(English text after the Norwegian).

Jeg ser ut av mitt vindu og det skjærer meg i hjertet når jeg observerer en gravemaskin og mann med motorsag. Jeg skjønner med ett hva som er i ferd med å skje.

Det store og det vakreste treet jeg vet om som står i skogkanten ved mitt hjem er i ferd med å dø. Det er i ferd med å ta sine siste åndedrag her på denne jord.

Jeg hører den brutale lyden fra motorsagen, og jeg ser gravemaskinen løfter opp sin lange hals og setter sin graveskuffe med tenner mot treet.

Først veldig skånsomt og så begynner hele treet og bevege på seg. Det danser frem og tilbake som en langstrakt skjønnhet med ny krone på hode og som er vakker omsvøpt i sin barkekjole som stråler stolthet.

Jeg kan se treet vinke farvel til livet, kanskje det vet at jeg står her? Det faller så hardt mot bakken og jeg føler tårene presse seg frem. Min sjel gråter. Jeg kan se en tåre faller ut av mitt øye i mitt skyggebilde fra vinduet.

Ide treet faller i bakken høres en lyd jeg aldri vil glemme og jeg ser det prøver hjelpeløst og komme seg opp igjen. Få festet sin lange vakre stamme ned i sine røtter igjen og prøve å stå så majestetisk i jorden som det har gjort i mange år.

Det går ikke.

Treet blir liggende og vaie mot jorden et par ganger og så er det helt stille. Rolig og ingen bevegelser.

Jeg føler hjertet mitt brister, et av naturens vakre skapninger har måttet gi tapt for menneskets harde redskap.

Et naturens hjerte som har slått under all slags vær, sommer som vinter.

Et tre som alltid har vist sine skjønne farger når høsten er på vei.

Alltid har de fargerike bladene har skint som briljerende diamanter i høstduggens morgentimer.

Alltid har greinene strekt seg mot vårsolens varme stråler.

Alltid har treet vaiet så vakkert i vinden og raslet den vakreste musikk.

Bare et tre?

Nei, ikke for Orkidèdatter.

Dette treet har vær en av Orkidèdatters mange «venner» i barndommen. Jeg snakket med det. Jeg lekte under det, og treet var alltid det beste publikum der jeg satt under det, og sang for meg selv.

Jeg følte meg alltid trygg under dette treet. Det hadde sin egen evne til å beskytte meg. Jeg følte at treet på en eller annen måte la sine greiner rundt meg og holdt meg forsiktig fast. Forsiktig som i en trøstende klem, og for å vise omsorg.

Forsiktig som i en drøm- når jeg ikke orket mer av livet, men det kloke treet viste meg råd.

For meg var dette treet magisk, og kunne ta meg med inn i sin verden, der alt var vakkert, ikke dømmende og alt var snilt.

Jeg kan føle magien strømme ned til jordens indre her jeg står, og der skal den lagre seg, og kanskje en dag vil treet oppstå et eller annet sted.

Jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg ser et tomrom der treet har stått. Jeg kan føle det i mitt hjerte at naturens eget hjerte har sluttet å slå.

Ingen dansende rytmer fra treets egne greiner mer, og ingen vakre farger som skal vaie i vinden og lage vakker musikk for Orkidèdatter.

-I kjærlighet-

Orkidedatter

// 

A tree.

I look out of my window and it cuts my heart when I observe an excavator and a man with a chainsaw. I understand at once what’s happening.

The big and the most beautiful tree I know of standing at the edge of the forest at my home is about to die. It is about to take it`s last breath here on this earth.

I hear the brutal sound of the chainsaw, and I see the excavator lifting up it`s long neck and putting it`s shovel with teeth against the tree.

First very gentle, and then the whole tree begins to move. It dances back and forth like an elongated beauty with a new crown on it`s head and beautifully wrapped in it`s barking gown that radiates pride.

 I can see the tree wave goodbye to life, maybe it knows I’m standing here?

It falls so hard to the ground and I feel the tears pushing forward. My soul is crying. I can see a tear falling out of my eye in my shadow image from the window.

When the tree falls into the ground, itis a sound I will never forget, and I see it trying helplessly getting up again.

Get your long beautiful tribe attached to it`s roots again and try to stand as majestic in the earth as it has been for many years.

It doesn’t.

The tree stays and waves against the earth a couple of times and then it is completely silent. Calm and no movements.

I feel my heart is hurting, one of nature’s beautiful creatures had to lose to man’s hard tool.

A nature’s heart that has beaten during all kinds of weather, summer and winter.

A tree that has always shown it`s beautiful colors when autumn is on it`s way.

Always have the colorful leaves have shine like brilliant diamonds in the morning scarf.

The branches have always stretched towards to suns of the spring.

The tree has always been so beautiful in the wind and rustled the most lovely music.

Just a tree?

No, not for Orkidèdatter.

This tree has been one of Orkidèdatters many «friends» in childhood. I talked to it. I played under it, and the tree was always the best audience when I sat under it, and sang to myself.

I always felt safe under this tree. It had it`s own ability to protect me. I felt that the tree somehow laid it`s branches around me and held me gently.

Careful as in a comforting hug and care.

Careful as in a dream, when I couldn’t bear my life, but the wise tree showed me advice.

For me, this tree was magical and could take me into it`s world, where everything was beautiful, not judgmental, and everything was kind.

I can feel the magic flowing down to the interior of the earth here I stand, and there it must store, and maybe one day the tree will again occur somewhere in the nature.

I look out of my window.

I see an empty space where the tree has stood. I can feel in my heart that nature’s own heart has stopped beating.

No dancing rhythms from the tree’s own branches anymore, and no beautiful colors to wrap in the wind and make lovely music for Orkidèdatter.

-with Love-

Orkidedatter