Up from the ashes

(English text after the Norwegian text)

Opp fra asken norwegian blogger upfrom the ashes poem

Hun reiser seg fra asken.
Hun vet ikke om hun er død eller levende.
Øynene føles som kull.
Hennes kropp kan hun ikke kjenne igjen.
Hun lytter.
Føler etter hjerterytme sin.
Det er tomt.
Føles tungt.
Er det mørkt?
Hvilken sorg var hun?
Hvilken smerte ble hun?
Hvilken kjærlighet skal hun velge?
Hun går utover landskapet som skinner.
Hun ser en elv.
Hun løfter blikket.
Hun ser grønne enger rundt elven.
Ved elven under et tre står en mann.
Hun ser seg tilbake og en sorg fyller hele
hennes sjel.
Bak henne er det varmt og flammer kastes
mot henne.
som blafrer.
Hun skimter farger av oransje, gul og rød
Det gjør vondt.
Hun har kommet til livets slutt.
Hvilken vei skal hun velge?
Hun velger å gå mot mannen.
Han strekker sine hender mot henne.
Hun nøler et øyeblikk.
Livet vises i revy i hennes hode.
Det er ingenting å gå tilbake til.
Hun velger en fremmed dør.
Den åpnes.
Hun føler håp og glede.
Arrene skal gro.
Hun lever.
🦋
-Lillian-

//

Up from the ashes…

She gets up from the ashes
She doesn’t know if she’s dead or alive
The eyes feel like coal
She can’t recognize her body
She listens
Feeling her heartbeat
It is empty
Feels heavy
Is it dark
What grief was she
What pain did she get
What love should she choose
She goes beyond the landscape that shines
She sees a river
She lifts her eyes
She sees green meadows around the river
At the river under a tree stands a man
She looks back and a sorrow fills her whole
soul
against her
Behind her it is hot and flames are thrown
against her
She glimpse the colors of orange, yellow and
red that flutter
It hurts
She has come to the end of life
Which way should she choose
She chooses to go against the man
He stretches his hands toward her
She hesitates for a moment
Life is shown in revue in her mind
There is nothing to go back to
She chooses a foreign door
It opens
She feels hope and joy
The scars must grow
She is alive
🦋
-Lillian-

Meditation..

(This post is only in English)

It was a bit cloudy in the mountains today, but it does not stop Lillian from an outdoor meditation.

I sit down on a stone, feel like I get in touch with Mother Earth and listen to the sounds. The silence is the right word, but it is only broken by the stream running next to me.

First, I take a look at the stream that trickles. Look at the water and the patterns in it. I see the stones on the bottom and it flows.

I close my eyes and my soul goes on adventure.

I stand on the highest mountain and look down on the dense deep forest and cry out loud over mountains, plains, fjords and other fauna. «I managed it» …

I see for myself the «ladder» I have climbed up and down so many times. When I have climbed a step up, I have fallen three steps down again.

The road from the abyss and just getting the «head over the water» has been a battle on my own.

I imagine the steep and slippery mountainsides where nothing has been used.

Then it has been to walk sideways a good distance with the ladder on the back which weighs extra.

Sleeping and heavy it has been, where mouse steps have become a nightmare and I just want wings like a bird so I can escape over the challenging mountains I have in front of me.

Again, I want to welcome my thoughts as if they are guests in my house with me. Taking them kindly in and when it’s time to go, I say goodbye and close the door.

-This is so powerful to me, and help me a lot.

Thank you nature and Mother Earth.

-Orkidedatter-

Poisonous words

(English text after the Norwegian)

Giftige ord poisonous words poem Norwegian blogger skyld fault mental health skam shame dandelion child løvetannbarn

Når hun snakker med deg

trigger du hennes følelser.

Når hun snakker med deg

trigger du hennes erfaringer

og opplevelser.

Når hun snakker med deg

trigger du «livet».

Det er som kniver blir hugget

inn i hennes hjerte

og piggtråd som strammer til

langt inn i hennes hjerte.

Hjertet blør og hennes sjel

vrir seg i smerte.

Det er vondt.

Deres blodsbånd er usynlig,

men for henne alltid bundet.

Det er vondt.

Hun tar et skritt tilbake,

og lar giftige ord passere forbi.

Hun hilser de velkomne, men

lar de gå.

Det er som en kald vinternatt

der isstapper så spisse som

piler blir kastet inn i hennes hud.

Det svir og brenner, og arrene

er.

De begynner å falme, hjerte hennes gror

og sjelen blomstrer.

Hun snur ryggen til og går, men

følelsen av alltid være udugelig,

skyld og skam sitter som

brent fast i hennes ånd.

-Orkidedatter-

//

Poisonous words.

When she talks to you,

you arouses her feelings.

When she talks to you,

you arouses her experiences.

When she talks to you, you arouses

her whole «life», she try to heal.

It is like knives being carved

in her heart and barbed wire

that tightens into her heart.

The heart bleeds and her soul

is twisted in pain.

It hurts.

Their blood band is invisible,

but for her it always bound.

It hurts.

She takes a step back and

lets poisonous words pass by.

She welcomes they, and let it go.

It is like a cold winter’s night

that icicles flies like arrowheads

thrown into her skin.

It burns, and the scars have a pain

she can’t describe.

They begin to fade,

the heart of her heals,

and the soul is flourishing.

She turns her back to the

words of poison

and goes away, but

the feeling of being always

inept, guilt and shame

is like burned in to her spirit.

-Orkidedatter-

Colorless

(English text after the Norwegian text).

Hun tar sine siste skritt.

Her hun kaller sitt hjem.

Hun snur seg og ser sine egne fotspor.

Hun var ikke klar over at de så slik ut.

Hun opplever at den ene foten skiller seg ut fra den andre.

Det er som hennes fotspor prøver å si henne noe.

Hennes fotspor er overalt på dette stedet.

Så mye følelser.

Hun ønsker bare å viske de bort.

Hun skal snart ut på en reise.

En reise der hun skal farge alle farger i regnbuen, i vinden og på sine vinger.

Hun ser for seg en hvit sommerfugl.

Flyr igjennom kraftig motvind.

Faller.

Ligger livløs på bakken.

Hun stryker den varsomt.

Hun ser et lite sår i den skjøre kroppen.

Det vil alltid bli et arr.

Hun løfter den opp mot himmelen.

Håper den er sterk nok til å fly.

Sommerfuglens følehorn beveger seg opp og ned.

Retter litt på vingene sine.

Løfter seg opp og flyr.

Langt borte i horisonten er den bare en svart prikk.

I hånden hennes ligger sommerfuglens avtrykk igjen.

Sommerfuglens støv skinner som glitter i hennes hånd i alle mulige farger.

Så den hvite sommerfuglen var ikke helt hvit alikevel…

Den gjemte bare sin skjønnhet.

Kanskje en dag alle ser hvor vakker den fargeløse og hvite sommerfuglen er…

-Orkidedatter-

//

Colorless:

She takes her final steps.

Here she calls her home.

She turns around and sees her own footsteps.

She didn’t realize they looked like this.

She feels that one foot stands out from the other.

It’s like her footsteps trying to tell her something.

Her footsteps are everywhere in this place.

So much emotion.

She just wants to wipe them away.

She will soon be on a journey.

A journey where she will color all colors in the rainbow,

in the wind and in her colorless wings.

She envisions a white butterfly.

Feeling through heavy headwinds.

Fall.

Lives lifeless on the ground.

She strokes it gently.

She sees a small wound in the fragile body.

It will always be a scar.

She lifts it up to the sky.

Hope it is strong enough to fly.

The butterfly’s feelings move up and down.

Turns its wings slightly.

Raises up and flies.

Long away from the horizon it is just a black shadow.

In her hand, the butterfly’s imprint is again.

Dust shines like glitter in her hand,

in all possible colors.

So the white colorless butterfly was not quite white anyway …

It just hid its beauty.

Maybe someday everyone sees how

beautiful the colorless and white butterfly is …

-Orkidedatter-

A brush stroke

(English text after Norwegian text…)

En bit av meg mental health psykisk helse bli frisk igjen Norwegian art Norwegian blogger blogger livsmestring male maling colour Norwegian blogger et penselstrøk orkidedatterart

Et penselstrøk

For hver gang hun tar penselen opp og ser på fargene som ligger foran henne, vil hennes hjerte synge en glad sang.

Når hun bestemmer seg for hvilken farge hun skal ha på sitt penselstrøk vil hennes sjel juble.

I det hun lar pensel og maling bli ett, skriker hennes følelser av smerte, og det ene penselstrøket minner henne på hva som var.

Hun kan ha lyse og glade farger, men allikevel kastes det en skygge over dem.

Hun kan velge triste og mørke farger og allikevel kastes en skygge over dem så de blir enda mørkere.

Hun kan bruke penselen fort med bestemte strøk. Eller bruke penselen forsiktig med lette bevegelser.

For hvert penselstrøk er det en følelse.

Jo mer hun maler, jo mer kommer «hun» frem i fargenes spill. Hennes innerste speiler seg i hva som males foran henne.

Hun trekker pusten skjelvende og holder opp det hun maler foran seg. I et lite øyeblikk, et glimt av spøkelsene og et lite glimt av smerte, kan hun se noe forandrer seg.

Hun henger opp det hun har malt opp på veggen. Tar noen steg tilbake og med beundring i blikket hun ser skyggene blir mindre og fargene kommer klarere frem.

Kan hun mestre å gi slipp.

Kan hun farge over det som var med nye farger.

Kan mørke bli lyst igjen.

Hvilke farger vil hun male på sine skjøre vinger som skal lære seg å fly?

Hun tørker bort noen tårer, tårer som faller fra dypet i hennes hjerte og som hun dekker sin sjel med…

-Orkidedatter-

//

A brush stroke

For every time she picks up the brush and looks at the colors in front of her, her heart will sing a happy song.

When she decides what color she should wear on her coat, her soul will rejoice.

As she lets brush and paint become one, her feelings of pain scream, and one brush stroke reminds her of what was.

She can have bright and happy colors, but still a shadow is thrown over them.

She can choose sad and dark colors and yet a shadow is thrown over them so they become even darker.

She can use the brush quickly with specific coats. Or use the brush gently with light movements.

For each brush stroke there is a feeling.

The more she paints, the more «she» appears in the games of color. Her innermost is reflected in what is painted in front of her.

She shakes her breath trembling and holds up what she paints in front of her. In a moment, a glimpse of the ghosts and a little glimpse of pain, she can see something changing.

She hangs up what she has painted on the wall. Take a few steps back and with admiration in the eye she sees the shadows getting smaller and the colors became clearer.

Can she master to let go…

Can she color over what was with new colors…

Can darkness brighten again…

What colors will she paint on her fragile wings that will learn to fly?

She wipes away some tears, tears falling from the depths of her heart and covering her soul with …

-Orkidedatter-

Mindfulness

(English text after Norwegian text).

Mindfulness yoga psykisk helse mental health livskvalitet livsmestring norwegian blogger

Jeg har trent på Mindfulness en stund nå. Det tok meg tid å forstå og lære. Jeg har litt dårlig tolmodighet og ønsker at ting skal skje igår, om du skjønner.

Etter at jeg har blitt syk og ikke hadde det noe godt med meg selv ble jeg nødt til å gjøre noe. Jeg har alltid vært interessert i annerledes treningsformer og det åndelige i oss mennesker.

Det er ikke så annerledes nå og heldigvis mere anerkjent.

Uansett, jeg ble med på kurs både i yoga og mindfulness. Dette gikk ut på den praktiske delen og lite forklaring på hvorfor. Jeg savnet dette. Altså en dypere innsikt.

Når jeg skaffet meg denne har det gått lettere for meg.

Det jeg begynte med var grunnholdningene i Mindfulness:

  • vennlighet- ovenfor det jeg opplever, kritiske tanker, kroppsfornemmelser.
  • åpenhet- for det jeg har opplevd, tilstede med alt som dukker opp i oss selv.
  • nybegynnersinn- å oppleve det jeg sanser som om det var første gang.
  • tålmodighet- overfor meg selv og tanker, sammenligninger, følelser, sanser.
  • utholdenhet- anerkjenne hvordan det er akkurat nå uten å «flykte «.
  • mot- til å være bevisst i kontakt med det jeg opplever og konfrontasjoner av. sider ved meg selv som kanskje ikke jeg visste jeg hadde og som jeg unngår.

Jeg fant dette veldig utfordrende og tenkte «mørkt» med engang, men jeg gir ikke opp og ga det en sjangse. Jeg er dypt takknemlig for det.

Jeg har fått det mye bedre med meg selv psykisk, lytte og vende oppmerksomheten innover i meg selv, og blitt mye bedre på å stoppe opp i hverdagen, puste og sanse og skyve de mørke tankene vekk.

Hvordan: jeg ønsker tankene mine velkommen som om de skal være gjester i mitt hus hos meg. Tar de vennlig imot og når det er på tide å gå, sier jeg hyggelig farvel og lukker døra.

Det krever at du er god på å visualisere.

-Orkidedatter-

//

Mindfulness

I’ve been training at Mindfulness for a while now. It took me time to understand and learn. I have a little bit of patience and want things to happen yesterday, if you understand.

After getting sick and not having any good with myself, I had to do something. I have always been interested in other and different types of training and the spiritual in us humans.

It’s not that different now and fortunately more recognized.

Anyway, I attended courses in both yoga and mindfulness. This went into the practical part and little explanation of why. I missed this. So a deeper insight.

When I got this, it’s been easier for me.

What I started with was the basics of Mindfulness:

  • Kindness – above what I am experiencing, critical thoughts, body sensations.
  • Openness – for what I have experienced, present with everything appearing in ourselves.
  • beginner’s experience of what I sense as if it were the first time.
  • patience – to myself and thoughts, comparisons, feelings, senses.
  • perseverance – recognize how it is right now without «fleeing.»
  • opposed to being conscious in contact with what I experience and confronting. pages of myself that maybe I didn’t know I had and which I avoid.

I found this very challenging and thought «dark» at once, but I don’t give up and gave it a chance. I am deeply grateful for that.

I have been getting much better with myself mentally, listening and turning my attention in myself, and becoming much better at stopping everyday, breathing and sensing and pushing away the dark thoughts.

How: I want to welcome my thoughts as if they are guests in my house with me. Taking them kindly and when it’s time to go, I say goodbye and close the door.

It requires you to be good at visualizing.

-Orkidedatter-

I am me

(English text after the Norwegian text)

Keg er meg i am me norwegian blogger norway fandelion child cop with life mental health

Jeg er meg

Før du dømmer meg må du lytte.

Men du snakker til meg som jeg var et barn.

Vet du at det provoserer meg.

Men du vil ikke vite hvorfor.

Fordi du kan ikke forestille deg hva du kommer til å måtte lytte til.

Jeg er voksen. Jeg har levd lenge.

Jeg har kjempet meg igjennom livets harde skole.

Jeg har kjempet meg til hit jeg er idag.

Jeg kjempet meg igjennom erfaringer du ikke vet noe om.

Hei du, ikke snakk til meg som jeg ikke har vært ute i livet eller levd en stund.

Vettu, at ALLE har sitt liv. Alle har levd sitt liv, og alle har en historie.

Til og med du, som ikke virker å ha den minste respekt for andre. Eller være litt ydmyk.

Ikke snakk til meg som jeg var et barn som ikke kan noe.

Men, du skal ikke undervurdere barn…

Jeg føler mitt hjerte og min sjel vrir seg i smerte, men jeg kan takle det.

Det er andre mennesker jeg tenker på som kanskje ikke gjør det, som jeg vet du snakker med.

Kanskje er du redd?

Kanskje er du for stolt?

Kanskje er du usikker?

Kanskje det er en grunn?

Allikevel trigger dette meg, men jeg viser det ikke, men jeg kjenner grunnen.

Jeg smiler tappert og tar med mitt hjerte og min sjel hjem som trenger omsorg.

Jeg kan gå ut i skogen fordi jeg får lyst til å rope.

Jeg velger heller å meditere.

Jeg blir lei meg.

Hvor har det blitt av høfligheten og den gode gamle folkeskikken?

For meg, uansett, hvem jeg møter, møter jeg er menneske.

Et menneske jeg ikke kjenner, et menneske jeg ikke vet noe om og et menneske jeg ikke har noen grunn til å dømme, fordi det er et medmenneske.

Men, dessverre, jeg vil alltid være hun jenta som er rar og annerledes.

Jeg vil alltid være hun datteren til de foreldrene som også er litt annerledes.

Jeg vil alltid være hun som kommer fra er hjem med fyll og bråk og vold i hjemmet og……

Jeg vil alltid være «noe» fra min fortid.

Det går aldri over.

Jeg må alltid leve med hvem jeg er og hvor jeg kommer i fra.

Men, jeg er meg, og vil alltid være hun som ikke er som alle andre.

Idag, tørr jeg å si at det er jeg stolt av, men jeg vet at det fortsatt er en lang vei å gå.

-Orkidedatter-

//

I am me...

Before you judge me, you must listen.

But you talk to me as I was a child.

You know it provokes me.

But you don’t want to know why.

Because you can’t imagine what you’re going to have to listen to.

I’m an adult.

I’ve lived long.

I have fought my way through life’s «hard school».

I have fought myself to be here today.

I struggled through experiences you don’t know anything about.

Hey you, don’t talk to me as I haven’t been in life or lived for a while.

You know, that ALL has their lives.

Everyone has lived their lives and everyone has a story.

Even you, who do not seem to have the least respect for others.

Or be a little humble.

Don’t talk to me as I was a child who can’t do anything.

But, you should not underestimate children.

I feel my heart and my soul twist in pain, but I can cope with it.

There are other people I think of that may not, as I know you are talking to.

Maybe you’re scared?

Maybe you’re too proud?

Maybe you’re unsure?

Maybe there’s a reason?

Anyway, this triggers me, but I don’t show it, but I know the reason.

I smile bravely and bring my heart and soul home and it needs care.

I can go out into the woods because I want to shout.

I rather choose to meditate.

I am getting sad.

Where has it become of courtesy and good old common decency?

For me, no matter who I meet, I meet a human being.

A human being I do not know, a human being I do not know anything about and a human being I have no reason to judge, because it is a fellow human.

But, unfortunately, I always want to be the girl who is weird and different.

I always want to be the daughter of those parents who are also slightly different.

I will always be the one who comes from a home with fill and trouble and domestic violence and ……

I will always be «something» from my past.

It never goes away.

I must always live with who I am and where I come from.

But, I am, and will always be she who is not like everyone else.

Today, I dare say that I’m proud of it, but I know it’s still a long way to go.

-Orkidedatter-

Se mee…and I have failed..

(English text after the Norwegian)

counselor educator see me Norwegian blogger

Jeg har jobbet med barn og unge i over 25 år og har et ekstra hjerte for disse menneskene i samfunnet.

Dette er mine erfaringer fra mitt arbeid.

Det er ikke sikkert du deler min mening og det er helt greit, det er akkurat det som gjør arbeid med barn og unge så interessant da dette kan sees fra ulike synsvinkler og fra ulike kunnskaper og kompetanser vi har.

Men, jeg har et ansvar, du har et ansvar og vi har alle et ansvar for ungdommen i vårt samfunn.

Ungdommen trenger å bli sett og hørt og tatt på alvor med alle sine utfordringer emosjonelt de måtte ha. Kanskje ikke for deg kan hjertesorg høres alvorlig ut i tidlig tenåringsalder. Som voksen vet vi at dette gjør vondt litt, men livet går videre. Det er bare det at for noens datter eller sønn kan dette oppleves som slutten på livet. De er så unge så de har ikke erfart at livet går videre uansett hvor mye det gjør vondt og erfaringer med smertelige erfaringer. Det er noe som må læres.

Jeg har tro på å ha gode forbilder som kan vise dem at man kan lære seg å leve med disse tingene er gull verdt. Jeg har hatt mange unge jenter på mitt kontor som tror at livet er over fordi gutten knuste deres hjerte. Jeg har tatt gutter med ut fra kontoret og gått tur med de der de har ligget i krampegråt på asfalten fordi jenta ikke hadde bruk for han mer. Hun hadde funnet en annen.

For disse ungdommene er det trygt å ha noen trofaste personer rundt seg som ikke forsvinner eller endres, selv om omstendighetene gjør det. Som ikke svikter. De trenger akkurat deg.

De trenger en som ikke slipper taket selv når alle andre gjør det. De trenger en som ikke dømmer de ut fra utseende eller hva det falske bildet av livet deres på sosiale medier viser. De trenger noen som virkelig ser dem for de dem er og ser forbi «masken» og ser inn i deres indre. De trenger hjelp til å bære det som er for tungt å bære for skuldrene deres. De trenger deg.

Det er ikke lett å være ung i dag, og det var ikke lett å være ung selv når jeg var det, men det har blitt så mange arenaer de unge må kjempe for å bli sett. Enten er det skolen, i vennegjengen, hos det motsatte kjønn, i sosiale medier, idrett, og listen bare fortsetter.

I alt dette må mange i tillegg kjempe om foreldrenes oppmerksomhet. Jeg har snakket med flere ungdommer som forteller om dette, og jeg fikk meg en aha opplevelse. Motstanderen kan være jobben til foreldrene, telefon, sosiale medier, TV, hobby eller falmiliære faktorer.

I min jobb har det ikke vært å fjerne disse utfordringene, men mitt ansvar er å være der for dem gjennom det de måtte møte av utfordringer. Jeg kan være en samtalepartner, veileder, en trygghet, en som er trofast, en som blir når andre går, en som trøster og være der for dem. En som ser inn i deres sjel og hjertevarme.

Noen foreldre kan bli frustrerte fordi ungdommen ikke vil snakke med dem. Det er bare slik det er i noen situasjoner. Ungommen forteller meg at de ikke vil snakke med foreldrene om dette fordi de har nok å tenke på, de ønsker ikke å åpne seg for foreldrene om akkurat dette, de syns det er pinlig, de vil at foreldrene ikke skal vite eller de bare ønsker å få snakke med en annen part, reagere, lufte følelser og tanker og ha en bedre kveld hjemme sammen med foreldrene. Kanskje åpner noen seg opp hjemme og de kan snakke sammen uten at det eskalerer til krangling og uoverenstemmelser. Uansett er det viktig at ungdommen kan få velge det selv. Det er ikke alltid de trenger å snakke, men bli sett.

I min jobb ønsker jeg å se deg, men det er ikke sånn at jeg bare kan skru meg selv av. Jeg er den jeg er 24 timer i døgnet og uansett morgen eller kveld om jeg skulle se deg, eller du meg, jeg kommer aldri til å avvise deg. Så mange flotte ungdommer der ute. Jeg ønsker å se deg.

Men akkurat nå har jeg dessverre måttet ta et skritt tilbake og tenke over min situasjon. Jeg føler jeg svikter dere der ute som alltid har stolt på at jeg har vært tilgjengelig, jeg er så lei meg.

-Orkidèdatter-

//

Se mee…and I have failed…

I’ve been working with kids and adolescents for over 25 years and have an extra heart for these people in the community.

This is my experience from some of my work.

You may not share my opinion and that’s fine, it’s exactly what makes work with children and adolescents so interesting as this can be seen from different perspectives and from different knowledge and competencies we have.

But, I have a responsibility, you have a responsibility and we all have a responsibility for the youth in our society.

The adolescents need to be seen and heard and taken seriously with all their challenges emotionally they may have. Perhaps not for you, heartache may sound severe in early teens. As an adult, we know that this hurts a little, but life goes on. It’s just that for someone’s daughter or son, this can be experienced as the end of life.

They are so young they have not experienced that life goes on no matter how much it hurts and experiences with painful situations. It is something that must be learned. I have faith in having good models that can show them that one can learn to live with these things is worth gold.

I have had many young girls in my office who believe life is over because the boy shattered their heart. I have taken boys out of the office and walked with those where they have been lying in convulsive weeping on the asphalt because the girl did not need him anymore. She had found another one.

For these adolescents, it is safe to have some faithful people around who do not disappear or change, even if circumstances do. That doesn’t fail. They just need you.

They need someone who doesn’t let go even when everyone else does. They need someone who doesn’t judge them by appearance or what the false image of their life on social media shows. They need someone who really sees them for who they are and looks past the «mask» and take a deep lok inside who them really are. They need help to carry what is too heavy to carry for their shoulders. They need you.

It’s not easy to be young today, and it wasn’t easy to be young even when I was at that age, but it has become so many venues the adolescents have to fight to be seen. Either the school, the friends, the opposite sex, the social media, sports, and the list just goes on.

In all this, many must also fight for the parents’ attention. I have talked to several young people who tell about this, and I got an aha experience. The opponent can be the job of the parents, phone, social media, television, hobby or phyla-like factors.

In my job it has not been to remove these challenges, but my responsibility is to be there for them through what they have to face in life. I can be an interlocutor, supervisor, a security, one who is faithful, one who becomes when others go, one who comforts and is there for them. One who looks into their soul and their heart.

Some parents may be frustrated because the adolescents do not want to talk to them. It’s just the way it is in some situations. The adolescents tells me that they do not want to talk to parents about this because they have enough to think about, they do not want to open up to parents about this, they think it is embarrassing, they want the parents not to know or they just want to get talking to another part, respond, take out some emotions and thoughts and have a better evening at home with your parents. Maybe someone opens up at home and they can talk together without escalating into quarrels and inconsistencies. In any case, it is important that the adolescents can choose for themselves. They don’t always need to talk, but be seen.

In my job, I want to see you, but it’s not that I can just turn myself off. I am who I am 24 hours a day and whatever morning or evening I should see you, or you me, I will never reject you. So many great adolescents out there. I want to see you.

But, right now I have unfortunately had to take a step back and think about my situation. I feel like I ‘m failing you out there who have always trusted that I have been available, I am so sorry.

-Orkidedatter-

Under the surface

(English text after the Norwegian text)

Under the surface Norwegian nature Norwegian poem prosaist Norwegian blogger Norwegian blood

Jeg føler i hele min kropp at den ikke har det bra. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å få den bedre.

Jeg setter meg ned og lytter.

Jeg vender oppmerksomheten innover i meg.

Hva har jeg behov for akkurat nå.

Alle disse følelsene.

Alle disse kroppslige symptomene.

Tankekjøret i hodet mitt.

Jeg tar en tur ut i naturen.

Jeg setter meg ned og mine øyne blir dratt imot vannskorpa, og jeg lurer på hva som skjuler seg under der.

Jeg sammenligner meg selv med under overflaten.

Jeg har også speilbilde, likt som skogen speiler seg i vannet.

Jeg er både mørk og dyp, og ingen vet hva som ligger på dypet innerst i min sjel.

Jeg ser isen smelter, og en dråpe triller ned i vannet. Lager ringer som utvider seg og forsvinner i evigheten.

En dråpe er lik en tåre med to ulike betydninger. Mine tårer smaker av salt. Naturens tårer smaker av det reneste lys.

Ringene i vannet tolker jeg som når jeg skjelver av alt for mange følelser i mitt hjerte. Bare mine ringer fortsetter og fortsetter, de forsvinner ikke, ikke ennå.

Jeg kan sitte slik i naturen i skogen ved vannet lenge.

Jeg puster med magen og finner roen etter å ha sortert tanker og følelser.

Fyller hele meg med naturens egen energi og er takknemlig.

Skogen er stille idag, men et lite vindpust stryker meg på kinnet akkurat når jeg skal gå.

Jeg snur meg, ser nærmere inn i skogen… ned i vannet… jeg kan se meg selv der nede.

Langt der nede.

Jeg ser to av meg, og de slåss med hverandre.

Hvem vinner denne kampen?

Det er akkurat det jeg skal finne ut.

-Orkidedatter-

//

Under the surface…

I can feel in my body that it not doing well.

I think about what I can do to get it better.

I sit down and listen. I turn my attention inward.

What do I need right now.

All these feelings.

All these bodily symptoms.

Thought in my head.

I take a trip out into nature.

I sit down and my eyes are dragged against the water crust, and I wonder what is hiding under the surface,  in the deep dark water.

I compare myself to below the surface.

I also have a mirror image, just as the forest is reflected in the water.

I am both dark and deep, and no one knows what inside deep in my soul.

I see the ice melt, and a drop rolls into the water.

Layer rings that expand and disappear in eternity.

One drop is similar to a tear with two different meanings.

My tears taste like salt. Nature’s tears taste of the purest light.

The rings in the water I interpret as when I tremble with too many feelings in my heart.

Only my rings continue and continue, they do not disappear, not yet.

I can sit in the nature in the woods by the water for a long time.

I take a deep breathe and find calmness after sorting thoughts and feelings.

Fills me with nature’s own energy and I am grateful.

The forest is quiet today, but a little gust of wind strokes me on the cheek just when I am going.

I turn around, look closer into the forest … down into the water …

I can see myself down there. Far down there.

I see two of me and they fight with each other.

Who will win this fight?

That’s exactly what I’m going to find out.

-Orkidedatter-

//

https://www.instagram.com/orkidedatter/

https://m.facebook.com/orkidedatter/

«The ugly duckling»

(English text after Norwegian)

Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.

Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.

The ugly duckling mental health Norwegian blogger mylife in Norway Orkidedatterart Orchid daughter art

Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.

Å bli mobbet, sparket og slått…

Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.

Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.

Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.

Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.

Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.

Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.

Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?

Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.

Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.

Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…

Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.

Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?

Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.

Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….

Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…

Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.

Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.

Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.

Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.

Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.

En dag…

-Orkidedatter-

//

«The ugly duckling»

I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.

In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.

Rise like a swan mental health copying with life Norwegian blogger Norwegian blood fairytale my life in Norway the ugly duckling

I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.

Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …

I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.

Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.

Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.

I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.

Did I have a choice when I was stuck?

Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.

Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.

I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.

I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.

I remember, but do them? I don’t know …

It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.

Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.

I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.

I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …

I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.

I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.

I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.

I still smile bravely and I have not lost faith.

Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.

One day …

– Orkidedatter-