The artist at my publisher #nextchapterpub has captured the essence in this cover and I’m beyond grateful, thank you so much. ———- …..book description….
From the soul, heart, mind, body and spirit of Orkidedatter, The Rescue – from the eyes of a bleeding child – is a collection of dark poetry inspired by the author’s childhood.
The author’s crossing points of the physical, psychological and the imagination are anchored inside this book. Mental health is close to Orkidedatter’s heart, and writing has been one of her methods for overcoming her demons during the darkest moments in her life.
To communicate that you are not alone in fighting bad memories is the soulful purpose of this collection of poems. Do not be afraid to face your worst fears, dive into your mind, and face what you are experiencing with an open heart. It’s not easy, but take a deep breath, breathe and listen to your body. You can be surprised by how strong you are.
Read with your eyes, listen with your heart and feel with your mind, and join in on a therapeutic rise from the fire in the abyss, to have a will to live a life with your head over the surface. Become the phoenix rising from the ashes. ——————————————————— Together with my publisher, after a lot of conversations, I said yes to use my real name as an author name this time, because this is a poetry collection based on my life, my childhood and it’s close to my heart, but, I’m still Orkidedatter as an artist. ———————————————————- Darker Colder Unwanted ….I looked into the mirror and what did I see…
—— a poetry collection based on a true story the author’s own story______
Hun reiser seg fra asken. Hun vet ikke om hun er død eller levende. Øynene føles som kull. Hennes kropp kan hun ikke kjenne igjen. Hun lytter. Føler etter hjerterytme sin. Det er tomt. Føles tungt. Er det mørkt? Hvilken sorg var hun? Hvilken smerte ble hun? Hvilken kjærlighet skal hun velge? Hun går utover landskapet som skinner. Hun ser en elv. Hun løfter blikket. Hun ser grønne enger rundt elven. Ved elven under et tre står en mann. Hun ser seg tilbake og en sorg fyller hele hennes sjel. Bak henne er det varmt og flammer kastes mot henne. som blafrer. Hun skimter farger av oransje, gul og rød Det gjør vondt. Hun har kommet til livets slutt. Hvilken vei skal hun velge? Hun velger å gå mot mannen. Han strekker sine hender mot henne. Hun nøler et øyeblikk. Livet vises i revy i hennes hode. Det er ingenting å gå tilbake til. Hun velger en fremmed dør. Den åpnes. Hun føler håp og glede. Arrene skal gro. Hun lever. 🦋 -Lillian-
//
Up from the ashes…
She gets up from the ashes She doesn’t know if she’s dead or alive The eyes feel like coal She can’t recognize her body She listens Feeling her heartbeat It is empty Feels heavy Is it dark What grief was she What pain did she get What love should she choose She goes beyond the landscape that shines She sees a river She lifts her eyes She sees green meadows around the river At the river under a tree stands a man She looks back and a sorrow fills her whole soul against her Behind her it is hot and flames are thrown against her She glimpse the colors of orange, yellow and red that flutter It hurts She has come to the end of life Which way should she choose She chooses to go against the man He stretches his hands toward her She hesitates for a moment Life is shown in revue in her mind There is nothing to go back to She chooses a foreign door It opens She feels hope and joy The scars must grow She is alive 🦋 -Lillian-
It was a bit cloudy in the mountains today, but it does not stop Lillian from an outdoor meditation.
I sit down on a stone, feel like I get in touch with Mother Earth and listen to the sounds. The silence is the right word, but it is only broken by the stream running next to me.
First, I take a look at the stream that trickles. Look at the water and the patterns in it. I see the stones on the bottom and it flows.
I close my eyes and my soul goes on adventure.
I stand on the highest mountain and look down on the dense deep forest and cry out loud over mountains, plains, fjords and other fauna. «I managed it» …
I see for myself the «ladder» I have climbed up and down so many times. When I have climbed a step up, I have fallen three steps down again.
The road from the abyss and just getting the «head over the water» has been a battle on my own.
I imagine the steep and slippery mountainsides where nothing has been used.
Then it has been to walk sideways a good distance with the ladder on the back which weighs extra.
Sleeping and heavy it has been, where mouse steps have become a nightmare and I just want wings like a bird so I can escape over the challenging mountains I have in front of me.
Again, I want to welcome my thoughts as if they are guests in my house with me. Taking them kindly in and when it’s time to go, I say goodbye and close the door.
Jeg føler i hele min kropp at den ikke har det bra. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å få den bedre.
Jeg setter meg ned og lytter.
Jeg vender oppmerksomheten innover i meg.
Hva har jeg behov for akkurat nå.
Alle disse følelsene.
Alle disse kroppslige symptomene.
Tankekjøret i hodet mitt.
Jeg tar en tur ut i naturen.
Jeg setter meg ned og mine øyne blir dratt imot vannskorpa, og jeg lurer på hva som skjuler seg under der.
Jeg sammenligner meg selv med under overflaten.
Jeg har også speilbilde, likt som skogen speiler seg i vannet.
Jeg er både mørk og dyp, og ingen vet hva som ligger på dypet innerst i min sjel.
Jeg ser isen smelter, og en dråpe triller ned i vannet. Lager ringer som utvider seg og forsvinner i evigheten.
En dråpe er lik en tåre med to ulike betydninger. Mine tårer smaker av salt. Naturens tårer smaker av det reneste lys.
Ringene i vannet tolker jeg som når jeg skjelver av alt for mange følelser i mitt hjerte. Bare mine ringer fortsetter og fortsetter, de forsvinner ikke, ikke ennå.
Jeg kan sitte slik i naturen i skogen ved vannet lenge.
Jeg puster med magen og finner roen etter å ha sortert tanker og følelser.
Fyller hele meg med naturens egen energi og er takknemlig.
Skogen er stille idag, men et lite vindpust stryker meg på kinnet akkurat når jeg skal gå.
Jeg snur meg, ser nærmere inn i skogen… ned i vannet… jeg kan se meg selv der nede.
Langt der nede.
Jeg ser to av meg, og de slåss med hverandre.
Hvem vinner denne kampen?
Det er akkurat det jeg skal finne ut.
-Orkidedatter-
//
Under the surface…
I can feel in my body that it not doing well.
I think about what I can do to get it better.
I sit down and listen. I turn my attention inward.
What do I need right now.
All these feelings.
All these bodily symptoms.
Thought in my head.
I take a trip out into nature.
I sit down and my eyes are dragged against the water crust, and I wonder what is hiding under the surface, in the deep dark water.
I compare myself to below the surface.
I also have a mirror image, just as the forest is reflected in the water.
I am both dark and deep, and no one knows what inside deep in my soul.
I see the ice melt, and a drop rolls into the water.
Layer rings that expand and disappear in eternity.
One drop is similar to a tear with two different meanings.
My tears taste like salt. Nature’s tears taste of the purest light.
The rings in the water I interpret as when I tremble with too many feelings in my heart.
Only my rings continue and continue, they do not disappear, not yet.
I can sit in the nature in the woods by the water for a long time.
I take a deep breathe and find calmness after sorting thoughts and feelings.
Fills me with nature’s own energy and I am grateful.
The forest is quiet today, but a little gust of wind strokes me on the cheek just when I am going.
I turn around, look closer into the forest … down into the water …
Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.
Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.
Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.
Å bli mobbet, sparket og slått…
Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.
Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.
Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.
Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.
Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.
Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.
Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?
Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.
Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.
Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…
Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.
Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?
Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.
Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….
Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…
Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.
Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.
Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.
Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.
Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.
En dag…
-Orkidedatter-
//
«The ugly duckling»
I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.
In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.
…
I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.
Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …
I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.
Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.
Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.
I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.
Did I have a choice when I was stuck?
Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.
Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.
I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.
I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.
I remember, but do them? I don’t know …
It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.
Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.
I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.
I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …
I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.
I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.
I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.
I still smile bravely and I have not lost faith.
Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.
Jeg rydda litt i noen av de veldig gamle tinga mine. Ting som jeg har tatt vare på.
Jeg fant dette bilde…
Jeg synes det er veldig fint og det betyr mye for meg. Jeg fikk det i 6-7 års alderen.
Jeg har alltid følt meg litt som jeg opplever og ser reven på bildet. Med såre og triste øyne, et «ansikt» som sier «lei meg» og ser lengselfull på fuglen som seiler forsiktig forbi. Når fuglen er ute av syne, sitter reven igjen, alene. Litt hutrende, kald og trist.
Det har gjort noe med meg, den virkelighet jeg har erfart, som ingen «bilde» kan fortelle, men allikevel den «følelsen» i dette bilde…og jeg makter ikke å kaste det.
Det har tatt meg en stund å rippe opp i gamle sår, men jeg vil så veldig gjerne bli bra igjen og bli hel igjen. For meg har det gitt meg troen på å ennå stå oppreist.
Følelsen av å «miste meg selv» har begynt å reparere seg. Jeg klatrer flere trinn på «stigen» opp fra avgrunnen og jeg kjenner på en oppblomstring inni meg selv som jeg ikke tørr å tenke på.
Hvorfor: jeg er så utrolig redd for å miste grepet, miste meg selv igjen ned i avgrunnen, for der vil ingen være. Jeg tørr nesten ikke å håpe, nesten ikke å tro, men jeg hvisker forsiktig ut…
«jeg tror «meg» snur nå, og «fighteren i meg våkner».
Jeg får ikke gjort noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden. Jeg kan lære av fortiden…eller nei…..det vet jeg ikke om jeg kan.
Jeg kjenner hele kroppen min velter seg i avsky, for hva kan jeg lære av hvordan jeg hadde det. Hva kan jeg, som var et lite barn lære av mine opplevelser…. Jeg klarer ikke å se det selv tror jeg.
Jeg må griper tak i de gode minnene og la de ta meg med på en reise inn i min verden. Det er noe her som har gått veldig riktig allikevel, tenker jeg.
Jeg vet at jeg ble utrolig god på å være «snill pike», jeg ble god på å gjøre meg selv «usynlig», jeg ble god på overlevelsesstrategier, jeg ble god på å beskytte meg, og god på flere ting som barn ikke skal være gode på, eller måtte lære seg overhodet.
Så, følelsen av hva jeg sitter igjen med, jo, jeg mista totalt grepet. Jeg satt plutselig i den situasjonen at min barndom la seg over meg som et «mørkt teppe» og ville ikke slippe et lysglimt inn heller. Jeg lå som naglet fast med «et mørke» over meg, og jeg ville det bare skulle ta slutt. Jeg vet ikke hvordan slutt, for jeg orket ikke å leve, men denne gangen ville jeg ikke dø.
Jeg ser på bildet. Jeg ser utover tunet. Jeg ser meg selv i speilet, det knust speilet, og det speiler tilbake. Hvilken følelse sitter jeg med nå? Hvilken følelse får jeg av å se speilbildet mitt? Hvilken følelse burde jeg hatt? Hvilken følelse kunnet ha vært? Ingen følelse?
Jo, en hel haug av følelser ….
Jeg har snublet og falt, reist meg utallige ganger, forstått at de veivalg jeg har tatt er feil, måttet snu, ramla rundt
i en evig sirkel og i dag står jeg ved veiskillet igjen….
Så det blir enda en dag å jobbe i seg selv….Men det viktigste av alt er at jeg skal -gjøre små ting med stor kjærlighet- og
være den beste utgaven av meg selv, for den ble ikke så verst allikevel tror jeg…
Det er et glimt av håp i det knuste speilet…
-Orkidedatter-
//
A flash of hope in the broken mirror.
I cleared some of my very old things. Things I’ve taken care of.
I found this picture …
I think it’s very nice and that means a lot to me. I got it at 6-7 years of age.
I have always felt a bit as I experience and see the fox in the picture. With sore and sad eyes, a «face» that says «sorry» and sees longing for the bird that sails gently past. When the bird is out of sight, the fox sits alone. A little hissing, cold and sad.
It has done something to me, the reality I have experienced, that no «picture» can tell, yet the «feeling» in this picture … and I can’t throw it away.
It has taken me a while to rip up old wounds, but I would very much like to be good again and be whole again. For me, it has given me the belief that I still standing up.
The feeling of «losing myself» has started to repair. I climb several steps on the «ladder» up from the abyss and I know a bloom inside myself which I dare not think of.
Why: I’m so terribly afraid of losing my grip, losing myself again in the abyss, because no one will be there. I almost dare not hope, almost not to believe, but I whisper gently to myself…
«I think» me «turns now, and» the fighter in me wakes up «.
I can’t do anything with the future. I can learn from the past … or no ….. I don’t know if I can.
I know my whole body is falling in disgust, because what can I learn from how it was, I was a little child learning from my experiences …. I can’t see it myself I think.
I have to grab the good memories and let them take me on a journey into my world. who has gone very well anyway, I think.
I know that I was incredibly good at being «kind girl», I was good at making myself «invisible», I became good at survival strategies, I became good at protecting myself and good at several things that children should not be good at or have to learn at all.
So, the feeling of what I’m left with, well, I totally lose my grip. I suddenly sat in the situation that my childhood lay over me like a «dark blanket» and would not let in a flash of light either. I lay stuck with «a dark» over me, and I just wanted to end it. I don’t know how to end because I couldn’t live, but this time I wouldn’t die.
I look at the picture. I look out over the yard. I see myself in the mirror, the mirror shattered, and it reflects back. What feeling am I with now? What feeling do I get from seeing my mirror image? What feeling should I have? What feeling could have been? No feeling?
Well, a whole bunch of emotions ….
I’ve stumbled and fallen, raised me countless times, understood that the path choices I’ve made are wrong, had to turn around, fall down an eternal circle and today I’m standing at the crossroads again. …
So it will be another day to work in itself ….
But most important of all is that I should – do small things with great love – and
be the best edition of myself, because it didn’t get too bad anyway I think …
Orkidèdatter 