ennå.

Jeg kan sitte slik i naturen i skogen ved vannet lenge.

Jeg puster med magen og finner roen etter å ha sortert tanker og følelser.

Fyller hele meg med naturens egen energi og er takknemlig.

Skogen er stille idag, men et lite vindpust stryker meg på kinnet akkurat når jeg skal gå.

Jeg snur meg, ser nærmere inn i skogen… ned i vannet… jeg kan se meg selv der nede.

Langt der nede.

Jeg ser to av meg, og de slåss med hverandre.

Hvem vinner denne kampen?

Det er akkurat det jeg skal finne ut.

-Orkidedatter-

Under the surface…

I can feel in my body that it not doing well.

I think about what I can do to get it better.

I sit down and listen. I turn my attention inward.

What do I need right now.

All these feelings.

All these bodily symptoms.

Thought in my head.

I take a trip out into nature.

I sit down and my eyes are dragged against the water crust, and I wonder what is hiding under the surface, in the deep dark water.

I compare myself to below the surface.

I also have a mirror image, just as the forest is reflected in the water.

I am both dark and deep, and no one knows what inside deep in my soul.

I see the ice melt, and a drop rolls into the water.

Layer rings that expand and disappear in eternity.

One drop is similar to a tear with two different meanings.

My tears taste like salt. Nature’s tears taste of the purest light.

The rings in the water I interpret as when I tremble with too many feelings in my heart.

Only my rings continue and continue, they do not disappear, not yet.

I can sit in the nature in the woods by the water for a long time.

I take a deep breathe and find calmness after sorting thoughts and feelings.

Fills me with nature’s own energy and I am grateful.

The forest is quiet today, but a little gust of wind strokes me on the cheek just when I am going.

I turn around, look closer into the forest … down into the water …

I can see myself down there. Far down there.

I see two of me and they fight with each other.

Who will win this fight?

That’s exactly what I’m going to find out.

-Orkidedatter-

https://www.instagram.com/orkidedatter/

https://m.facebook.com/orkidedatter/

«The ugly duckling»

mars 7, 2019.Lesetiden er 10 minutter.

(English text after Norwegian)

Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.

Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.

Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.

Å bli mobbet, sparket og slått…

Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.

Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.

Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.

Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.

Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.

Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.

Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?

Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.

Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.

Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…

Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.

Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?

Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.

Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….

Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…

Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.

Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.

Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.

Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.

Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.

En dag…

-Orkidedatter-

«The ugly duckling»

I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.

In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.

…

I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.

Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …

I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.

Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.

Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.

I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.

Did I have a choice when I was stuck?

Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.

Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.

I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.

I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.

I remember, but do them? I don’t know …

It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.

Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.

I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.

I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …

I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.

I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.

I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.

I still smile bravely and I have not lost faith.

Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.

One day …

– Orkidedatter-

I will always write.

mars 2, 2019.Lesetiden er 1 minutt.

After a walk along the mountains and snow in winter Norway, Can I feel the walking was reflective, creative and gaining me a new energy, I went back to the cabin and I think even more about life.

I have this poem in my cabin that I bought some time ago. I can recognise my self much in these words, should almost believe it was me it was written about. These words mean so much to me🦋

Take a deep breath…and just feel..

«I will write until not a single word

remains in my soul…

Until every story in my heart

had been told…

Until my mind’s well of ideas is

bone dry…and even then

I will write on because writing is not

just something I do,

but part of who I am».

🦋❤️

I hope everyone one of you have a great day filled with love🦋

-Orkidedatter-

Thank you, I am grateful🦋

Orkidèdatter

Kategori: Beautiful & Battered

Up from the ashes

Poisonous words

Colorless

-trust-

Why you dare?

-Protection-

The blue beautiful eyes…

Under the surface

«The ugly duckling»

I will always write.