Forfatter: orkidedatter
«The ugly duckling»
(English text after Norwegian)
Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.
Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.
Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.
Å bli mobbet, sparket og slått…
Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.
Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.
Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.
Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.
Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.
Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.
Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?
Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.
Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.
Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…
Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.
Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?
Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.
Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….
Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…
Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.
Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.
Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.
Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.
Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.
En dag…
-Orkidedatter-
//
«The ugly duckling»
I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.
In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.
…
I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.
Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …
I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.
Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.
Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.
I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.
Did I have a choice when I was stuck?
Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.
Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.
I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.
I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.
I remember, but do them? I don’t know …
It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.
Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.
I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.
I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …
I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.
I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.
I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.
I still smile bravely and I have not lost faith.
Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.
One day …
– Orkidedatter-
A flash of hope in the broken mirror.
(English text after Norwegian)
Jeg rydda litt i noen av de veldig gamle tinga mine. Ting som jeg har tatt vare på.
Jeg fant dette bilde…

Jeg synes det er veldig fint og det betyr mye for meg. Jeg fikk det i 6-7 års alderen.
Jeg har alltid følt meg litt som jeg opplever og ser reven på bildet. Med såre og triste øyne, et «ansikt» som sier «lei meg» og ser lengselfull på fuglen som seiler forsiktig forbi. Når fuglen er ute av syne, sitter reven igjen, alene. Litt hutrende, kald og trist.
Det har gjort noe med meg, den virkelighet jeg har erfart, som ingen «bilde» kan fortelle, men allikevel den «følelsen» i dette bilde…og jeg makter ikke å kaste det.
Det har tatt meg en stund å rippe opp i gamle sår, men jeg vil så veldig gjerne bli bra igjen og bli hel igjen. For meg har det gitt meg troen på å ennå stå oppreist.
Følelsen av å «miste meg selv» har begynt å reparere seg. Jeg klatrer flere trinn på «stigen» opp fra avgrunnen og jeg kjenner på en oppblomstring inni meg selv som jeg ikke tørr å tenke på.
Hvorfor: jeg er så utrolig redd for å miste grepet, miste meg selv igjen ned i avgrunnen, for der vil ingen være. Jeg tørr nesten ikke å håpe, nesten ikke å tro, men jeg hvisker forsiktig ut…
«jeg tror «meg» snur nå, og «fighteren i meg våkner».
Jeg får ikke gjort noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden. Jeg kan lære av fortiden…eller nei…..det vet jeg ikke om jeg kan.
Jeg kjenner hele kroppen min velter seg i avsky, for hva kan jeg lære av hvordan jeg hadde det. Hva kan jeg, som var et lite barn lære av mine opplevelser…. Jeg klarer ikke å se det selv tror jeg.
Jeg må griper tak i de gode minnene og la de ta meg med på en reise inn i min verden. Det er noe her som har gått veldig riktig allikevel, tenker jeg.
Jeg vet at jeg ble utrolig god på å være «snill pike», jeg ble god på å gjøre meg selv «usynlig», jeg ble god på overlevelsesstrategier, jeg ble god på å beskytte meg, og god på flere ting som barn ikke skal være gode på, eller måtte lære seg overhodet.
Så, følelsen av hva jeg sitter igjen med, jo, jeg mista totalt grepet. Jeg satt plutselig i den situasjonen at min barndom la seg over meg som et «mørkt teppe» og ville ikke slippe et lysglimt inn heller. Jeg lå som naglet fast med «et mørke» over meg, og jeg ville det bare skulle ta slutt. Jeg vet ikke hvordan slutt, for jeg orket ikke å leve, men denne gangen ville jeg ikke dø.
Jeg ser på bildet. Jeg ser utover tunet. Jeg ser meg selv i speilet, det knust speilet, og det speiler tilbake. Hvilken følelse sitter jeg med nå? Hvilken følelse får jeg av å se speilbildet mitt? Hvilken følelse burde jeg hatt? Hvilken følelse kunnet ha vært? Ingen følelse?
Jo, en hel haug av følelser ….
Jeg har snublet og falt, reist meg utallige ganger, forstått at de veivalg jeg har tatt er feil, måttet snu, ramla rundt
i en evig sirkel og i dag står jeg ved veiskillet igjen….
Så det blir enda en dag å jobbe i seg selv….Men det viktigste av alt er at jeg skal -gjøre små ting med stor kjærlighet- og
være den beste utgaven av meg selv, for den ble ikke så verst allikevel tror jeg…
Det er et glimt av håp i det knuste speilet…
-Orkidedatter-
//
A flash of hope in the broken mirror.
I cleared some of my very old things. Things I’ve taken care of.
I found this picture …
I think it’s very nice and that means a lot to me. I got it at 6-7 years of age.
I have always felt a bit as I experience and see the fox in the picture. With sore and sad eyes, a «face» that says «sorry» and sees longing for the bird that sails gently past. When the bird is out of sight, the fox sits alone. A little hissing, cold and sad.
It has done something to me, the reality I have experienced, that no «picture» can tell, yet the «feeling» in this picture … and I can’t throw it away.
It has taken me a while to rip up old wounds, but I would very much like to be good again and be whole again. For me, it has given me the belief that I still standing up.
The feeling of «losing myself» has started to repair. I climb several steps on the «ladder» up from the abyss and I know a bloom inside myself which I dare not think of.
Why: I’m so terribly afraid of losing my grip, losing myself again in the abyss, because no one will be there. I almost dare not hope, almost not to believe, but I whisper gently to myself…
«I think» me «turns now, and» the fighter in me wakes up «.
I can’t do anything with the future. I can learn from the past … or no ….. I don’t know if I can.
I know my whole body is falling in disgust, because what can I learn from how it was, I was a little child learning from my experiences …. I can’t see it myself I think.
I have to grab the good memories and let them take me on a journey into my world. who has gone very well anyway, I think.
I know that I was incredibly good at being «kind girl», I was good at making myself «invisible», I became good at survival strategies, I became good at protecting myself and good at several things that children should not be good at or have to learn at all.
So, the feeling of what I’m left with, well, I totally lose my grip. I suddenly sat in the situation that my childhood lay over me like a «dark blanket» and would not let in a flash of light either. I lay stuck with «a dark» over me, and I just wanted to end it. I don’t know how to end because I couldn’t live, but this time I wouldn’t die.
I look at the picture. I look out over the yard. I see myself in the mirror, the mirror shattered, and it reflects back. What feeling am I with now? What feeling do I get from seeing my mirror image? What feeling should I have? What feeling could have been? No feeling?
Well, a whole bunch of emotions ….
I’ve stumbled and fallen, raised me countless times, understood that the path choices I’ve made are wrong, had to turn around, fall down an eternal circle and today I’m standing at the crossroads again. …
So it will be another day to work in itself ….
But most important of all is that I should – do small things with great love – and
be the best edition of myself, because it didn’t get too bad anyway I think …
There is a flash of hope in the broken mirror …
-Orkidedatter-
Instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/
Facebook https://m.facebook.com/orkidedatter/
A tree
(English text after the Norwegian).
Jeg ser ut av mitt vindu og det skjærer meg i hjertet når jeg observerer en gravemaskin og mann med motorsag. Jeg skjønner med ett hva som er i ferd med å skje.
Det store og det vakreste treet jeg vet om som står i skogkanten ved mitt hjem er i ferd med å dø. Det er i ferd med å ta sine siste åndedrag her på denne jord.
Jeg hører den brutale lyden fra motorsagen, og jeg ser gravemaskinen løfter opp sin lange hals og setter sin graveskuffe med tenner mot treet.
Først veldig skånsomt og så begynner hele treet og bevege på seg. Det danser frem og tilbake som en langstrakt skjønnhet med ny krone på hode og som er vakker omsvøpt i sin barkekjole som stråler stolthet.
Jeg kan se treet vinke farvel til livet, kanskje det vet at jeg står her? Det faller så hardt mot bakken og jeg føler tårene presse seg frem. Min sjel gråter. Jeg kan se en tåre faller ut av mitt øye i mitt skyggebilde fra vinduet.
Ide treet faller i bakken høres en lyd jeg aldri vil glemme og jeg ser det prøver hjelpeløst og komme seg opp igjen. Få festet sin lange vakre stamme ned i sine røtter igjen og prøve å stå så majestetisk i jorden som det har gjort i mange år.
Det går ikke.
Treet blir liggende og vaie mot jorden et par ganger og så er det helt stille. Rolig og ingen bevegelser.
Jeg føler hjertet mitt brister, et av naturens vakre skapninger har måttet gi tapt for menneskets harde redskap.
Et naturens hjerte som har slått under all slags vær, sommer som vinter.
Et tre som alltid har vist sine skjønne farger når høsten er på vei.
Alltid har de fargerike bladene har skint som briljerende diamanter i høstduggens morgentimer.
Alltid har greinene strekt seg mot vårsolens varme stråler.
Alltid har treet vaiet så vakkert i vinden og raslet den vakreste musikk.
Bare et tre?
Nei, ikke for Orkidèdatter.
Dette treet har vær en av Orkidèdatters mange «venner» i barndommen. Jeg snakket med det. Jeg lekte under det, og treet var alltid det beste publikum der jeg satt under det, og sang for meg selv.
Jeg følte meg alltid trygg under dette treet. Det hadde sin egen evne til å beskytte meg. Jeg følte at treet på en eller annen måte la sine greiner rundt meg og holdt meg forsiktig fast. Forsiktig som i en trøstende klem, og for å vise omsorg.
Forsiktig som i en drøm- når jeg ikke orket mer av livet, men det kloke treet viste meg råd.
For meg var dette treet magisk, og kunne ta meg med inn i sin verden, der alt var vakkert, ikke dømmende og alt var snilt.
Jeg kan føle magien strømme ned til jordens indre her jeg står, og der skal den lagre seg, og kanskje en dag vil treet oppstå et eller annet sted.
Jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg ser et tomrom der treet har stått. Jeg kan føle det i mitt hjerte at naturens eget hjerte har sluttet å slå.
Ingen dansende rytmer fra treets egne greiner mer, og ingen vakre farger som skal vaie i vinden og lage vakker musikk for Orkidèdatter.
-I kjærlighet-
Orkidedatter
//
A tree.
I look out of my window and it cuts my heart when I observe an excavator and a man with a chainsaw. I understand at once what’s happening.
The big and the most beautiful tree I know of standing at the edge of the forest at my home is about to die. It is about to take it`s last breath here on this earth.
I hear the brutal sound of the chainsaw, and I see the excavator lifting up it`s long neck and putting it`s shovel with teeth against the tree.
First very gentle, and then the whole tree begins to move. It dances back and forth like an elongated beauty with a new crown on it`s head and beautifully wrapped in it`s barking gown that radiates pride.
I can see the tree wave goodbye to life, maybe it knows I’m standing here?
It falls so hard to the ground and I feel the tears pushing forward. My soul is crying. I can see a tear falling out of my eye in my shadow image from the window.
When the tree falls into the ground, itis a sound I will never forget, and I see it trying helplessly getting up again.
Get your long beautiful tribe attached to it`s roots again and try to stand as majestic in the earth as it has been for many years.
It doesn’t.
The tree stays and waves against the earth a couple of times and then it is completely silent. Calm and no movements.
I feel my heart is hurting, one of nature’s beautiful creatures had to lose to man’s hard tool.
A nature’s heart that has beaten during all kinds of weather, summer and winter.
A tree that has always shown it`s beautiful colors when autumn is on it`s way.
Always have the colorful leaves have shine like brilliant diamonds in the morning scarf.
The branches have always stretched towards to suns of the spring.
The tree has always been so beautiful in the wind and rustled the most lovely music.
Just a tree?
No, not for Orkidèdatter.
This tree has been one of Orkidèdatters many «friends» in childhood. I talked to it. I played under it, and the tree was always the best audience when I sat under it, and sang to myself.
I always felt safe under this tree. It had it`s own ability to protect me. I felt that the tree somehow laid it`s branches around me and held me gently.
Careful as in a comforting hug and care.
Careful as in a dream, when I couldn’t bear my life, but the wise tree showed me advice.
For me, this tree was magical and could take me into it`s world, where everything was beautiful, not judgmental, and everything was kind.
I can feel the magic flowing down to the interior of the earth here I stand, and there it must store, and maybe one day the tree will again occur somewhere in the nature.
I look out of my window.
I see an empty space where the tree has stood. I can feel in my heart that nature’s own heart has stopped beating.
No dancing rhythms from the tree’s own branches anymore, and no beautiful colors to wrap in the wind and make lovely music for Orkidèdatter.
-with Love-
Orkidedatter
Look back from my vacation in Canada part 2.
(English text after Norwegian)
Yesterday I write about my vacation in Canada Tilbakeblikk fra min ferie i Canada part 1.
Utsikt fra fjellhytta i Banff. Ei hytte som hadde to etasjer, flere bad og flere peiser. Det var som å komme rett inn i en amerikansk film. Jeg kosa meg glugg i hjel i den store dobbeltsenga….
Morgenkaffen til denne utsikten kommer jeg aldri til å glemme. Her var det coyoter,
elker og ekorn som kom på besøk. Helt greit at balkongen var høyt over bakken.
Jeg slutter aldri å undre meg over fjellene der borte.
Det var en flott sommer og varmt, men snø i fjellet lå det hele året, nesten. Rocky Mountains
står støtt som en gigantisk festning og puddersnø og skibakker bedre enn Alpene og billigere
er verdt å dra til for de som liker dette. Banff er en opplevelse av de sjeldne. Dette er et sted som er fredet
og står på UNESCO`s verdensarv.
I Banff var det som å komme rett inn i en James Bond film som jeg så en gang. Følte nesten som jeg gikk
i «kulisser», jeg hadde en merkelig følelse. De andre måtte le litt av meg, og det er jo greit nok, men
så er jo jeg den merkeligste i familien også…
Dette bilde er fra fjellet i Lake Louise. Fossefall så vakkert og herlig.
Litt av fossefallet her også. Vannet var så klart at vi så bunnen. Helt nydelig, og unik farge.
En utsikt jeg aldri har sett maken til. En vill natur som får meg til å bli målløs. Ikke langt fra
reservatet.
Her har reservatet vært engang i tiden, men på grunn av ulike årsaker har «First Nations» flyttet
reservatet lenger og langt bort. Her kunne vi finne gamle indianer redskap…eller andre ting som ble
igjen.
Vi var så heldig å få se disse fjellgeitene, snøgeiter. De er slekt med den europeiske gemsen.
de lå der og skuet utover naturens vakre fjell og vann. De brydde seg ikke så mye om vi stoppet opp
og gikk ut av bilen for å forevige dem på film.
Et av mange fossefall i Banff. Jeg fikk nesten ikke løsrevet meg herifra.
Vi var også heldige å få øye på en coyote på turen vår. De er ganske sky, men denne
stilte seg opp og vi gikk ut av bilen for å ta bilde. Den lusket så inn i skogen igjen. Her midt i
villmarka kunne vi se ørner som fløy høyt over fjelltoppene. Det var ganske så magisk.
En gang indianernes land.
Støtt og stadig opplevde vi en elk (wapiti )eller fler som ruslet rundt i byen. De koste seg med blomster
både fra kasser, kurver og mer av den ville sorten. Denne elken kom vi ganske så nær. Den gikk forbi oss
der vi satt på kanten av blomsterkassa. Herlig opplevelse, men jeg husker jeg holdt pusten.
Brått stoppet min fetter bilen midt i veien, og jeg måtte ta bildet her.
Jeg er fasinert av fosser og denne synes jeg var spesielt vill og vakker.
Glacier National Park. Kunne være med på turer og ekspedisjoner med guider.
Vi stoppet ved Sunwapta Lake og gikk opp til Athabasca glacier of Colombia icefield.
Utforsket denne litt selv vi.
Dette var litt av turen min til Canada<3
Jeg håper en dag jeg kan dra tilbake til min familie her. Sitte rundt bålet midt i villlmarka, se opp
og være i ett med flammene og bildene på himmelen etter god gammeldags tradisjon hos urfolket.
Jeg er så utrolig glad for at jeg opplevde denne turen sammen med pappa. Et godt minne for livet,
og jeg ser tilbake med tårer i øynene på hvor mye dette betydde for han, og meg, min søster og våres barn.
Et minne vi tar et tilbakeblikk på titt og ofte når vi er sammen, og jeg kan ikke beskrive i ord hva det
betyr for meg og oss.
Jeg og søster`n har skjønt, mot alle odds, at hadde det ikke vært for hans evne til
omsorg og kjærlighet hadde ikke vi vært de vi er i dag.
Han sa han var stolt av oss, han sa han var glad i oss, og han sa til sine barnebarn hvor mye de betydde for han,
hvor glad han var i dem og han var ikke redd for å vise det.
Savner deg pappa<3
– din orkidedatter-
//
Look back from my vacation in Canada part 2.
The first picture is the view from the mountain cabin in Banff. A cottage that had two floors, several bathrooms and several fireplaces. It was like coming straight into an American movie. I have the wonderful nights dream and felt like a sleeping beaty in the big double bed ….What a feeling🦋
The morning coffee for this view I will never forget. Here there were coyotes, elks and squirrels who came to visit. All right, the balcony was high above the ground, and I feel safe, but someone got squirrels in their pants….
Take a good look at picture three above. It is outstanding. I never stop wondering about the mountains over there. My mind often began to dream… and dream… and I took a break from the reality and just dreaming. Very heartfelting, but in a good way.
It was a great summer and very hot, but snow in the mountains lay there all year, almost.
Rocky Mountains stand out as a gigantic fortress and powder snow and ski slopes better than the Alps and cheaper to go for those who like it.
Banff is an experience of the rare. This is a place that is listed on the UNESCO World Heritage.
In Banff it was like coming straight into a James Bond movie that I once saw. Felt almost as I walked the «scenery», I had a weird feeling. The others had to laugh a little bit of me, and that’s okay, while I am the strangest in the family too …
Jasper give me the same feeling. You just have to experience it.
The picture (6 and 7 from above) of waterfalls is from the mountain in Lake Louise. Waterfalls so beautiful and lovely. The water was so clear that we saw the bottom. Absolutely beautiful, and unique color.
Rocky Mountain, Banff and Jasper have a view I never seen before. A wild nature that makes me become speechless. A wild nature that fells like home to me. I realy miss this country.
We were lucky enough to see these mountain goats, snow goats. They are related to the European gemsen. They lay there and looked out over the beautiful mountains and water of nature. They didn’t care much if we stopped going out of the car to film them either. They was so pretty and and they looked very proud there they where laying.
We were also lucky to spot a coyote on our trip. They are pretty shy, but they got up and we went out of the car to take a picture. It sneaked into the woods again. Here in the middle of the wilderness we could see eagles flying high above the mountain peaks. It was quite magical.
I hardly got my, feelings, mind or eyes from this nature and the experiences. If only I could stop the time.
Supported and constantly we experienced an elk (wapiti) or more who strolled around the city.
They cost themselves with flower boats from boxes, baskets and more of the wild variety. We came this very close. It passed there we sat on the edge of the flower box. Wonderful experience, but I remember I was holding my breath.
Glacier National Park van you see in the last picture. Here you could take your family on tours and expeditions with guides. We stopped at Sunwapta Lake and walked up to the Athabasca glacier of Columbia icefield.
We explored this glacier a little bit ourselves. It was realy nice and wonderful that too.
This was a bit of my trip to Canada ❤
I hope someday I can return to my family here. Sit around the campfire in the middle of the wilds, watch the sun set with the flames and images in the sky for a good old-fashioned tradition of the indian people, (First Nation).
I am so glad and grateful I experienced this trip with my dad.
A good memory for life, and I look back with tears in the eyes of how much this meant to him, and me, my sister and our children.
A memory we take a look back and often when we are together, and I can not describe in words what it means to me and us.
I and my sister have, though, against all odds, that had it not been for his ability to care and love, we had not been the ones we are today.
He said he was proud of us, he said he loved us, and he told his grandchildren how much they meant to him, how much him care about them and he was not afraid to show it.
Miss you dad ❤
-your Orkidedatter-🦋
Look back from my vacation in Canada part 1.
(English text after Norwegian).
It is a little bit long reading, but I hope you think it is worth it -thank you-I’m grateful.
//Ikke reklame eller sponset, – men en personlig opplevelse av de sjeldne:
Not advertising or sponsored - but a personal experience of the rare:
Turen gikk til Canada og min familie der. Det er allerede 10 år siden.
For meg føles det som det var i går, og det er godt å tenke på.
Vi var i provinsen Alberta. Min fetter bor i Edmonton, så her ble vi godt kjent. I hvert fall i en liten del av
byen. Vi var også for så vidt innom provinsen British Columbia.
Jeg har en drøm om å dra tilbake dit, for en opplevelse<3 for noen mennesker<3 og for et land<3
for en historie<3 og for en kultur<3
Vi har vært i Saskatchewan land og blitt fortalt mange historier og sagn herfra. Jeg blir så fasinert og med ørene på
stilk suger jeg til meg informasjonen. Mange myter og gode historier som både er sanne og ikke så mye sant i
tenker jeg. Jeg fikk dessverre ikke tatt bilde av den populære elva, Sasquatch. Om jeg tror på Bigfoot,
jeg tror i hvert fall at «noe» er det. Bevis av i form for bilde og avstøpninger og avføring er jo vanskelig å si nei til,
men jeg er ingen ekspert. Heller den som kan drømme meg bort og tro på dette. Jeg har lært at jeg ikke skal dømme eller
undervurdere. Det er mange sagn her som jeg ikke tuller med, for det er en viktig del av Canadas historie.
Denne delen av historien var så underlig å oppleve. Har var det bygd opp en gammel by
fra begynnelsen av 1800 tallet. Stedet heter Fort Edmonton. Det var som å «gå rett inn» denne tidsepoken. Helt merkelig å
oppleve, men utrolig interessant. Her var det doktor-, advokat-, prestebolig, skole og posthus,
bank og mye mer. Staselig å få komme «hjem» til doktoren, ikke fullt så staselig å komme «hjem» til
de med lavere status i samfunnet.
Her kunne jeg kjøpe gamle ting og tang i souvenirer, «gammel» mat, is, drikke og godteri. De «gamle»
sukkertøyene var gode, samt karamellene. Pappa sa at «sånt slikkeri finnes ikke i moderne tid», han hadde rett i det.
Dette bildet er tatt i fra «gamle dager» og stod i en gammel låve på en gammel bondegård,
sammen med storfamilien.
En opplevelse for seg selv var å få møte og høre mer om urbefolkningen. Denne indianerpryden
måtte jeg på et museum å ta bilde av, da de ekte ikke vil la seg avbilde. En av mine fettere var gift
med datteren til en indianerhøvding av en stamme der nede. Min fetter døde i en tragisk ulykke
for noen år tilbake, men hans ene datter bor sammen med stammen i et av reservatene (som er fredet) i Alberta.
Navn på stammen og sted kan jeg ikke fortelle, men de foretrekker å bli kalt First Nations. Jeg skjønte at det var viktig.
Dette beskriver urbefolkningen bedre sier de. Jeg er stolt av å ha de i min familie. Håper en dag
jeg kan dra tilbake<3 For DET var en opplevelse.
Vi dro ut på langtur, leide stor bil og kjørte opp og ned og langt bortover prærien. Prærien var flat, helt flat.
Vi kjørte den Transkanadiske motorveien.
Plutselig dukket store fjell opp. De steg opp fra bakken så mektige og vakre, og jeg ble
bergtatt. Jeg satte fjeset godt inntil vindu på bilen med øyne så store og en måpende munn.
En opplevelse for meg som kommer fra bygda og «dypt inni skogen» i Norge…
Rocky Mountains viste seg fra sin beste side. Jeg opplevde en natur som jeg bare
har lest om og sett på tv.
I Calgary var vi innom dette veldig kjente tårnet, Calgary Tower. Det snurret forsiktig rundt, mens
du så på utsikten. Jeg takket for tilbudet, men stod igjen på bakken, jeg var mer enn nok
svimmel fra før og overveldet. Jeg beskuet hoppbakkene fra OL og ellers byen fra bakkenivå.
Det holdt for meg. Meg, i storbyen, det var litt skummelt det….Beste å ha føttene trygt på
jorda da.
Dette bildet er tatt fra bilen, for der vi kjørte i prærien dukket som sagt plutselig bare
Rocky Mountains opp. Det var helt uvirkelig nesten. Det ble mange stopp, fordi fetteren min ville vise mest
mulig av «seg og sitt», og det skjønner jeg. Det er bare det at jeg blir veldig fort bilsyk, og jeg
gikk glipp av en eller to eller flere attraksjoner fordi jeg ble dårlig…Da var det best og ligge
å jamre over en stein, bare meg, ingen andre… Puste med magen, hikste høyt….Kaste stein i vannet
hjalp på formen sammen med mine tantebarn, heldigvis.
Vi tok en pause ved Moraine Lake, her var vannet så klart at vi så regnbueørreten og
mountain whitefish (fisk i laksefamilien ble jeg fortalt) i vannet. Helt nydelig. Var du
heldig så du fjellgeitene klatre rundt omkring i fjellet her. Du ser litt av «Valley of the Ten Peaks).
Det korket seg veldig fort i Rocky Mountains nasjonalpark da svartbjørn mamma bestemte seg for å
ta med seg sine to barn ut i det grønne gresset nedenfor fjellet for å leke og base litt. Full stopp og folk
overalt. Jada, vi var ikke noe bedre…Alle vi, 13 stk i bilen valt ut for å få best mulig bilde. Utenom jr. han sov.
Når bjørnemamma snudde seg, tror hun smilte til oss,….eller nei….da kom vi på at
det er kanskje ikke mer enn 10 meter fra oss til henne. Så det var bare å komme seg inn i bilen igjen.
Bare det kan jo være skummelt om bjørnemamma virkelig vil ha oss bort derfra. Det gikk bra.
Jeg la jo merke til at noen må strekke grensa litt lenger enn andre, så jeg skjønner at hun brølte til oss.
Et vakkert skue der bjørnene vraltet seg oppover i lia. Ungene hennes var så nydelige. Den ene var litt
kjappere enn den andre. En av ungene hennes hadde verdens beste tid. Fomla rundt og heiv og kastet
på seg. Stoppet litt og borra nesa i gresset. Gjorde et lite hopp og sprang. Rullet litt og ristet i hodet. Ganske
så herlig en naturopplevelse av de sjeldne.
Å stå midt i blant dette mektige fjellet som ruver over deg og er så utrolig vakkert, det er
en opplevelse jeg aldri glemmer. Jeg ser ut i fra bildene å «fange» denne følelsen av hvor mektig
det er, det er vanskelig. jeg følte meg plutselig litt liten der jeg står på «moder jord».
Lake Louise var et kapittel for seg selv. Med sin skjønnhet lå hun der med sin unike smaragdgrønne
farge på vannet og en natur som tok pusten fra meg. Et kjent sted med flere kjendiser, men i denne
naturen får kjendis være kjendis og dermed dro vi opp i fjellet for å utforske fossefall og unike kulper.
Lake Louise, Banff. Kjent som «the twenty dollar view». Mange som valgte å ta kanoen fatt, men
det er ikke noe for meg. Jeg kan anbefale det til andre som liker det, for du får en naturopplevelse
av de svært sjeldne.
Det var også muligheter å være med en gondol oppover i fjellet til en restaurant.
Ganske så heftig og spesielt, men nei, ikke jeg. Har det best på bakkenivå, og å utfordre
høydeskrekken akkurat her, det må bli en annen gang.
Jeg tok heller turen inn på hotellet Fairmont Chateau Lake Louise og gikk meg bort. Jeg er ikke vant til noe så stort, men
det trenger ikke være stort for at jeg skal rote meg bort heller….
Det fineste hotellet jeg noen gang har vært på, men jeg foretrekker heller ei fjellhytte,
cabin, oppi fjellet i Banff eller Jasper. Nyte stillheten midt i blant villmarka, det er meg.
//
Look back from my vacation in Canada part 1.
The trip went to Canada and my family who lives there. It’s already 10 years ago.
For me it feels like it was yesterday, and it’s good to think about.
We were in the province of Alberta. My cousin lives in Edmonton, so here we were well known. At least in a small part of the city. We were also in the province of British Columbia.
I have a dream to go back there, for an experience ❤ for some people ❤ and for a country ❤ for a story ❤ and for a culture ❤
We have been to Saskatchewan land and been told many stories and legends from here. I get so fascinated and with my ears on stem, I suck in all the information. Many myths and good stories that are both true and not so much true, I think.
Unfortunately I didn’t get a picture of the popular river, Sasquatch. Do I believe in Bigfoot, at least I think «something» is out there…Proof of terms of image and casting and stools is hard to say no to, but I am no expert.
Rather, that kind a girl who can dream me away and believe in this.
I learned that I should not judge or underestimate. There are many legends that I am not joking about, because it is an important part of Canada’s history.
This part of the story was so strange to experience. An old town was built from the beginning of the 1800s. The place is called Fort Edmonton.
It was like «going straight in» this century. Absolutely odd experience, but incredibly interesting.
Here you could experience a doctor, lawyer, priest’s house, school and post office, bank and much more.
Steadily getting «home» to the doctor, not quite so stately to come «home» with a lawyer status in society.
Here I could buy «old» things and seaweed in souvenirs, «old» food, ice cream, drinks and sweets. The «old» candies were good as well as the candies.
My dad said «such candy doesn’t exist in modern times,» he was right in it. This candy was really good.
This picture (the old tractor) was taken from the «old days» and stood in an old barn on an old farmhouse, along with the extended family. I was so exited to experience this…
An experience for themselves was to meet and hear more about the Indian people.
This Indian ornamental I looked at the museum and I take a picture of it, as the real ones will not be depicted.
One of my cousins was married to the daughter of an Indian chief of a tribe down there. My cousin died in a tragic accident a few years back, but his one daughter lives with the tribe in one of the reserves (protected) in Alberta.
Names of the tribe and place I can not tell, but they prefer to be called First Nations. I realized it was important. This describes the Indian people better, they say.
I am proud to have them in my family. Hope one day I can go back ❤ For IT was an experience.
Then we went on a long long trip, rented a large car and drove up and down and far along the prairie. The prairie was flat, completely flat. We drove the Transcanadian highway.
Suddenly, great mountains appeared. They got up from the ground so mighty and beautiful, and I was stunned. I put my face up close to the window of the car with eyes so big and a mouth-watering mouth. An experience for me that comes from the village and «deep inside the forest» in Norway, I was speechless… The Rocky Mountains appeared from their best side. I experienced a nature that I only read about and watched on television.
In Calgary we visited this very famous tower, the Calgary Tower. It gently spun around, looking at the view. I thanked for the offer, but I was left on the ground, I was more than enough dizzy from before and overwhelmed.
I watched the skijumps from the Olympics and otherwise the city from the ground level. It held for me. Me, in the big city, it was a little scary… Best to have my feet safely on earth then.
Some pictures are taken from the car, because where we drove in the prairie suddenly appeared just Rocky Mountains up. So majestic…
It was almost unreal. There were many stops, because my cousin wanted to show the most of «his country», and I understand that.
It’s just that I get very fast carsick, and I miss one or two or more attractions because I got bad … Then it was best to lie over a rock, just me, no one else … Breathe with the stomach, hiccuped loudly …. Throw rocks in the water and look deep down there … with my aunt children, they keep me laughing and make me feel better.
We took a break at Moraine Lake, here the water was so clear that we saw the rainbow trout and mountain whitefish (I was told the fish was in the salmon family) in the water. Absolutely gorgeus. I saw the mountain goats climbing around the mountain here. On the picture ( if you count them it is no 9) you can see a bit of «Valley of the Ten Peaks».
All the cars on the highway stopped very fast in the Rocky Mountains National Park when Black Bear’s mom decided to bring her two kids out into the green grass below the mountain to play and have a little bit fun. Full stop and crowds everywhere. Sure, we were no better … All of us, 13 in the car picked up the camera and out we go to get the best picture possible it gets.
When bear mother turned around, I thought she smiled at us …. or no …. when we arrived at that maybe no more than 10 meters from us to her. So it was just getting into the car again. Only that can be scary if bear mother really wants us away from there. She is a beaty, but she protect her children what so ever, and I can very much understand that.
It went well. I noticed that someone has to stretch the border a little longer than others, so I realized she was roaring for us…
A beautiful sight where the bears wandered up the hill. Her kids were so lovely. One was slightly faster than the other. One of her kids had the world’s best time. Fold around and raise and throw. Stopped a bit and drilled his nose in the grass. Did a little jump and jumped. Roll a little and shake his head. A very lovely a nature experience of the rare. Thank you.
Standing in the middel of this mighty mountain that overpowers you and is so incredibly beautiful, is the experience I will never forget.
I look from the pictures to «capture» this feeling of how powerful it is, it’s difficult. I suddenly felt a bit small where I stand on «Mother Earth».
Lake Louise was a chapter for itself. With her beauty she lay there with her unique emerald green color on the water and a nature that took my breath away.
A well-known place with several celebrities, but in that nature celebrity will be celebrity and then we went up the mountain to explore the waterfalls and unique hills.
Lake Louise, Banff. Known as «the twenty dollar view». Many people who chose to take the canoe, but that is not for me. I can recommend it to others who like it, because you get a nature experience of the very rare.
There were also opportunities to be with a gondola up the mountain to a restaurant. Quite so hefty and special, but no, not me.
It is best for me at the ground level and to challenge the height right here, it must be another time for me, maybe…
I rather went into the hotel, Fairmont Chateau Lake Louise and walked around in there. I’m not used to anything so big, my mind begin to dream..and I got lost..
…. The nicest hotel I’ve ever been to, but rather I prefer a mountain cabin, cabin, up in the mountain in Banff or Jasper.
Enjoy the silence amidst the wilds, that’s me.
-Orkidedatter-
Part 2 is coming very soon,
Thank you for reading and your support. I’m grateful🦋
I will always write.
After a walk along the mountains and snow in winter Norway, Can I feel the walking was reflective, creative and gaining me a new energy, I went back to the cabin and I think even more about life.
I have this poem in my cabin that I bought some time ago. I can recognise my self much in these words, should almost believe it was me it was written about. These words mean so much to me🦋
Take a deep breath…and just feel..
«I will write until not a single word
remains in my soul…
Until every story in my heart
had been told…
Until my mind’s well of ideas is
bone dry…and even then
I will write on because writing is not
just something I do,
but part of who I am».
🦋❤️
I hope everyone one of you have a great day filled with love🦋
-Orkidedatter-
Thank you, I am grateful🦋
Meditation – mindfulness
(English text after the Norwegian)
En tidlig morgen jeg begynte å tegne og male idag. Solen stod opp og Norge viser seg fra sin beste side når det gjelder vinterværet her jeg bor. Jeg føler for å ta noe yoga og meditasjon ute, og pakker sammen og drar.
//
Jeg mediterer av og til og bruker ulike meditasjonsverktøy som er virkningsfulle for meg. Jeg har prøvd mange ulike meditasjoner og jeg har funnet mine favoritter. Jeg prøver forsatt nye om jeg lærer dette. Jeg må prøve dem noen ganger for å få opplevelsen, for å få igjenn for meditasjonen og ikke minst gi avkall på energi som ikke tjener meg og få ny energi.
Det tok meg litt tid å forstå og lære meditasjon og mindfulness. Å møte sin egen kropp på et dypere nivå var vanskelig for meg. Mange ganger utløste det flashback og det ble veldig tøft.
Etter traumebehandling har jeg blitt bedre, men…
Jeg følte at sjelen min prøvde å fortelle meg noe, men jeg var god på å IKKE lytte. Til en dag jeg leste noe som stod i ei bok. Jeg måtte bare følge hjertet mitt.
Jeg dro på kurs i healing og meditasjon. En verden av det alternative åpnet seg for meg. Jeg finner ikke andre ord enn at min sjel har kommet hjem.
Jeg fikk veiledning og hjelp her som jeg aldri kan få sagt med ord hvor takknemlig jeg er, men jeg tror de vet.
Jeg øver og øver. Jeg famler litt og bruker litt tid. Jeg blir kjent med kroppen min og mitt sinn på en helt annen måte enn hva jeg trodde.
Å være tilstede i akkurat her og nå. Å oppleve øyeblikket av kroppslige fornemmelser, følelser, drifter, impulser og tanker og mer bare ved å vende oppmerksomheten mot dette.
Jeg skal klare det. Jeg skal bli en bedre utgave av meg selv og med hjelp av å finne nøkkelen til aksept må jeg følge denne stien.
Jeg bare vet at dette er veien å gå.
-Orkidedatter-
//
An early morning I started drawing and painting today. The sun rise and Norway showed up from its best side when it comes to winter weather here I live. I feel like taking some yoga and meditation outside.
//
Meditation – mindfulness.
I sometimes meditate and use different meditation tools that are effective for me. I’ve tried many different meditations and I’ve found my favorites. I still try new when and if I learn this. I have to try them sometimes to get the experience, to get to know the meditation and to give up energy that doesn’t serve me anymore and get new energy.
It took me some time to understand and learn meditation and mindfulness. Meeting my own body at a deeper level was difficult for me. Many times it triggered flashback and it got really tough.
After trauma treatment I have improved, but …
I felt that my soul was trying to tell me something, but I was good at NOT listening. One day I read something, and I knew – I just had to follow my heart.
I went on a course in healing and meditation. A world of that alternative opened to me. I find no other word but my soul has come home.
I got guidance and help which I can never say with words how grateful I am, but I think they know.
I practice and practice. I grope a little and spend some time. I get to know my body and my mind in a completely different way than I thought.
Being present in -right here and now-. To experience the moment of bodily sensations, feelings, impulses, and thoughts and more just by turning your attention to your heart, soul and deep inside you…
I will make it. I’m going to be a better version of myself and with the help of finding the key to acceptance I have to follow this path.
-I just know this is the way to go. –
-Orkidedatter-
Thank you for reading, and make you a great day…🦋
Vilja`s glowing heart. Kap.3.
(English text after Norwegian)
Jeg har skrevet fra før Viljas glødende hjerte. Kap.1 og Viljas glødende hjerte. Kap: 2
…Vilja hopper høyt i sofaen da hun hører det knakker på døra. Mange tanker raser igjennom hodet mitt. Kan det være min venninne som kommer allerede i kveld da, tenker hun. Hun lister seg bort til kjøkkenvinduet, og hun ser rett inn i en blå jakke. Det ser ut som det står en bredskuldret kar der ute på trappen. Hun tenker at hun er oppdratt til ikke stole på fremmede, i hvert fall ikke slippe de inn når hun er alene. Mange tanker raser rundt i hennes hodet. Han kan ha ærlige hensikter. Hun nøler, men føler seg modig. Hvem vet, tenker hun, kanskje det blir mitt livs eventyr etter den tunge tiden. Hun griper sjansen og tar i dørhandtaket. Hun blunker litt fort med øynene og rister litt på håret sitt.
Hun åpner døra og et stort smil med vakre hvite tenner som i en perlerad skinner mot henne, og et kornfarget hår henger litt nedenfor lua. Han presenterer seg som Even. Han forteller han bare ønsket å sjekke om hun hadde fått til å skifte sikringer og at hun hadde det bra før han dro videre. Vilja spurte om han ville ta en kaffe sammen med henne, og det ville han. Det ville smake veldig godt sa han til henne, og takket pent. Han børster av seg litt snø og kommer inn. Han spør hva hun holder på med og peker på kinnet hennes og smiler. Hun forsvinner inn på badet og kaster et blikk i speilet der hun ser en strek eller to fra pennen sin. Hun rødmer litt og prøver å gnu det av seg. Han sier det går fint, og at hun kler den. Hun smiler og kan ikke annet enn å tenke at han har et pent smil og vakkert ansikt. Griper en kaffe kopp og heller oppi kaffe til han mens jeg forteller om hva jeg leser og skriver. Jeg henter noen flere kubbelys og han legger mere ved i ovnen. Det lukter deilig av ved i hytta med en liten touch av stearin. Han tilbyr seg å hente mer ved ute ved skuret, og jeg takker ja, med et lykke til. Han ser på Vilja spørrende og lurer på om henne tror han skal gå alene. Hun forstår hva han vil, men det knyter seg i magen på hennes. Denne gangen er hun ikke alene så hun tar lommelykta og sier hun kan lyse for han.
De kler på seg og tar turen ut. Våt snø faller ned fra himmelen og legger seg som et kunstverk bak på nakken hans der Vilja tusler etter han. Denne gange er hun rolig og avslappet, men så er det ingen fugl som skriker heller. Mørket synes å være annerledes denne gangen, det virker ikke så levende. Det eneste Vilja føler på som er levende er hennes hjerterytme. Han som gåår foran henne vekker noe i henne som hun ikke vil føle på. Hun prøver å lure seg unna hva hun føler ved å riste litt på seg. Vilja ønsker ikke å bli såret igjen.
Even putter full posen av ved og akkurat når han skal gå ned trappen snubler han i hennes ben og faller ned så lang han er. Hun tenker at det er bare hun som klarer å være så klønete, og hun mister fotfestet og faller ned på han. Vilja hiver seg fort rundt i snøen og tar håret vekk fra fjeset sitt. Hun føler snøen blir til vann i fjeset sitt og er glad hun ikke har sminke på seg i dag. Han ler den mest rungende og vakreste latteren hun har hørt. Latterener smittsom, de ler begge to. Hu ser opp på himmelen og alle stjerner lyer ned på henne. En av de lyser sterkere enn de andre. Vilja syns den blunker til henne og hjertet hennes gjør et par hopp. Begge to liger de der i mørket i den kalde snøen. Han tar opp igjen lommelykten og lyser på henne. Han legger seg over på siden for å tørke av den våte snøen i ansiktet hennes. Hans hånd er som en fjær i sine bevegelser. Han sier han liker smilet mitt.
De kommer seg inn, de ler og tøyser sammen. Vilja ønsker bare å stoppe tiden. Akkurat nå, tenkte hun ikke på noe annet enn å være i denne stunden sammen med Even og det føltes veldig deilig. Blikkene våres møtes og Vilja får en intens følelse i kroppen. Det føles som hjertet hennes begynner å gløde igjen. Hun fryser og må skifte. Hun går inn på soverommet og setter på seg pysjen sin. Even må gå med skjorta og boxeren sin. Vilja prøver å holde igjen blikket, men hun klarer ikke å stå imot. Så hennes blikk blir dratt nedover hans kropp og stopper der hans skjorte stopper. Hun smiler for seg selv. Han henter madrassen og dyna fra soverommet og legger den foran ovnen, kryper under dyna og Vilja forstår han fryser, men forstår også at det er en måte og gjemme seg selv på her han må gå halvnaken sammen med henne, en ukjent jente. Hun serverer mer kaffe. Even ser opp på henne og nikker at det er plass til henne også. Hun er skeptisk, men denne gangen tenker hun seg ikke om to ganger. Hun kan ikke motså han. Vilja og Even blir liggende å snakke og le til leppene hans nærmer seg hennes. Hun ser på ilden fra ovnen og hun ser i de himmelblå øynene hans. Hun føler seg svimmel og ser farger foran øynene sine. Hun lukker dem og de kysser hverandre. Vilja trekker seg fort bort. Hun kjenner inni hjertet sitt og det gjør fortsatt vondt. Hun forteller han at hun har jobbet seg igjennom en tøff periode med kjærlighetssorg og frykter redsel og smerte igjen. Vil ikke bli såret igjen. Hun forteller han at hun ikke ønsker å være en helge flørt, men er ute etter en mann å dele livet med. Han hiver hodet baker og smiler og rister på håret sitt som faller ned på hodet hans som kronblader på en rose. Even er ikke ute etter en flørt, men ønsker seg ei kone og barn. Etter å ha hørt hennes stemme i telefonen tidligere viste han at han måtte treffe henne. Ha ble ikke skuffet.
Even tar ansiktet hennes i hendene sine, ser rett inn i mine øyne og sier han kommer aldri til å såre meg. Han ble forelsket i meg gjennom min stemme. Hjertet hans bare visste og hans sjel hadde kommet hjem nå.
Ordene hans pustet liv i glørne i Viljas hjerte og fikk ilden til å blusse opp igjen. Vilja får en følelse av at den aldri kommer til å slukne. Hennes liv starter i dag med et glødende hjerte.
The end.
-Jeg håper du likte min lille novelle og jeg heier på hverdagsromantikken.
-Orkidedatter-
//
Vilja`s glowing heart:
From before I have wrotten Chapters Viljas glødende hjerte. Kap.1 and Viljas glødende hjerte. Kap: 2
… Vilja jump high on the couch when she hears it knocks on the door. Many thoughts rage through her head. Can it be my girlfriend who comes already tonight then, she thinks. She leans over to the kitchen window, and she looks straight into a blue jacket. It looks like there is a broad-shouldered guy out there on the stairs. She is raised not to trust strangers, at least not to let them in when she is alone. Many thoughts rage around her head. He can have honest intentions. She hesitates, but feels brave. Who knows, she thinks, maybe it will be my life’s adventure after the heavy time. She seizes the chance and takes the door handle. She blinks a little quickly with her eyes and shakes her hair.
She opens the door and a big smile with beautiful white teeth that shines against her in a beaded pearl, and a grain-colored hair hangs slightly below the cap. He presents himself as Even. He says he just wanted to check if she had got to change fuses and that she was fine before he left. Vilja asked if he wanted to have a cup of coffee with her, and he would. It would taste very good, he said to her, and thankfully. He brushes off some snow and enters. He asks what she is doing and points to her cheek and smiles. She disappears into the bathroom and glances at the mirror where she sees a line or two from her pen. She blushes a little and tries to rub it off. He says it goes well and she dresses it. She smiles and can only think that he has a pretty smile and a beautiful face. Grabs a coffee cup and rather gives him coffee while she tell him what she read and write. Vilja get some more cube lights and he adds more wood to the oven. It smells of wood in the cabin with a little touch of stearin. He offers to og out to the shed for more wood, she said thank you, with a good luck. He looks at Vilja’s questioning and wonders if she thinks he should go alone. She understands what he wants, but it ties in her stomach. This time she is not alone, so she takes the flashlight and says she can brighten up for him.
They dress and go out. Wet snow falls down from the sky and settles as a work of art behind his neck where Vilja walks after him. This time she is calm and relaxed, but then there is no bird screaming either. The darkness seems to be different this time, it doesn’t seem so alive. The only Vilja to feel that is alive is her heartbeat. He, who walks in front of her awakens something in her, that she will not feel. She tries to sneak away from what she feels about shaking herself. Vilja will not be hurt again.
Even puts the bag full of firewood and just as he is going down the stairs he stumbles into her legs and falls down as long as he is. She thinks it is only her who manages to be so clumsy, and she loses her footing and falls on him too. Vilja pulls herself quickly around the snow and takes her hair away from her face. She feels the snow turns into water in her face and is happy she doesn’t wear makeup today. He laughs the most resounding and beautiful laughter she has heard. Laughing contagious, they both laugh. She looks up at the sky and all stars lie down on her. One of them shines stronger than the others. She sees one star shining brighter than the others and it blink to her and her heart makes a few jumps. Both of them lying there in the dark in the cold snow. He picks up the flashlight again and shines on her. He lays down on the side to wipe off the wet snow on her face. His hand is like a feather in his movements. He says he likes her smile.
They come inside, they laugh and choke together. Vilja only want to stop the time. Right now, she didn’t think of anything but being in this moment with Even and it felt very delicious. Our eyes meet and Vilja gets an intense feeling in the body. It feels like her heart is begining to glow and do well again. She freezes and needs to change clothes. She enters the bedroom and puts on her pawn.
Even have to go with shirt and boxer. Vilja try to keep an eye on everything else than Even, but she is unable to resist. Her eyes is dragged down his body and stops where his shirt stops. She smiles at herself. He picks up the mattress and cushion from the bedroom and puts it in front of the stove, crawls under the duvet and Vilja understands he is freezing, but also understands that there is a way and hides himself from. He must go half-naked with her, an unknown girl. She serves more coffee. Even looking up at her and nodding to her. She’s skeptical, but this time she doesn’t think twice. She can’t resist him. Vilja and Even are lying on the madrass, talking and laughing before his lips approaching her. She looks at the fire from the stove and she sees in his blue eyes of heaven. She feels dizzy and sees colors in front of her eyes. She closes them and they kiss each other. Vilja withdraw fast. She feels inside her heart, and it still hurts. She tells him that she has worked through a tough period of love and are afraid to live in fear again. Vilja will not be hurt again. She tells him that she does not want to be a weekend flirt, but is looking for a man to share life with. He pulls his head backwards and smiles and shakes his hair, and it falls on his head like petals on a rose. Even is not looking for a flirt, but wants a wife and children. He heard her voice in the phone before, he just knew that he had to meet her. Ha was not disappointed.
Even took her face in her hands, looking straight into her eyes and saying he will never hurt Vilja. He fell in love With her voice. His heart just knew and his soul had come home now, he said.
His words breathed life into the glow of her heart and made the fire flare up again. Vilja get a feeling that it will never go out. Her life starts today with a glowing heart.
The end.
-I hope you like my short story and I Cheer on everyday romance.
-Orkidedatter-
Vilja`s glowing heart. Kap: 2
(English text after Norwegian).
Dette blir en novelle på flere kapitler og personlig betyr denne novellen mye for meg.
I går skrev jeg Viljas glødende hjerte. Kap.1
…Vilja stopper opp et øyeblikk, prøver og få roet ned hjertet sitt som dunker hardt og puste rolig. Det er helt stille, men hun syns hun hørte noe. Hun lukker forsiktig opp ytterdøra og titter forsiktig ut. Flott, det har begynt å blåse, hun hører vinden ule gjennom tretoppene. Det er ikke noe lys ute heller. Det er helt mørkt, og månen spiller heller ikke på hennes lag i kveld. Hun tar på seg støvlene, puster ut og inn et par ganger og må ta seg sammen. Åpner ytterdøra bestemt denne gangen, kremter og går ned trappen. Hun ser seg rundt. Det er akkurat som at mørket lever. Det er ikke langt der hun går tett inntil hytteveggen, det er mindre snø der.
Vilja føler hver planke på hytteveggen, får en stikke i pekefingeren. Det svir og gjør litt vondt, men hun fortsetter å gå. En fugl skriker i nærheten. Hun grøsser og speider ut i mørket, men kan ikke se noe. Fantasien begynner å leke seg oppe i hennes hodet. Hun stivner. Fuglen skriker igjen. Hun føler hårene på kroppen reise seg. Hjertet hamrer. Hun lyser med lommelykten og ser hun er noen skritt unna skuret. Hun fomler etter dørhåndtaket, føler seg frem til låsen og putter nøkkelen i hullet. Hun åpner døra, det føles ut som hjertet hennes skal sprenge og fordi fantasien har fått for stor plass nå.
Hun skvetter, kjenner at noe ramler ned i fjeset hennes. Det føles ut som spindelvev. Hun kaver det av seg og får en spade i hodet som henger på veggen. Hun håper det er det i hvert fall. Hun kneler ned mot gulvet og har glemt å puste. Hun sier til seg selv at det er bare en spade. Hun leter febrilsk etter sikringsskapet. Hun lyser med lommelykten over veggene i skuret og hun bråstopper og gyser. Det stirrer to svarte øyne mot henne, men hun skjønner hva det er. Et elghode henger på veggen, stort er det og øynene likeså. Hun rister av seg følelsen og er takknemlig for at den ikke henger inne i hytta.
Igjen hører hun fuglen skrike og samtidig hører hun lyder som kan ligne på «noe» som går i snøen. Hun skrur av lommelykta og reiser seg opp, prøver å være så rolig som mulig. Hun prøver å lytte, men det eneste hun kan fokusere på er følelsen av å være redd. Hun begynner å tenke gode tanker, men det hjelper ikke. Hun føler seg fortapt nå. Føler seg helt alene i den hele store vide verden. Hun svelger og vil ikke gråte, hun er da tøffere enn dette. Hun retter på lua si og tenker at det er sikkert bare et dyr. Et dyr som hun helt sikkert skal treffe på når hun skal gå tilbake til hytta.
Sikringsskapet henger ved døra, og det er flere av de sikringene som har sluttet å virke. Hun finner til slutt de riktige sikringene og skrur de på plass. Hun skjelver, men hun klarer det. Hun er litt overasket over seg selv at hun reagerer slik hun gjør, men det er virkelig ikke noe hyggelig her ute. Når sikringene er på plass lyser det opp i skuret og lyset faller på en gammel trillebår, en ljå en noen gamle blomsterkrukker. Det er mye spindelvev, ser nesten ut som en gammel skrekkfilm. Hun skifter fort følelse og blir nostalgisk av å se de gamle tingene. Hun ser ut av døra og ser at det er lys utenfor hytta, så hun håper lyset virker inne også. Hun tar samme vei tilbake etter å ha listet seg ut og forsiktig prøvd å lukke døra. Den gikk igjen med et smell og skremte henne mer enn hun var klar over. Hun tar samme vei tilbake, trykker seg inntil hytteveggen og det eneste hun hører er sin egen pust og hennes jakke som skubber seg inntil veggen.
Hun lukker fort døra bak seg og kan endelig puste ut. Hun tror hun hørte skritt i snøen, men tenker at hun innbiller seg dette fordi hun er alene og redd. Det har blitt godt og varmt i den lille koselige hytta. Strømmen virker og det er lys i hele hytta nå. Vilja skrur av noen lys fordi hun liker å ha det koselig og litt dunkel belysning. Hun setter på kaffen og gleder seg til å sette seg ned med boka si. Hun trekker en lampe nærmere sofaen for å få leselys. Endelig skal hun slappe av og ta det med ro. Hun leser uten å tenke og føle, tror hun. Vilja tar opp pennen og begynner å skrive på arkene i blokka si som hun har med…
Kapittel 3 kommer snart…
-Orkidedatter-
//
This becomes a short story With several Chapters and personally this means a lot to me. I divide it into many Chapters, I try a little bit forward, I haven`t done exactly this before. In Norway i can find that blog post should not be too long, but I am note sure. I hpoe you enjoy Reading anyway<3
Yesterday I Write Viljas glødende hjerte. Kap.1 (Viljas glowing heart part 1)
Vilja`s glowing heart. Chapter 2.
..Vilja stopped for a moment, tried to calm down her heart, pounding hard and breathing quietly. It’s quiet, but she thinks she heard something. She gently closes the front door and gently looks out. Great, it has started to blow, she hears the wind owl through the treetops. There is no light out either. It is completely dark, and the moon does not play on her team tonight. She takes on her boots, breathes in and out a couple of times and has to get along. Opens the outer door determined this time, creamy and goes down the stairs. She looks around. It’s just like darkness is alive. It is not far from where she goes close to the cabin wall, there is less snow there.
Vilja feel every plank on the cabin wall, get a stick in the index finger. It burns and hurts, but she continues to walk. A bird screams nearby. She screams and scouts out in the dark, but can’t see anything. The imagination begins to play up in her head. She stiffens. The bird screams again. She feels the hairs on her body rise. The heart is hammering. She shines with the flashlight and sees she’s steps away from the shed. She fumbles after the door handle, feels forward to the lock and puts the key in the hole. She opens the door, it feels like her heart is going to blow up and because her imagination has grown too big now.
She splashes, feels something is falling into her face. It feels like spider web. She bucks it off and gets a shovel in her head hanging on the wall. She hopes it is at least. She kneels down to the floor and forgets to breathe. She says to herself that it’s just a shovel. She fervently looks for the fuse box. She shines with the flashlight over the walls of the shed and she stops and shudders. There are two black eyes staring at her, but she understands what it is. A moose head hangs on the wall, it is big and the eyes are as fear. She shakes off her feeling and is grateful that it does not hang inside the cabin.
Again she hears the bird screaming and at the same time she hears sounds that may resemble «something» that goes in the snow. She turns off the pocket light and gets up, trying to be as calm as possible. She tries to listen, but the only thing she can focus on is the feeling of being scared. She starts thinking good thoughts, but it doesn’t help. She feels lost now. Feeling all alone in the vast wide world. She swallows and does not want to cry, she is tougher than this. She straightens her hat and thinks it’s probably just an animal. An animal she will surely meet when she goes back to the cabin.
The fuse box hangs by the door, and there are several of the fuses that have stopped working. She finally finds the right fuses and puts them in place. She shakes, but she does. She is a little surprised by herself that she reacts the way she does, but there is really nothing nice out here.
When the fuses are in place, it lights up in the shed and the light falls on an old wheelbarrow, a scythe some old flowerpots. There is a lot of cobweb, looks almost like an old horror movie. She quickly changes feeling and becomes nostalgic by seeing the old things. She looks out of the door and sees that there is light outside the cabin, so she hopes the light works inside as well. She goes back the same way after looking out and gently trying to close the door. It left again with a bang and scared her more than she knew. She goes back the same way, pushes herself to the cabin wall and the only thing she hears is her own breath and her jacket pushing herself against the wall.
She quickly closes the door behind her and can finally breathe out. She thinks she heard steps in the snow, but thinks she imagines this because she is alone and scared. It has become good and warm in the small cozy cabin. The power works and there is light throughout the cabin now. Vilja want to turn off some lights because she likes to have cozy and somewhat obscure lighting. She puts on the coffee and looks forward to settling down with the book. She draws a lamp closer to the sofa to get a reading light. Finally, she should relax and take it easy. She reads without thinking and feeling, she believes. Vilja takes up the pen and start writing on the sheets in the block she brought with her…
Chapter 3 is coming very soon.
-Orkidedatter-
Follow me on instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/ maybe you better get to know me …










































