Fragile

OrkidedatterPicture is me…

(This is an acrostic poem)

~F R A G I L E~

F ear through glistening stars playing hide & seek in the darkness

R oars deep within her soul a thunderous deal of the devil’s rage

A ngels fighting inside her pounding heartbeats with the mystique from the broken dreams

G hostly they whirled around to find peace in a wrecked country girl

I mmersed with purple velvet in a coffin of crystal tears from a fallen warrior

L ying in the shade of her rose thorns of demons

E motions running wild in her veins like dark arrows pierced her mind.

-Orkidedatter-

Black pastel love

Poetry, poem, darksoul, love, aquarius, writingprompts, life, love, Norway, Norwegian artist, artist, author, artistic poet, creativeArt, my own @orkidedatter

I have a trumpet in my black pastel heart

a symphony in my chest

a melody of the colors of the rainbow flows

in my veins as creates a bridge to his soul

I fell in love with an aquarius under the

midnight sun

upon the mountain high

you gave me a summer kiss

your shimmering verses from your trembled

lips in the line with the shades of color of

heaven as an amethyst makes

waves of euphoria flowing over all

the pores of my body.

Your eyes danced solasta bright when

I took my feathers out from my long hair

to play it on your skin.

Your laughter tickled my heart strings and

you whispered to my Angels wings

«we are condemned to act in portrays of the

crystalline from ours cards of future»

My destiny from Cupid`s arrow is

written into my history of black pastel love.

-Orkidedatter-

Life seeds…

(This post in only in English)

(I’m not quite sure if you can read the text well in the picture, so I write it as well)…

As she saw the

shadows moving

slowly, so she felt her heartbeat in

her chest,

the moon’s magic myth spread around her

and she felt cold.

The shadows glanced around her heart,

the moonlight shining

on her face

writhing in pain,

and her soul fighting

for her juctice to

life that was about

to end. Worn she lay

on the ground

and scratched.

Into eternity she

was to win and

the seeds of

life were sown.

-Orkidedatter-

Mindfulness

(English text after Norwegian text).

Mindfulness yoga psykisk helse mental health livskvalitet livsmestring norwegian blogger

Jeg har trent på Mindfulness en stund nå. Det tok meg tid å forstå og lære. Jeg har litt dårlig tolmodighet og ønsker at ting skal skje igår, om du skjønner.

Etter at jeg har blitt syk og ikke hadde det noe godt med meg selv ble jeg nødt til å gjøre noe. Jeg har alltid vært interessert i annerledes treningsformer og det åndelige i oss mennesker.

Det er ikke så annerledes nå og heldigvis mere anerkjent.

Uansett, jeg ble med på kurs både i yoga og mindfulness. Dette gikk ut på den praktiske delen og lite forklaring på hvorfor. Jeg savnet dette. Altså en dypere innsikt.

Når jeg skaffet meg denne har det gått lettere for meg.

Det jeg begynte med var grunnholdningene i Mindfulness:

  • vennlighet- ovenfor det jeg opplever, kritiske tanker, kroppsfornemmelser.
  • åpenhet- for det jeg har opplevd, tilstede med alt som dukker opp i oss selv.
  • nybegynnersinn- å oppleve det jeg sanser som om det var første gang.
  • tålmodighet- overfor meg selv og tanker, sammenligninger, følelser, sanser.
  • utholdenhet- anerkjenne hvordan det er akkurat nå uten å «flykte «.
  • mot- til å være bevisst i kontakt med det jeg opplever og konfrontasjoner av. sider ved meg selv som kanskje ikke jeg visste jeg hadde og som jeg unngår.

Jeg fant dette veldig utfordrende og tenkte «mørkt» med engang, men jeg gir ikke opp og ga det en sjangse. Jeg er dypt takknemlig for det.

Jeg har fått det mye bedre med meg selv psykisk, lytte og vende oppmerksomheten innover i meg selv, og blitt mye bedre på å stoppe opp i hverdagen, puste og sanse og skyve de mørke tankene vekk.

Hvordan: jeg ønsker tankene mine velkommen som om de skal være gjester i mitt hus hos meg. Tar de vennlig imot og når det er på tide å gå, sier jeg hyggelig farvel og lukker døra.

Det krever at du er god på å visualisere.

-Orkidedatter-

//

Mindfulness

I’ve been training at Mindfulness for a while now. It took me time to understand and learn. I have a little bit of patience and want things to happen yesterday, if you understand.

After getting sick and not having any good with myself, I had to do something. I have always been interested in other and different types of training and the spiritual in us humans.

It’s not that different now and fortunately more recognized.

Anyway, I attended courses in both yoga and mindfulness. This went into the practical part and little explanation of why. I missed this. So a deeper insight.

When I got this, it’s been easier for me.

What I started with was the basics of Mindfulness:

  • Kindness – above what I am experiencing, critical thoughts, body sensations.
  • Openness – for what I have experienced, present with everything appearing in ourselves.
  • beginner’s experience of what I sense as if it were the first time.
  • patience – to myself and thoughts, comparisons, feelings, senses.
  • perseverance – recognize how it is right now without «fleeing.»
  • opposed to being conscious in contact with what I experience and confronting. pages of myself that maybe I didn’t know I had and which I avoid.

I found this very challenging and thought «dark» at once, but I don’t give up and gave it a chance. I am deeply grateful for that.

I have been getting much better with myself mentally, listening and turning my attention in myself, and becoming much better at stopping everyday, breathing and sensing and pushing away the dark thoughts.

How: I want to welcome my thoughts as if they are guests in my house with me. Taking them kindly and when it’s time to go, I say goodbye and close the door.

It requires you to be good at visualizing.

-Orkidedatter-

I am me

(English text after the Norwegian text)

Keg er meg i am me norwegian blogger norway fandelion child cop with life mental health

Jeg er meg

Før du dømmer meg må du lytte.

Men du snakker til meg som jeg var et barn.

Vet du at det provoserer meg.

Men du vil ikke vite hvorfor.

Fordi du kan ikke forestille deg hva du kommer til å måtte lytte til.

Jeg er voksen. Jeg har levd lenge.

Jeg har kjempet meg igjennom livets harde skole.

Jeg har kjempet meg til hit jeg er idag.

Jeg kjempet meg igjennom erfaringer du ikke vet noe om.

Hei du, ikke snakk til meg som jeg ikke har vært ute i livet eller levd en stund.

Vettu, at ALLE har sitt liv. Alle har levd sitt liv, og alle har en historie.

Til og med du, som ikke virker å ha den minste respekt for andre. Eller være litt ydmyk.

Ikke snakk til meg som jeg var et barn som ikke kan noe.

Men, du skal ikke undervurdere barn…

Jeg føler mitt hjerte og min sjel vrir seg i smerte, men jeg kan takle det.

Det er andre mennesker jeg tenker på som kanskje ikke gjør det, som jeg vet du snakker med.

Kanskje er du redd?

Kanskje er du for stolt?

Kanskje er du usikker?

Kanskje det er en grunn?

Allikevel trigger dette meg, men jeg viser det ikke, men jeg kjenner grunnen.

Jeg smiler tappert og tar med mitt hjerte og min sjel hjem som trenger omsorg.

Jeg kan gå ut i skogen fordi jeg får lyst til å rope.

Jeg velger heller å meditere.

Jeg blir lei meg.

Hvor har det blitt av høfligheten og den gode gamle folkeskikken?

For meg, uansett, hvem jeg møter, møter jeg er menneske.

Et menneske jeg ikke kjenner, et menneske jeg ikke vet noe om og et menneske jeg ikke har noen grunn til å dømme, fordi det er et medmenneske.

Men, dessverre, jeg vil alltid være hun jenta som er rar og annerledes.

Jeg vil alltid være hun datteren til de foreldrene som også er litt annerledes.

Jeg vil alltid være hun som kommer fra er hjem med fyll og bråk og vold i hjemmet og……

Jeg vil alltid være «noe» fra min fortid.

Det går aldri over.

Jeg må alltid leve med hvem jeg er og hvor jeg kommer i fra.

Men, jeg er meg, og vil alltid være hun som ikke er som alle andre.

Idag, tørr jeg å si at det er jeg stolt av, men jeg vet at det fortsatt er en lang vei å gå.

-Orkidedatter-

//

I am me...

Before you judge me, you must listen.

But you talk to me as I was a child.

You know it provokes me.

But you don’t want to know why.

Because you can’t imagine what you’re going to have to listen to.

I’m an adult.

I’ve lived long.

I have fought my way through life’s «hard school».

I have fought myself to be here today.

I struggled through experiences you don’t know anything about.

Hey you, don’t talk to me as I haven’t been in life or lived for a while.

You know, that ALL has their lives.

Everyone has lived their lives and everyone has a story.

Even you, who do not seem to have the least respect for others.

Or be a little humble.

Don’t talk to me as I was a child who can’t do anything.

But, you should not underestimate children.

I feel my heart and my soul twist in pain, but I can cope with it.

There are other people I think of that may not, as I know you are talking to.

Maybe you’re scared?

Maybe you’re too proud?

Maybe you’re unsure?

Maybe there’s a reason?

Anyway, this triggers me, but I don’t show it, but I know the reason.

I smile bravely and bring my heart and soul home and it needs care.

I can go out into the woods because I want to shout.

I rather choose to meditate.

I am getting sad.

Where has it become of courtesy and good old common decency?

For me, no matter who I meet, I meet a human being.

A human being I do not know, a human being I do not know anything about and a human being I have no reason to judge, because it is a fellow human.

But, unfortunately, I always want to be the girl who is weird and different.

I always want to be the daughter of those parents who are also slightly different.

I will always be the one who comes from a home with fill and trouble and domestic violence and ……

I will always be «something» from my past.

It never goes away.

I must always live with who I am and where I come from.

But, I am, and will always be she who is not like everyone else.

Today, I dare say that I’m proud of it, but I know it’s still a long way to go.

-Orkidedatter-

Se mee…and I have failed..

(English text after the Norwegian)

counselor educator see me Norwegian blogger

Jeg har jobbet med barn og unge i over 25 år og har et ekstra hjerte for disse menneskene i samfunnet.

Dette er mine erfaringer fra mitt arbeid.

Det er ikke sikkert du deler min mening og det er helt greit, det er akkurat det som gjør arbeid med barn og unge så interessant da dette kan sees fra ulike synsvinkler og fra ulike kunnskaper og kompetanser vi har.

Men, jeg har et ansvar, du har et ansvar og vi har alle et ansvar for ungdommen i vårt samfunn.

Ungdommen trenger å bli sett og hørt og tatt på alvor med alle sine utfordringer emosjonelt de måtte ha. Kanskje ikke for deg kan hjertesorg høres alvorlig ut i tidlig tenåringsalder. Som voksen vet vi at dette gjør vondt litt, men livet går videre. Det er bare det at for noens datter eller sønn kan dette oppleves som slutten på livet. De er så unge så de har ikke erfart at livet går videre uansett hvor mye det gjør vondt og erfaringer med smertelige erfaringer. Det er noe som må læres.

Jeg har tro på å ha gode forbilder som kan vise dem at man kan lære seg å leve med disse tingene er gull verdt. Jeg har hatt mange unge jenter på mitt kontor som tror at livet er over fordi gutten knuste deres hjerte. Jeg har tatt gutter med ut fra kontoret og gått tur med de der de har ligget i krampegråt på asfalten fordi jenta ikke hadde bruk for han mer. Hun hadde funnet en annen.

For disse ungdommene er det trygt å ha noen trofaste personer rundt seg som ikke forsvinner eller endres, selv om omstendighetene gjør det. Som ikke svikter. De trenger akkurat deg.

De trenger en som ikke slipper taket selv når alle andre gjør det. De trenger en som ikke dømmer de ut fra utseende eller hva det falske bildet av livet deres på sosiale medier viser. De trenger noen som virkelig ser dem for de dem er og ser forbi «masken» og ser inn i deres indre. De trenger hjelp til å bære det som er for tungt å bære for skuldrene deres. De trenger deg.

Det er ikke lett å være ung i dag, og det var ikke lett å være ung selv når jeg var det, men det har blitt så mange arenaer de unge må kjempe for å bli sett. Enten er det skolen, i vennegjengen, hos det motsatte kjønn, i sosiale medier, idrett, og listen bare fortsetter.

I alt dette må mange i tillegg kjempe om foreldrenes oppmerksomhet. Jeg har snakket med flere ungdommer som forteller om dette, og jeg fikk meg en aha opplevelse. Motstanderen kan være jobben til foreldrene, telefon, sosiale medier, TV, hobby eller falmiliære faktorer.

I min jobb har det ikke vært å fjerne disse utfordringene, men mitt ansvar er å være der for dem gjennom det de måtte møte av utfordringer. Jeg kan være en samtalepartner, veileder, en trygghet, en som er trofast, en som blir når andre går, en som trøster og være der for dem. En som ser inn i deres sjel og hjertevarme.

Noen foreldre kan bli frustrerte fordi ungdommen ikke vil snakke med dem. Det er bare slik det er i noen situasjoner. Ungommen forteller meg at de ikke vil snakke med foreldrene om dette fordi de har nok å tenke på, de ønsker ikke å åpne seg for foreldrene om akkurat dette, de syns det er pinlig, de vil at foreldrene ikke skal vite eller de bare ønsker å få snakke med en annen part, reagere, lufte følelser og tanker og ha en bedre kveld hjemme sammen med foreldrene. Kanskje åpner noen seg opp hjemme og de kan snakke sammen uten at det eskalerer til krangling og uoverenstemmelser. Uansett er det viktig at ungdommen kan få velge det selv. Det er ikke alltid de trenger å snakke, men bli sett.

I min jobb ønsker jeg å se deg, men det er ikke sånn at jeg bare kan skru meg selv av. Jeg er den jeg er 24 timer i døgnet og uansett morgen eller kveld om jeg skulle se deg, eller du meg, jeg kommer aldri til å avvise deg. Så mange flotte ungdommer der ute. Jeg ønsker å se deg.

Men akkurat nå har jeg dessverre måttet ta et skritt tilbake og tenke over min situasjon. Jeg føler jeg svikter dere der ute som alltid har stolt på at jeg har vært tilgjengelig, jeg er så lei meg.

-Orkidèdatter-

//

Se mee…and I have failed…

I’ve been working with kids and adolescents for over 25 years and have an extra heart for these people in the community.

This is my experience from some of my work.

You may not share my opinion and that’s fine, it’s exactly what makes work with children and adolescents so interesting as this can be seen from different perspectives and from different knowledge and competencies we have.

But, I have a responsibility, you have a responsibility and we all have a responsibility for the youth in our society.

The adolescents need to be seen and heard and taken seriously with all their challenges emotionally they may have. Perhaps not for you, heartache may sound severe in early teens. As an adult, we know that this hurts a little, but life goes on. It’s just that for someone’s daughter or son, this can be experienced as the end of life.

They are so young they have not experienced that life goes on no matter how much it hurts and experiences with painful situations. It is something that must be learned. I have faith in having good models that can show them that one can learn to live with these things is worth gold.

I have had many young girls in my office who believe life is over because the boy shattered their heart. I have taken boys out of the office and walked with those where they have been lying in convulsive weeping on the asphalt because the girl did not need him anymore. She had found another one.

For these adolescents, it is safe to have some faithful people around who do not disappear or change, even if circumstances do. That doesn’t fail. They just need you.

They need someone who doesn’t let go even when everyone else does. They need someone who doesn’t judge them by appearance or what the false image of their life on social media shows. They need someone who really sees them for who they are and looks past the «mask» and take a deep lok inside who them really are. They need help to carry what is too heavy to carry for their shoulders. They need you.

It’s not easy to be young today, and it wasn’t easy to be young even when I was at that age, but it has become so many venues the adolescents have to fight to be seen. Either the school, the friends, the opposite sex, the social media, sports, and the list just goes on.

In all this, many must also fight for the parents’ attention. I have talked to several young people who tell about this, and I got an aha experience. The opponent can be the job of the parents, phone, social media, television, hobby or phyla-like factors.

In my job it has not been to remove these challenges, but my responsibility is to be there for them through what they have to face in life. I can be an interlocutor, supervisor, a security, one who is faithful, one who becomes when others go, one who comforts and is there for them. One who looks into their soul and their heart.

Some parents may be frustrated because the adolescents do not want to talk to them. It’s just the way it is in some situations. The adolescents tells me that they do not want to talk to parents about this because they have enough to think about, they do not want to open up to parents about this, they think it is embarrassing, they want the parents not to know or they just want to get talking to another part, respond, take out some emotions and thoughts and have a better evening at home with your parents. Maybe someone opens up at home and they can talk together without escalating into quarrels and inconsistencies. In any case, it is important that the adolescents can choose for themselves. They don’t always need to talk, but be seen.

In my job, I want to see you, but it’s not that I can just turn myself off. I am who I am 24 hours a day and whatever morning or evening I should see you, or you me, I will never reject you. So many great adolescents out there. I want to see you.

But, right now I have unfortunately had to take a step back and think about my situation. I feel like I ‘m failing you out there who have always trusted that I have been available, I am so sorry.

-Orkidedatter-

I will always remember you like this.

(English text after Norwegian text)

Du og jeg i solnedgang som brenner i mine øyne og hud. Vi ser på hverandre og jeg føler meg som et bål. Jeg er i full fyr og jeg gløder. Jeg ser i dine øyne at du er betatt, at du elsker meg og er begravet i min sjel. Akkurat  -her og nå-. Du klarer alltid å finne det gode i meg. Det er så mye jeg skulle ha sagt.

Jeg vil alltid huske deg I will always remember you du og jeg you and me lovers kjærester Norwegian blogger lovers in Norway Orkidedatter

Solen er på vei ned, jeg er på vei opp. Du og jeg sammen skal bestige fjell i natt. Du får meg alltid til å smile og føle meg elsket og bra. Jeg trodde aldri jeg skulle føle igjen. Det er vanskelig å finne de rette ordene til deg fordi du fortjener bare det beste. Jeg har gitt deg mitt hjerte, du fanget min sjel og sammen er vi fyrverkeri. Jeg vil alltid huske deg slik.

Når du tar på meg kjenner jeg det brenner  i mitt innerste meg og hjertet mitt står i brann. Allikevel gjør det vondt. Er jeg god nok for deg? Solen går ned og mørket kommer snikende frem. Jeg hutrer, men jeg er glad i mørket. Jeg føler meg best da. Du tenner en gnist i meg som får mørket til å bli noe av det vakreste jeg vet om. Det er så mye jeg skulle ha sagt.

Du og jeg i natt smelter sammen som to vanndråper som passer sammen i hverandre, samtidig så forskjellige med ulike farger vi farger hverandre og verden vi lever i. Håper jeg alltid husker oss slik.

Du vet alltid hva som er best for meg, og jeg følger deg hvor som helst. Allikevel gjør det vondt. Er jeg god nok for deg? Du fortjener bare det beste, og er det meg? Du trenger noe mer til jeg finner meg selv igjen. Det er vanskelig, og i mine dårlige tider frykter jeg meg selv.

Når jeg har det bra-farger jeg mine skjøre vinger og sprer de utover og «flyr». Jeg er i min dypeste sjel og inn i mitt innerste meg og fyller meg opp i mitt hjertet med kjærlighet. Jeg dykker langt ned for å finne «diamanten» i meg. Det er så mye jeg skulle sagt.

Jeg mister kontrollen, jeg vet jeg er et rot, jeg kjemper og jeg vet ikke om jeg vinner? Jeg trenger tid, men det er ikke vanskelig å elske deg. Jeg er trygg hos deg, og du finner alltid kjærligheten i meg. Det er så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene.

Solen går ned. Du legger dine armer rundt meg og legger meg forsiktig ned. Kysser meg fjærlett på munnen og nedover halsen. Mitt hjerte dunker og brer sin flamme rundt i hele meg. Jeg står i brann, må ha deg, du fanger meg og brer din trygghet og kjærlighet rundt meg. Jeg hikster og du klemmer meg varsomt. med ømhet du kjærtegner hele meg. Jeg håper det ikke er en drøm. Jeg vil alltid huske deg slik. Det er så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene.

Jeg er redd for å miste deg fordi jeg elsker deg. Allikevel gjør det vondt. Jeg har åpnet mitt hjerte og sluppet deg inn. La oss stoppe verden, la oss elske til evig tid. Du får meg til å føle meg levende, alt er ekte -du er alt jeg trenger-

Mine skjøre vinger lærer å fly igjen og jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene. Jeg vil alltid huske deg slik. I solnedgangen, i natt og jeg vil ikke miste deg. Jeg velger å åpne opp mine vinger  å gi meg fult og hen til deg.  La oss «fly» sammen. Vi brer rundt oss med kjærlighet, smelter sammen og vi er ett.

Jeg vil alltid huske deg slik.

 

-Orkidèdatter-

//

I will always remember you like this.

You and I at sunset who burn in my eyes and skin. We look at each other and I feel like a bonfire. I’m in the full guy and I glow. I see in your eyes that you are captivated, that you love me and are buried in my soul. Just here and now. You can always find the good in me. There is so much I should have said.

The sun is coming down, I’m on my way up. You and I will climb mountains tonight. You always make me smile and feel loved and good. I never thought I should feel again. It’s hard to find the right words for you because you just deserve the best. I have given you my heart, you captured my soul and together we are fireworks. I will always remember you that way.

When you touch me, I feel it burns in my heart and my heart is on fire. Anyway, it hurts. Am I good enough for you? The sun goes down and the darkness creeps forward. I hut, but I love the dark. I feel best then. You light a spark in me that makes the darkness become something of the most beautiful I know of. There is so much I should have said.

You and I tonight melt together as two water drops that fit together in each other, at the same time so different with different colors we color each other with and the world we live in. Hope I always remember us that way.

You always know what’s best for me, and I follow you anywhere. Anyway, it hurts. Am I good enough for you? You just deserve the best, and is it me? You need something more until I find myself again. It’s difficult, and in my bad times I fear myself.

When I feel good, I color my fragile wings and spread them out and fly. I am in my deepest soul and into my innermost mind and fill myself up in my heart with love. I dive far down to find the «diamond» in me. There is so much I should say.

I lose control, I know I’m a mess, I’m fighting and I don’t know if I win? I need time, but it’s not hard to love. I’m safe with you, and you always find the love in me. There is so much I should say, but I can’t find the right words.

The sun goes down. You put your arms around me and put me down gently. Kisses me featherly on the mouth and down the neck. My heart is pounding and spreading its flame around me. I am on fire, must have you, you catch me and bring your security and love around me. I hiccup and you hug me gently. with tenderness you caress all over me. I hope it’s not a dream. I will always remember you that way. There is so much I should say, but I can’t find the right words.

I’m afraid of losing you because I love you. Anyway, it hurts. I have opened my heart and let you in. Let’s stop the world, let’s love forever. You make me feel alive, everything is real – you’re all I need –

My fragile wings learn to fly again and I have so much to say, but I can’t find the right words. I will always remember you that way. In the sunset, tonight and I will not lose you. I choose to open up my wings to give myself fullness and to you. Let’s fly together. We are around us with love, melting together and we are one.

I will always remember you that way.

-Orkidèdatter-

 

 

A tree

(English text after the Norwegian).

A tree poem prosaist Norwegian blogger livet tanker Norwegian thoughts Norwegian poem a tree Orkidedatter art Norwegian blogger Norway

Jeg ser ut av mitt vindu og det skjærer meg i hjertet når jeg observerer en gravemaskin og mann med motorsag. Jeg skjønner med ett hva som er i ferd med å skje.

Det store og det vakreste treet jeg vet om som står i skogkanten ved mitt hjem er i ferd med å dø. Det er i ferd med å ta sine siste åndedrag her på denne jord.

Jeg hører den brutale lyden fra motorsagen, og jeg ser gravemaskinen løfter opp sin lange hals og setter sin graveskuffe med tenner mot treet.

Først veldig skånsomt og så begynner hele treet og bevege på seg. Det danser frem og tilbake som en langstrakt skjønnhet med ny krone på hode og som er vakker omsvøpt i sin barkekjole som stråler stolthet.

Jeg kan se treet vinke farvel til livet, kanskje det vet at jeg står her? Det faller så hardt mot bakken og jeg føler tårene presse seg frem. Min sjel gråter. Jeg kan se en tåre faller ut av mitt øye i mitt skyggebilde fra vinduet.

Ide treet faller i bakken høres en lyd jeg aldri vil glemme og jeg ser det prøver hjelpeløst og komme seg opp igjen. Få festet sin lange vakre stamme ned i sine røtter igjen og prøve å stå så majestetisk i jorden som det har gjort i mange år.

Det går ikke.

Treet blir liggende og vaie mot jorden et par ganger og så er det helt stille. Rolig og ingen bevegelser.

Jeg føler hjertet mitt brister, et av naturens vakre skapninger har måttet gi tapt for menneskets harde redskap.

Et naturens hjerte som har slått under all slags vær, sommer som vinter.

Et tre som alltid har vist sine skjønne farger når høsten er på vei.

Alltid har de fargerike bladene har skint som briljerende diamanter i høstduggens morgentimer.

Alltid har greinene strekt seg mot vårsolens varme stråler.

Alltid har treet vaiet så vakkert i vinden og raslet den vakreste musikk.

Bare et tre?

Nei, ikke for Orkidèdatter.

Dette treet har vær en av Orkidèdatters mange «venner» i barndommen. Jeg snakket med det. Jeg lekte under det, og treet var alltid det beste publikum der jeg satt under det, og sang for meg selv.

Jeg følte meg alltid trygg under dette treet. Det hadde sin egen evne til å beskytte meg. Jeg følte at treet på en eller annen måte la sine greiner rundt meg og holdt meg forsiktig fast. Forsiktig som i en trøstende klem, og for å vise omsorg.

Forsiktig som i en drøm- når jeg ikke orket mer av livet, men det kloke treet viste meg råd.

For meg var dette treet magisk, og kunne ta meg med inn i sin verden, der alt var vakkert, ikke dømmende og alt var snilt.

Jeg kan føle magien strømme ned til jordens indre her jeg står, og der skal den lagre seg, og kanskje en dag vil treet oppstå et eller annet sted.

Jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg ser et tomrom der treet har stått. Jeg kan føle det i mitt hjerte at naturens eget hjerte har sluttet å slå.

Ingen dansende rytmer fra treets egne greiner mer, og ingen vakre farger som skal vaie i vinden og lage vakker musikk for Orkidèdatter.

-I kjærlighet-

Orkidedatter

// 

A tree.

I look out of my window and it cuts my heart when I observe an excavator and a man with a chainsaw. I understand at once what’s happening.

The big and the most beautiful tree I know of standing at the edge of the forest at my home is about to die. It is about to take it`s last breath here on this earth.

I hear the brutal sound of the chainsaw, and I see the excavator lifting up it`s long neck and putting it`s shovel with teeth against the tree.

First very gentle, and then the whole tree begins to move. It dances back and forth like an elongated beauty with a new crown on it`s head and beautifully wrapped in it`s barking gown that radiates pride.

 I can see the tree wave goodbye to life, maybe it knows I’m standing here?

It falls so hard to the ground and I feel the tears pushing forward. My soul is crying. I can see a tear falling out of my eye in my shadow image from the window.

When the tree falls into the ground, itis a sound I will never forget, and I see it trying helplessly getting up again.

Get your long beautiful tribe attached to it`s roots again and try to stand as majestic in the earth as it has been for many years.

It doesn’t.

The tree stays and waves against the earth a couple of times and then it is completely silent. Calm and no movements.

I feel my heart is hurting, one of nature’s beautiful creatures had to lose to man’s hard tool.

A nature’s heart that has beaten during all kinds of weather, summer and winter.

A tree that has always shown it`s beautiful colors when autumn is on it`s way.

Always have the colorful leaves have shine like brilliant diamonds in the morning scarf.

The branches have always stretched towards to suns of the spring.

The tree has always been so beautiful in the wind and rustled the most lovely music.

Just a tree?

No, not for Orkidèdatter.

This tree has been one of Orkidèdatters many «friends» in childhood. I talked to it. I played under it, and the tree was always the best audience when I sat under it, and sang to myself.

I always felt safe under this tree. It had it`s own ability to protect me. I felt that the tree somehow laid it`s branches around me and held me gently.

Careful as in a comforting hug and care.

Careful as in a dream, when I couldn’t bear my life, but the wise tree showed me advice.

For me, this tree was magical and could take me into it`s world, where everything was beautiful, not judgmental, and everything was kind.

I can feel the magic flowing down to the interior of the earth here I stand, and there it must store, and maybe one day the tree will again occur somewhere in the nature.

I look out of my window.

I see an empty space where the tree has stood. I can feel in my heart that nature’s own heart has stopped beating.

No dancing rhythms from the tree’s own branches anymore, and no beautiful colors to wrap in the wind and make lovely music for Orkidèdatter.

-with Love-

Orkidedatter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«The Elfdance»🦋

(The «Elfdance»🦋 in English text after Norwegian)

Alltid når jeg var mindre ble jeg og søster`n min kalt for «søstrene sisters fra de stor dype skoger». Jeg husker at jeg som var den med lyst hår ble kalt for «Huldra» også samtidig, og kom til å knuse mang en mannehjerter.

Mye mystikk rundt «huldra» og jeg lekte ofte med tanken om henne. Hvorfor kunne ikke jeg være mystisk da? Åååhh, som jeg drømte meg bort. Mann? Neida, jeg kom da aldri til å få meg no mann… jeg som var så stygg, udugelig og dum. Så jeg fortsatte å drømme…

Dance elfdance alvedansen tusser troll Norwegian trols løvetannbarn Norwegian blogger blogger

Jeg var veldig glad i skogen og naturen når jeg var yngre også. Jeg tok meg ofte en tur i skogen alene, sanset med hele kroppen og brukte fantasien. Jeg opplevde at dyrene var like nysgjerrig på meg som jeg på dem.

Ofte var det hare, rev, ekorn eller rådyr som jeg observerte. En og annen elg var det til og med, men elgen hadde jeg veldig stor respekt for, så jeg tok stort sett beina fatt og kom meg hjem.

Jeg har respekt for de andre dyrene også, det var bare at jeg tenkte i mitt unge sinn at de kunne ikke sparke meg i hjel. Derfor ble jeg igjenn bak et tre eller en stubbe som var måsagrodd og fanget øyeblikkene med dyra.

Jeg med min rosa og hvit rutette sommerkjole med et par blonder nederst og barføtt, løp innover skogen til mitt «drømmested». På veien, selvom jeg småløp, tok jeg alltid tid til å titte på blomstene, lukte og smake. Jeg hadde lært om hva som kunne spises og ikke. Det smakte stort sett «grønt».

Mitt drømmested der jeg ble i ett med naturen og bare meg og ingen andre. Eller, hva visste jeg om det? Jeg lekte at småfolk, alver og tusser kunne se meg. Jeg følte meg fri. Frihet som en smak av fuglene, jeg kunne ligge i mosen og gresset å studere. Der de fløy høyt på himmelen…. høyt… høyt… Om bare jeg kunne også. Jeg lukket øynene og «svevde» blant fugler små og store.

She dances to the songs in her head, speaks with the rhythm of her heart, and loves from the depths of her soulShe dansec to the rhythm in her heart…

Under frihetens drømmer drømte jeg at jeg kunne danse. Jeg reiste meg opp fra den grønne eng å danset som jeg aldri hadde danset før. Jeg så for meg at både alvene, småfolkene og tussene kunne se meg. Til slutt kastet de seg inn i dansen, min «Alvedans», og vi ble med ett mange. Mange som danset seg rundt trærne, stubbene, gress stråene og greinene som hang ned fra både furu, gran og bjørk. Danset i mosen slik at sporene våres satte avtrykk som kunne bli sett «her og nå». Sporene som forsiktig ble visket ut av vinden som rusket meg i det lange lyse håret som flagret vilt omkring rundt på hodet mitt. Kjolen jeg var så glad i sakte men sikkert falt på plass i det jeg stilnet og sank ned mot skogens myke «seng». Jeg lo for meg selv der jeg lå, sanset og undret.

Så utrolig herlig å føle på friheten, der ingen dømte, der ingen kunne se, der ingen visste, der ingen ville le, der ingen kunne forstyrre, der ingen hånte eller mobbet, der ingen gjorde meg «noe».

-der ingen dømte- ingen mobbet- frihet

«She dances to the songs in her head,

speaks with the rhythm of her heart,

and loves from the depths of her soul»

Dean Jackson

-orkidedatter-

//

The Elfdance.

Whenever I was less I and my sister and I were called «sisters from the great deep forests». I remember being the one with bright hair called «Hollow» at the same time, and came to crush a lot of men`s hearts.

Much mystery around «Hollowing» and I often played With her thought. Why couldn`t I be mysterious then? Ohhhh, as I dreamed away. A man? Oh no, I never came to get me no man…I was so ugly, inept and stupid. So I continued to dream…

I was very fond of the forest and nature whwn I was younger as well. I often took a walk in the Woods alone, sensed With the Whole body and used the imagination. I experienced that the animals were just as curiose about me as I was on them.

Often I saw hare, fox, squirrel or deer. Sometimes moose was there, but the moose I had great respect for, so I mostly took my legs and got home.

I have respect for the other animals too, it was just that I thought in my Young mind that they could not kick me to Death. Therefore, I was walking behind a tree or a stump that was seagull and caugth the moments With expensive.

I With my pink and white regular summer dress With a pair of lace at the bottom and barefoot, ran into the forest to my «dream Place». On the way, even though I was a little run, I always took time to lokk at the flowers, smell and taste. I had learned about what could be eaten and not. It tasted mostly «green».

My dream place where I become one With nature and just me and no one else. Or, what did I know about it? I was playing that small People, elves and thugs could see me. I felt free. Freedom as a taste of the birds, I could lie in the bog and grass to study. Where they flew high in the sky…loud…loud…If only I could. I Close my eyes and «hovered» among birds, small and large.

During the dreams of freedom I dreamed that I could Dance. I got up from the green Meadow to Dance that I had never danced before. I saw for myself that both the elves, the little People and the tits could see me. In the end they threw themselves into the Dance, my «Elfdance», and we joined one many.

Many who danced around the trees, the stumps, the grass Straws and the brances that hung down from both pine, spruce and Birch. Danced in the marsh so that Our tracks made imprints that could be seen «here and now».

The tracks that were gently wiped out of the Wind that shook me in the long Bright hair that fluttered wildly around my head. The dress I was so found of slowly but surely fell into place that I stopped and sank Down to the soft «bed» of the forest. I laughed at myself where I lay, sensed and wondered.

So incredibly wonderful to feel the freedom, where no one judged, where no one could see, where no one knew,  where no one would laugh, where no one could disturb, where no one mocked or bullied, where no one made me «something».

-There is no conviction of bullying-.

«She Dances to the songs in her head,

speaks With the rhythm of her heart,

and loves form the depths of her soul»

( quotation:-Dean Jackson-)

-Orkidèdatter-