A tree

(English text after the Norwegian).

A tree poem prosaist Norwegian blogger livet tanker Norwegian thoughts Norwegian poem a tree Orkidedatter art Norwegian blogger Norway

Jeg ser ut av mitt vindu og det skjærer meg i hjertet når jeg observerer en gravemaskin og mann med motorsag. Jeg skjønner med ett hva som er i ferd med å skje.

Det store og det vakreste treet jeg vet om som står i skogkanten ved mitt hjem er i ferd med å dø. Det er i ferd med å ta sine siste åndedrag her på denne jord.

Jeg hører den brutale lyden fra motorsagen, og jeg ser gravemaskinen løfter opp sin lange hals og setter sin graveskuffe med tenner mot treet.

Først veldig skånsomt og så begynner hele treet og bevege på seg. Det danser frem og tilbake som en langstrakt skjønnhet med ny krone på hode og som er vakker omsvøpt i sin barkekjole som stråler stolthet.

Jeg kan se treet vinke farvel til livet, kanskje det vet at jeg står her? Det faller så hardt mot bakken og jeg føler tårene presse seg frem. Min sjel gråter. Jeg kan se en tåre faller ut av mitt øye i mitt skyggebilde fra vinduet.

Ide treet faller i bakken høres en lyd jeg aldri vil glemme og jeg ser det prøver hjelpeløst og komme seg opp igjen. Få festet sin lange vakre stamme ned i sine røtter igjen og prøve å stå så majestetisk i jorden som det har gjort i mange år.

Det går ikke.

Treet blir liggende og vaie mot jorden et par ganger og så er det helt stille. Rolig og ingen bevegelser.

Jeg føler hjertet mitt brister, et av naturens vakre skapninger har måttet gi tapt for menneskets harde redskap.

Et naturens hjerte som har slått under all slags vær, sommer som vinter.

Et tre som alltid har vist sine skjønne farger når høsten er på vei.

Alltid har de fargerike bladene har skint som briljerende diamanter i høstduggens morgentimer.

Alltid har greinene strekt seg mot vårsolens varme stråler.

Alltid har treet vaiet så vakkert i vinden og raslet den vakreste musikk.

Bare et tre?

Nei, ikke for Orkidèdatter.

Dette treet har vær en av Orkidèdatters mange «venner» i barndommen. Jeg snakket med det. Jeg lekte under det, og treet var alltid det beste publikum der jeg satt under det, og sang for meg selv.

Jeg følte meg alltid trygg under dette treet. Det hadde sin egen evne til å beskytte meg. Jeg følte at treet på en eller annen måte la sine greiner rundt meg og holdt meg forsiktig fast. Forsiktig som i en trøstende klem, og for å vise omsorg.

Forsiktig som i en drøm- når jeg ikke orket mer av livet, men det kloke treet viste meg råd.

For meg var dette treet magisk, og kunne ta meg med inn i sin verden, der alt var vakkert, ikke dømmende og alt var snilt.

Jeg kan føle magien strømme ned til jordens indre her jeg står, og der skal den lagre seg, og kanskje en dag vil treet oppstå et eller annet sted.

Jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg ser et tomrom der treet har stått. Jeg kan føle det i mitt hjerte at naturens eget hjerte har sluttet å slå.

Ingen dansende rytmer fra treets egne greiner mer, og ingen vakre farger som skal vaie i vinden og lage vakker musikk for Orkidèdatter.

-I kjærlighet-

Orkidedatter

// 

A tree.

I look out of my window and it cuts my heart when I observe an excavator and a man with a chainsaw. I understand at once what’s happening.

The big and the most beautiful tree I know of standing at the edge of the forest at my home is about to die. It is about to take it`s last breath here on this earth.

I hear the brutal sound of the chainsaw, and I see the excavator lifting up it`s long neck and putting it`s shovel with teeth against the tree.

First very gentle, and then the whole tree begins to move. It dances back and forth like an elongated beauty with a new crown on it`s head and beautifully wrapped in it`s barking gown that radiates pride.

 I can see the tree wave goodbye to life, maybe it knows I’m standing here?

It falls so hard to the ground and I feel the tears pushing forward. My soul is crying. I can see a tear falling out of my eye in my shadow image from the window.

When the tree falls into the ground, itis a sound I will never forget, and I see it trying helplessly getting up again.

Get your long beautiful tribe attached to it`s roots again and try to stand as majestic in the earth as it has been for many years.

It doesn’t.

The tree stays and waves against the earth a couple of times and then it is completely silent. Calm and no movements.

I feel my heart is hurting, one of nature’s beautiful creatures had to lose to man’s hard tool.

A nature’s heart that has beaten during all kinds of weather, summer and winter.

A tree that has always shown it`s beautiful colors when autumn is on it`s way.

Always have the colorful leaves have shine like brilliant diamonds in the morning scarf.

The branches have always stretched towards to suns of the spring.

The tree has always been so beautiful in the wind and rustled the most lovely music.

Just a tree?

No, not for Orkidèdatter.

This tree has been one of Orkidèdatters many «friends» in childhood. I talked to it. I played under it, and the tree was always the best audience when I sat under it, and sang to myself.

I always felt safe under this tree. It had it`s own ability to protect me. I felt that the tree somehow laid it`s branches around me and held me gently.

Careful as in a comforting hug and care.

Careful as in a dream, when I couldn’t bear my life, but the wise tree showed me advice.

For me, this tree was magical and could take me into it`s world, where everything was beautiful, not judgmental, and everything was kind.

I can feel the magic flowing down to the interior of the earth here I stand, and there it must store, and maybe one day the tree will again occur somewhere in the nature.

I look out of my window.

I see an empty space where the tree has stood. I can feel in my heart that nature’s own heart has stopped beating.

No dancing rhythms from the tree’s own branches anymore, and no beautiful colors to wrap in the wind and make lovely music for Orkidèdatter.

-with Love-

Orkidedatter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

«The Elfdance»🦋

(The «Elfdance»🦋 in English text after Norwegian)

Alltid når jeg var mindre ble jeg og søster`n min kalt for «søstrene sisters fra de stor dype skoger». Jeg husker at jeg som var den med lyst hår ble kalt for «Huldra» også samtidig, og kom til å knuse mang en mannehjerter.

Mye mystikk rundt «huldra» og jeg lekte ofte med tanken om henne. Hvorfor kunne ikke jeg være mystisk da? Åååhh, som jeg drømte meg bort. Mann? Neida, jeg kom da aldri til å få meg no mann… jeg som var så stygg, udugelig og dum. Så jeg fortsatte å drømme…

Dance elfdance alvedansen tusser troll Norwegian trols løvetannbarn Norwegian blogger blogger

Jeg var veldig glad i skogen og naturen når jeg var yngre også. Jeg tok meg ofte en tur i skogen alene, sanset med hele kroppen og brukte fantasien. Jeg opplevde at dyrene var like nysgjerrig på meg som jeg på dem.

Ofte var det hare, rev, ekorn eller rådyr som jeg observerte. En og annen elg var det til og med, men elgen hadde jeg veldig stor respekt for, så jeg tok stort sett beina fatt og kom meg hjem.

Jeg har respekt for de andre dyrene også, det var bare at jeg tenkte i mitt unge sinn at de kunne ikke sparke meg i hjel. Derfor ble jeg igjenn bak et tre eller en stubbe som var måsagrodd og fanget øyeblikkene med dyra.

Jeg med min rosa og hvit rutette sommerkjole med et par blonder nederst og barføtt, løp innover skogen til mitt «drømmested». På veien, selvom jeg småløp, tok jeg alltid tid til å titte på blomstene, lukte og smake. Jeg hadde lært om hva som kunne spises og ikke. Det smakte stort sett «grønt».

Mitt drømmested der jeg ble i ett med naturen og bare meg og ingen andre. Eller, hva visste jeg om det? Jeg lekte at småfolk, alver og tusser kunne se meg. Jeg følte meg fri. Frihet som en smak av fuglene, jeg kunne ligge i mosen og gresset å studere. Der de fløy høyt på himmelen…. høyt… høyt… Om bare jeg kunne også. Jeg lukket øynene og «svevde» blant fugler små og store.

She dances to the songs in her head, speaks with the rhythm of her heart, and loves from the depths of her soulShe dansec to the rhythm in her heart…

Under frihetens drømmer drømte jeg at jeg kunne danse. Jeg reiste meg opp fra den grønne eng å danset som jeg aldri hadde danset før. Jeg så for meg at både alvene, småfolkene og tussene kunne se meg. Til slutt kastet de seg inn i dansen, min «Alvedans», og vi ble med ett mange. Mange som danset seg rundt trærne, stubbene, gress stråene og greinene som hang ned fra både furu, gran og bjørk. Danset i mosen slik at sporene våres satte avtrykk som kunne bli sett «her og nå». Sporene som forsiktig ble visket ut av vinden som rusket meg i det lange lyse håret som flagret vilt omkring rundt på hodet mitt. Kjolen jeg var så glad i sakte men sikkert falt på plass i det jeg stilnet og sank ned mot skogens myke «seng». Jeg lo for meg selv der jeg lå, sanset og undret.

Så utrolig herlig å føle på friheten, der ingen dømte, der ingen kunne se, der ingen visste, der ingen ville le, der ingen kunne forstyrre, der ingen hånte eller mobbet, der ingen gjorde meg «noe».

-der ingen dømte- ingen mobbet- frihet

«She dances to the songs in her head,

speaks with the rhythm of her heart,

and loves from the depths of her soul»

Dean Jackson

-orkidedatter-

//

The Elfdance.

Whenever I was less I and my sister and I were called «sisters from the great deep forests». I remember being the one with bright hair called «Hollow» at the same time, and came to crush a lot of men`s hearts.

Much mystery around «Hollowing» and I often played With her thought. Why couldn`t I be mysterious then? Ohhhh, as I dreamed away. A man? Oh no, I never came to get me no man…I was so ugly, inept and stupid. So I continued to dream…

I was very fond of the forest and nature whwn I was younger as well. I often took a walk in the Woods alone, sensed With the Whole body and used the imagination. I experienced that the animals were just as curiose about me as I was on them.

Often I saw hare, fox, squirrel or deer. Sometimes moose was there, but the moose I had great respect for, so I mostly took my legs and got home.

I have respect for the other animals too, it was just that I thought in my Young mind that they could not kick me to Death. Therefore, I was walking behind a tree or a stump that was seagull and caugth the moments With expensive.

I With my pink and white regular summer dress With a pair of lace at the bottom and barefoot, ran into the forest to my «dream Place». On the way, even though I was a little run, I always took time to lokk at the flowers, smell and taste. I had learned about what could be eaten and not. It tasted mostly «green».

My dream place where I become one With nature and just me and no one else. Or, what did I know about it? I was playing that small People, elves and thugs could see me. I felt free. Freedom as a taste of the birds, I could lie in the bog and grass to study. Where they flew high in the sky…loud…loud…If only I could. I Close my eyes and «hovered» among birds, small and large.

During the dreams of freedom I dreamed that I could Dance. I got up from the green Meadow to Dance that I had never danced before. I saw for myself that both the elves, the little People and the tits could see me. In the end they threw themselves into the Dance, my «Elfdance», and we joined one many.

Many who danced around the trees, the stumps, the grass Straws and the brances that hung down from both pine, spruce and Birch. Danced in the marsh so that Our tracks made imprints that could be seen «here and now».

The tracks that were gently wiped out of the Wind that shook me in the long Bright hair that fluttered wildly around my head. The dress I was so found of slowly but surely fell into place that I stopped and sank Down to the soft «bed» of the forest. I laughed at myself where I lay, sensed and wondered.

So incredibly wonderful to feel the freedom, where no one judged, where no one could see, where no one knew,  where no one would laugh, where no one could disturb, where no one mocked or bullied, where no one made me «something».

-There is no conviction of bullying-.

«She Dances to the songs in her head,

speaks With the rhythm of her heart,

and loves form the depths of her soul»

( quotation:-Dean Jackson-)

-Orkidèdatter-