In the mountains far in the big wide tundra she feels small. If Mother Earth decides to shake a little, she has no other choice to join in on what’s happening and let fate determine the outcome.
She sees so far the eye can reach, and the sun shines from the most beautiful blue sky. With paper and pencil she has next to her, she lays down in the snow.
She makes a snow angel … and embraces herself with the energy of nature.
The blue sky reminds her that there is no end, nor any start up there, but a whole eternity. She closes her eyes and feels.
Feeling the force of her heartbeat and her Viking blood running in her vains.
Her blood bubbles and she can feel the presence of something she doesn’t know.
Only her imagination can put an end to her dreams ..
Music notes appear as a movie in her head. Every note has its sound, every sound has its picture and every picture gives her a word …
Where the ancestors have settled from the old times it gives her roots from a time she has not seen, but which she can only feel.
The meditation helps her to sense the nature and it feels like home.
Far down there she can hear the sound of Norway’s longest river. It crumbles, rush and flows like in a rosewood thirst for water.
At the end of the long miles it runs into the ocean and becomes one with the world.
She feels lucky to experience this. It smells like winter and spring. A summer mood at the bottom of the river where withered leaves turns into grass and moss.
Where the little sprouts of the trees and flowers are fighting for life to flourish. Everything will come to life after King Winter’s farewell.
She’s finished now, and thanks her spirit and soul, and thanks Mother Earth for this time. She knows she’s coming back in the summer. With a hope to flourish like the mountain in hope and faith.
At home in the sunset, she is grateful. She writes it down in a book she calls «Orchid Garden». Here she fills up the blank sheets with positive things and experiences.
She sits quietly until the sun has gone completely down. She can still feel the warmth of the sunset that spreads her colors around the world with a prayer to all of us for love.
In the sunrise the next morning there is a new day …
It’s quiet, only the birds that chirp a jolly song break the silence. Only the trees in her garden whiz a gently good morning and flutter with their big branches so her hair flutters.
She always has pen and paper with her, and this time she writes the notes in her mind in the form of a poem and she has her paint brush and colors ready.
What turns into life in her drawing book will she discover soon…
For hver gang hun tar penselen opp og ser på fargene som ligger foran henne, vil hennes hjerte synge en glad sang.
Når hun bestemmer seg for hvilken farge hun skal ha på sitt penselstrøk vil hennes sjel juble.
I det hun lar pensel og maling bli ett, skriker hennes følelser av smerte, og det ene penselstrøket minner henne på hva som var.
Hun kan ha lyse og glade farger, men allikevel kastes det en skygge over dem.
Hun kan velge triste og mørke farger og allikevel kastes en skygge over dem så de blir enda mørkere.
Hun kan bruke penselen fort med bestemte strøk. Eller bruke penselen forsiktig med lette bevegelser.
For hvert penselstrøk er det en følelse.
Jo mer hun maler, jo mer kommer «hun» frem i fargenes spill. Hennes innerste speiler seg i hva som males foran henne.
Hun trekker pusten skjelvende og holder opp det hun maler foran seg. I et lite øyeblikk, et glimt av spøkelsene og et lite glimt av smerte, kan hun se noe forandrer seg.
Hun henger opp det hun har malt opp på veggen. Tar noen steg tilbake og med beundring i blikket hun ser skyggene blir mindre og fargene kommer klarere frem.
Kan hun mestre å gi slipp.
Kan hun farge over det som var med nye farger.
Kan mørke bli lyst igjen.
Hvilke farger vil hun male på sine skjøre vinger som skal lære seg å fly?
Hun tørker bort noen tårer, tårer som faller fra dypet i hennes hjerte og som hun dekker sin sjel med…
-Orkidedatter-
//
A brush stroke
For every time she picks up the brush and looks at the colors in front of her, her heart will sing a happy song.
When she decides what color she should wear on her coat, her soul will rejoice.
As she lets brush and paint become one, her feelings of pain scream, and one brush stroke reminds her of what was.
She can have bright and happy colors, but still a shadow is thrown over them.
She can choose sad and dark colors and yet a shadow is thrown over them so they become even darker.
She can use the brush quickly with specific coats.Or use the brush gently with light movements.
For each brush stroke there is a feeling.
The more she paints, the more «she» appears in the games of color.Her innermost is reflected in what is painted in front of her.
She shakes her breath trembling and holds up what she paints in front of her.In a moment, a glimpse of the ghosts and a little glimpse of pain, she can see something changing.
She hangs up what she has painted on the wall.Take a few steps back and with admiration in the eye she sees the shadows getting smaller and the colors became clearer.
Can she master to let go…
Can she color over what was with new colors…
Can darkness brighten again…
What colors will she paint on her fragile wings that will learn to fly?
She wipes away some tears, tears falling from the depths of her heart and covering her soul with …
Under meditasjon har jeg lært meg aksept. Å lære det som er- når det er.
Det har tatt meg tid, men for meg er det en nøkkel til å godta meg og mine tanker og følelser.
Trene på å være bevisst oppmerksom. Trene mine sanser og tankemønstre.
Jeg tror det er flere som kjører oss fast i et tankemønster og dette blir en vond spiral. Jeg har det, men nå går det bedre.
Dette er ikke bare å skru av en knapp, fordi jeg har ingen slik knapp på min kropp.
Jeg øver på å ha kontakt med meg selv, og ikke sitte å se på lenger i mitt eget liv. Med dette mener jeg at det er bare jeg som kan endre hvordan jeg vil ha det. Med hjelp av ulike metoder mestrer jeg dette.
Jeg hadde bare ønsket at jeg kunne dette for lenge siden.
Meditasjon var et ord jeg bare hadde hørt og det samme var det med mindfulness.
Når jeg begynte for noen år siden å bli nysgjerrig på dette og få føle dette på min egen kropp, forstod jeg verdien av det.
Å være oppmerksom på det som skjer inni meg selv, observere mine tanker og følelser.
Tro.
-Orkidedatter-
//
Meditation
During meditation I have learned acceptance. To learn what is when it is.
It has taken me time, but for me it’s a key to accepting me and my thoughts and feelings.
Exercise to be consciously aware. Exercise my senses and thought patterns.
I think there are several who drive us into a thought pattern and this becomes a bad spiral. I got it, but now it’s better.
This is not just turning off a button because I have no such button on my body.
I practice to have contact with myself and not to look any further in my own life. By this I mean that it is only me who can chang…
I had just wished I could do this long ago.
Meditation was a word I had only heard, and so was mindfulness.
When I began to be curious about this a few years ago and feel this on my own body, I understood the value of it.
To be aware of what is happening inside myself, observe my thoughts and feelings.
Jeg har trent på Mindfulness en stund nå. Det tok meg tid å forstå og lære. Jeg har litt dårlig tolmodighet og ønsker at ting skal skje igår, om du skjønner.
Etter at jeg har blitt syk og ikke hadde det noe godt med meg selv ble jeg nødt til å gjøre noe. Jeg har alltid vært interessert i annerledes treningsformer og det åndelige i oss mennesker.
Det er ikke så annerledes nå og heldigvis mere anerkjent.
Uansett, jeg ble med på kurs både i yoga og mindfulness. Dette gikk ut på den praktiske delen og lite forklaring på hvorfor. Jeg savnet dette. Altså en dypere innsikt.
Når jeg skaffet meg denne har det gått lettere for meg.
Det jeg begynte med var grunnholdningene i Mindfulness:
vennlighet- ovenfor det jeg opplever, kritiske tanker, kroppsfornemmelser.
åpenhet- for det jeg har opplevd, tilstede med alt som dukker opp i oss selv.
nybegynnersinn- å oppleve det jeg sanser som om det var første gang.
tålmodighet- overfor meg selv og tanker, sammenligninger, følelser, sanser.
utholdenhet- anerkjenne hvordan det er akkurat nå uten å «flykte «.
mot- til å være bevisst i kontakt med det jeg opplever og konfrontasjoner av. sider ved meg selv som kanskje ikke jeg visste jeg hadde og som jeg unngår.
Jeg fant dette veldig utfordrende og tenkte «mørkt» med engang, men jeg gir ikke opp og ga det en sjangse. Jeg er dypt takknemlig for det.
Jeg har fått det mye bedre med meg selv psykisk, lytte og vende oppmerksomheten innover i meg selv, og blitt mye bedre på å stoppe opp i hverdagen, puste og sanse og skyve de mørke tankene vekk.
Hvordan: jeg ønsker tankene mine velkommen som om de skal være gjester i mitt hus hos meg. Tar de vennlig imot og når det er på tide å gå, sier jeg hyggelig farvel og lukker døra.
Det krever at du er god på å visualisere.
-Orkidedatter-
//
Mindfulness
I’ve been training at Mindfulness for a while now. It took me time to understand and learn. I have a little bit of patience and want things to happen yesterday, if you understand.
After getting sick and not having any good with myself, I had to do something. I have always been interested in other and different types of training and the spiritual in us humans.
It’s not that different now and fortunately more recognized.
Anyway, I attended courses in both yoga and mindfulness. This went into the practical part and little explanation of why. I missed this. So a deeper insight.
When I got this, it’s been easier for me.
What I started with was the basics of Mindfulness:
Kindness – above what I am experiencing, critical thoughts, body sensations.
Openness – for what I have experienced, present with everything appearing in ourselves.
beginner’s experience of what I sense as if it were the first time.
patience – to myself and thoughts, comparisons, feelings, senses.
perseverance – recognize how it is right now without «fleeing.»
opposed to being conscious in contact with what I experience and confronting. pages of myself that maybe I didn’t know I had and which I avoid.
I found this very challenging and thought «dark» at once, but I don’t give up and gave it a chance. I am deeply grateful for that.
I have been getting much better with myself mentally, listening and turning my attention in myself, and becoming much better at stopping everyday, breathing and sensing and pushing away the dark thoughts.
How: I want to welcome my thoughts as if they are guests in my house with me. Taking them kindly and when it’s time to go, I say goodbye and close the door.
Jeg har jobbet med barn og unge i over 25 år og har et ekstra hjerte for disse menneskene i samfunnet.
Dette er mine erfaringer fra mitt arbeid.
Det er ikke sikkert du deler min mening og det er helt greit, det er akkurat det som gjør arbeid med barn og unge så interessant da dette kan sees fra ulike synsvinkler og fra ulike kunnskaper og kompetanser vi har.
Men, jeg har et ansvar, du har et ansvar og vi har alle et ansvar for ungdommen i vårt samfunn.
Ungdommen trenger å bli sett og hørt og tatt på alvor med alle sine utfordringer emosjonelt de måtte ha. Kanskje ikke for deg kan hjertesorg høres alvorlig ut i tidlig tenåringsalder. Som voksen vet vi at dette gjør vondt litt, men livet går videre. Det er bare det at for noens datter eller sønn kan dette oppleves som slutten på livet. De er så unge så de har ikke erfart at livet går videre uansett hvor mye det gjør vondt og erfaringer med smertelige erfaringer. Det er noe som må læres.
Jeg har tro på å ha gode forbilder som kan vise dem at man kan lære seg å leve med disse tingene er gull verdt. Jeg har hatt mange unge jenter på mitt kontor som tror at livet er over fordi gutten knuste deres hjerte. Jeg har tatt gutter med ut fra kontoret og gått tur med de der de har ligget i krampegråt på asfalten fordi jenta ikke hadde bruk for han mer. Hun hadde funnet en annen.
For disse ungdommene er det trygt å ha noen trofaste personer rundt seg som ikke forsvinner eller endres, selv om omstendighetene gjør det. Som ikke svikter. De trenger akkurat deg.
De trenger en som ikke slipper taket selv når alle andre gjør det. De trenger en som ikke dømmer de ut fra utseende eller hva det falske bildet av livet deres på sosiale medier viser. De trenger noen som virkelig ser dem for de dem er og ser forbi «masken» og ser inn i deres indre. De trenger hjelp til å bære det som er for tungt å bære for skuldrene deres. De trenger deg.
Det er ikke lett å være ung i dag, og det var ikke lett å være ung selv når jeg var det, men det har blitt så mange arenaer de unge må kjempe for å bli sett. Enten er det skolen, i vennegjengen, hos det motsatte kjønn, i sosiale medier, idrett, og listen bare fortsetter.
I alt dette må mange i tillegg kjempe om foreldrenes oppmerksomhet. Jeg har snakket med flere ungdommer som forteller om dette, og jeg fikk meg en aha opplevelse. Motstanderen kan være jobben til foreldrene, telefon, sosiale medier, TV, hobby eller falmiliære faktorer.
I min jobb har det ikke vært å fjerne disse utfordringene, men mitt ansvar er å være der for dem gjennom det de måtte møte av utfordringer. Jeg kan være en samtalepartner, veileder, en trygghet, en som er trofast, en som blir når andre går, en som trøster og være der for dem. En som ser inn i deres sjel og hjertevarme.
Noen foreldre kan bli frustrerte fordi ungdommen ikke vil snakke med dem. Det er bare slik det er i noen situasjoner. Ungommen forteller meg at de ikke vil snakke med foreldrene om dette fordi de har nok å tenke på, de ønsker ikke å åpne seg for foreldrene om akkurat dette, de syns det er pinlig, de vil at foreldrene ikke skal vite eller de bare ønsker å få snakke med en annen part, reagere, lufte følelser og tanker og ha en bedre kveld hjemme sammen med foreldrene. Kanskje åpner noen seg opp hjemme og de kan snakke sammen uten at det eskalerer til krangling og uoverenstemmelser. Uansett er det viktig at ungdommen kan få velge det selv. Det er ikke alltid de trenger å snakke, men bli sett.
I min jobb ønsker jeg å se deg, men det er ikke sånn at jeg bare kan skru meg selv av. Jeg er den jeg er 24 timer i døgnet og uansett morgen eller kveld om jeg skulle se deg, eller du meg, jeg kommer aldri til å avvise deg. Så mange flotte ungdommer der ute. Jeg ønsker å se deg.
Men akkurat nå har jeg dessverre måttet ta et skritt tilbake og tenke over min situasjon. Jeg føler jeg svikter dere der ute som alltid har stolt på at jeg har vært tilgjengelig, jeg er så lei meg.
-Orkidèdatter-
//
Se mee…and I have failed…
I’ve been working with kids and adolescents for over 25 years and have an extra heart for these people in the community.
This is my experience from some of my work.
You may not share my opinion and that’s fine, it’s exactly what makes work with children and adolescents so interesting as this can be seen from different perspectives and from different knowledge and competencies we have.
But, I have a responsibility, you have a responsibility and we all have a responsibility for the youth in our society.
The adolescents need to be seen and heard and taken seriously with all their challenges emotionally they may have. Perhaps not for you, heartache may sound severe in early teens. As an adult, we know that this hurts a little, but life goes on. It’s just that for someone’s daughter or son, this can be experienced as the end of life.
They are so young they have not experienced that life goes on no matter how much it hurts and experiences with painful situations. It is something that must be learned. I have faith in having good models that can show them that one can learn to live with these things is worth gold.
I have had many young girls in my office who believe life is over because the boy shattered their heart. I have taken boys out of the office and walked with those where they have been lying in convulsive weeping on the asphalt because the girl did not need him anymore. She had found another one.
For these adolescents, it is safe to have some faithful people around who do not disappear or change, even if circumstances do. That doesn’t fail. They just need you.
They need someone who doesn’t let go even when everyone else does. They need someone who doesn’t judge them by appearance or what the false image of their life on social media shows. They need someone who really sees them for who they are and looks past the «mask» and take a deep lok inside who them really are. They need help to carry what is too heavy to carry for their shoulders. They need you.
It’s not easy to be young today, and it wasn’t easy to be young even when I was at that age, but it has become so many venues the adolescents have to fight to be seen. Either the school, the friends, the opposite sex, the social media, sports, and the list just goes on.
In all this, many must also fight for the parents’ attention. I have talked to several young people who tell about this, and I got an aha experience. The opponent can be the job of the parents, phone, social media, television, hobby or phyla-like factors.
In my job it has not been to remove these challenges, but my responsibility is to be there for them through what they have to face in life. I can be an interlocutor, supervisor, a security, one who is faithful, one who becomes when others go, one who comforts and is there for them. One who looks into their soul and their heart.
Some parents may be frustrated because the adolescents do not want to talk to them. It’s just the way it is in some situations. The adolescents tells me that they do not want to talk to parents about this because they have enough to think about, they do not want to open up to parents about this, they think it is embarrassing, they want the parents not to know or they just want to get talking to another part, respond, take out some emotions and thoughts and have a better evening at home with your parents. Maybe someone opens up at home and they can talk together without escalating into quarrels and inconsistencies. In any case, it is important that the adolescents can choose for themselves. They don’t always need to talk, but be seen.
In my job, I want to see you, but it’s not that I can just turn myself off. I am who I am 24 hours a day and whatever morning or evening I should see you, or you me, I will never reject you. So many great adolescents out there. I want to see you.
But, right now I have unfortunately had to take a step back and think about my situation. I feel like I ‘m failing you out there who have always trusted that I have been available, I am so sorry.
Jeg øver og strever i livet mitt med å være til stede her og nå. Jeg har funnet ut at det er forskjell på å være til stede. Det å være i -her og nå- situasjon med familie går helt fint, men å fokusere på bare meg, det er utfordrende.
Jeg har funnet noen yoga stillinger som passer til meg og de utfordringene jeg har og må lære meg å leve med. Det har tatt sin tid, men det er gull verdt den tiden. Ikke for å nevne at det tok meg et år å få til Yoga….
Jeg setter på musikk som passer meg og skal -bli ett med meg selv- og der hopper hjernen min ut av flytsonen og finner på helt andre ting. Jeg må skikkelig fokusere og si til meg selv at jeg må tilbake hit- her og nå-. Det er bare det at min hjerne kjennes ut som at den blir dratt av mange hundre ville hester og styrter av gårde så fort den bare kan og jeg blir ikke med…
Ganske så utfordrende egentlig, for min del. Jeg skuer bort på yogaballen…. Kanskje i morgen. Jeg blir fort kritisk til meg selv, snakker meg selv ned med dette at jeg ikke klarer og føler meg mislykka. Når denne «mislykkafølelsen» kommer er det bare å pakke sammen og finne på noe annet, men i dag, da bestemte jeg meg for å kjempe imot. Jeg har hatt noen vellykket yoga seanser og etter jeg begynte med mindfullnes trening har jeg blitt «sterkere».
Jeg finner en av mine favorittstillinger -krigeren- og jeg er klar….kom igjen tanke og følelse, nå skal du motgang finne… Jeg tenker på pusten, kjempe viktig, og jeg har jo pustet fra halsen og opp de siste 20 årene… Rett i bekkenet og armene i posisjon. Hvor ble det av tanken…den er borte, det er følelsen som sitter igjen inni meg.
Jeg vet hva jeg skal ta tak i og er forberedt. Jeg sliter med tankekjør, stress, mental urolighet, masse tanker og følelser som er negative. Nå føler jeg meg klar til å ta tak i dette. Desember 2018 ble vendepunktet og jeg bestemte meg for å gjøre endringer i mitt liv. Joda, jeg har fortsatt unnskyldninger for å ikke fullføre en trening eller sette igang endringsprosessen. Det er bare det at jeg har ikke følt denne følelsen jeg har på lenge, vi snakker år. Kroppen og sinnet er nå i gang og jeg må ta invitasjonen.
Min mann er min største pådriver, inspirasjon og støtte. Min sønn er min største motivasjon.
Endelig, nå skal jeg klare det. Jeg skal «slåss» for at mine gamle følelser blir tatt i mot, bearbeidet, lagret og sendt videre. Jeg tar ansvar for mitt liv.
Sinnsro – kontroll -. harmoni, det meste av tiden i hvert fall, mere enn hva jeg har nå er målet.
Vell, det var den treningen for i dag, den ble litt annerledes, men oppklarende.
Håper du har en fin dag og gjør noe positivt for deg som gir deg energi<3
-orkidedatter-
//
YOGA
Life management and quality of life
I practice and strive in my life to be present here and now. I have found that there is a difference between being present. Being in -her and now-situation with family goes just fine, but focusing on just me, it’s challenging.
I have found some yoga positions that suit me and the challenges I have and have to learn to live with. It has taken its time, but it is gold worth that time. Not to mention that it took me a year to get to Yoga (-understand it….)
I put on music that suits me and will- stat in one with myself – and there my brain jumps out of the floating zone and finds completely different things. I must really focus and say to myself that I must go back here and now -. It’s just that my brain feels like it’s being dragged by many hundreds of wild horses and crashing as soon as it can and I’m not going …
Quite so challenging really, for my part. I’ll look at the yoga ball … Maybe tomorrow. I quickly become critical of myself, talking myself down with this that I can’t manage and feel unsuccessful. When this «failure feeling» comes, just pack up and find something else, but today, I decided to fight against it. I have had some successful yoga sessions and after I started with mindful training I have become «stronger».
I find one of my favorite position – the warrior – and I am ready …. come back thought and feeling, now you will find adversity … I think of breath, fight important, and I have breathed from the neck and up the last 20 years … Straight in the pelvis and arms in position. Where it came from the thought … it’s gone, it’s the feeling that’s left inside me.
I know what to do and prepare. I struggle with thinking, stress, mental unrest, lots of thoughts and feelings that are negative. Now I feel ready to address this.
December 2018 became the turning point and I decided to make changes in my life. Yes, I still have excuses for not completing a training or initiating the change process. It’s just that I haven’t felt this feeling for a long time, we’re talking years. The body and mind are now underway and I have to take the invitation.
My husband is my greatest driving force, inspiration and support. My son is my greatest motivation.
Finally, now I have to do it. I will «fight» for my old feelings to be received, processed, stored and passed on. I take responsibility for my life.
Peace of mind – control -. harmony, most of the time at least, more than what I have now is the goal.
Well, that was the training for today, it got a little different, but clear.
Hope you have a nice day and do something positive for you who gives you energy.
Jeg føler i hele min kropp at den ikke har det bra. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å få den bedre.
Jeg setter meg ned og lytter.
Jeg vender oppmerksomheten innover i meg.
Hva har jeg behov for akkurat nå.
Alle disse følelsene.
Alle disse kroppslige symptomene.
Tankekjøret i hodet mitt.
Jeg tar en tur ut i naturen.
Jeg setter meg ned og mine øyne blir dratt imot vannskorpa, og jeg lurer på hva som skjuler seg under der.
Jeg sammenligner meg selv med under overflaten.
Jeg har også speilbilde, likt som skogen speiler seg i vannet.
Jeg er både mørk og dyp, og ingen vet hva som ligger på dypet innerst i min sjel.
Jeg ser isen smelter, og en dråpe triller ned i vannet. Lager ringer som utvider seg og forsvinner i evigheten.
En dråpe er lik en tåre med to ulike betydninger. Mine tårer smaker av salt. Naturens tårer smaker av det reneste lys.
Ringene i vannet tolker jeg som når jeg skjelver av alt for mange følelser i mitt hjerte. Bare mine ringer fortsetter og fortsetter, de forsvinner ikke, ikke ennå.
Jeg kan sitte slik i naturen i skogen ved vannet lenge.
Jeg puster med magen og finner roen etter å ha sortert tanker og følelser.
Fyller hele meg med naturens egen energi og er takknemlig.
Skogen er stille idag, men et lite vindpust stryker meg på kinnet akkurat når jeg skal gå.
Jeg snur meg, ser nærmere inn i skogen… ned i vannet… jeg kan se meg selv der nede.
Langt der nede.
Jeg ser to av meg, og de slåss med hverandre.
Hvem vinner denne kampen?
Det er akkurat det jeg skal finne ut.
-Orkidedatter-
//
Under the surface…
I can feel in my body that it not doing well.
I think about what I can do to get it better.
I sit down and listen. I turn my attention inward.
What do I need right now.
All these feelings.
All these bodily symptoms.
Thought in my head.
I take a trip out into nature.
I sit down and my eyes are dragged against the water crust, and I wonder what is hiding under the surface, in the deep dark water.
I compare myself to below the surface.
I also have a mirror image, just as the forest is reflected in the water.
I am both dark and deep, and no one knows what inside deep in my soul.
I see the ice melt, and a drop rolls into the water.
Layer rings that expand and disappear in eternity.
One drop is similar to a tear with two different meanings.
My tears taste like salt. Nature’s tears taste of the purest light.
The rings in the water I interpret as when I tremble with too many feelings in my heart.
Only my rings continue and continue, they do not disappear, not yet.
I can sit in the nature in the woods by the water for a long time.
I take a deep breathe and find calmness after sorting thoughts and feelings.
Fills me with nature’s own energy and I am grateful.
The forest is quiet today, but a little gust of wind strokes me on the cheek just when I am going.
I turn around, look closer into the forest … down into the water …
Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.
Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.
Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.
Å bli mobbet, sparket og slått…
Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.
Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.
Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.
Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.
Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.
Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.
Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?
Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.
Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.
Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…
Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.
Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?
Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.
Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….
Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…
Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.
Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.
Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.
Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.
Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.
En dag…
-Orkidedatter-
//
«The ugly duckling»
I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.
In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.
…
I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.
Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …
I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.
Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.
Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.
I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.
Did I have a choice when I was stuck?
Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.
Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.
I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.
I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.
I remember, but do them? I don’t know …
It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.
Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.
I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.
I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …
I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.
I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.
I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.
I still smile bravely and I have not lost faith.
Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.
Jeg rydda litt i noen av de veldig gamle tinga mine. Ting som jeg har tatt vare på.
Jeg fant dette bilde…
Jeg synes det er veldig fint og det betyr mye for meg. Jeg fikk det i 6-7 års alderen.
Jeg har alltid følt meg litt som jeg opplever og ser reven på bildet. Med såre og triste øyne, et «ansikt» som sier «lei meg» og ser lengselfull på fuglen som seiler forsiktig forbi. Når fuglen er ute av syne, sitter reven igjen, alene. Litt hutrende, kald og trist.
Det har gjort noe med meg, den virkelighet jeg har erfart, som ingen «bilde» kan fortelle, men allikevel den «følelsen» i dette bilde…og jeg makter ikke å kaste det.
Det har tatt meg en stund å rippe opp i gamle sår, men jeg vil så veldig gjerne bli bra igjen og bli hel igjen. For meg har det gitt meg troen på å ennå stå oppreist.
Følelsen av å «miste meg selv» har begynt å reparere seg. Jeg klatrer flere trinn på «stigen» opp fra avgrunnen og jeg kjenner på en oppblomstring inni meg selv som jeg ikke tørr å tenke på.
Hvorfor: jeg er så utrolig redd for å miste grepet, miste meg selv igjen ned i avgrunnen, for der vil ingen være. Jeg tørr nesten ikke å håpe, nesten ikke å tro, men jeg hvisker forsiktig ut…
«jeg tror «meg» snur nå, og «fighteren i meg våkner».
Jeg får ikke gjort noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden. Jeg kan lære av fortiden…eller nei…..det vet jeg ikke om jeg kan.
Jeg kjenner hele kroppen min velter seg i avsky, for hva kan jeg lære av hvordan jeg hadde det. Hva kan jeg, som var et lite barn lære av mine opplevelser…. Jeg klarer ikke å se det selv tror jeg.
Jeg må griper tak i de gode minnene og la de ta meg med på en reise inn i min verden. Det er noe her som har gått veldig riktig allikevel, tenker jeg.
Jeg vet at jeg ble utrolig god på å være «snill pike», jeg ble god på å gjøre meg selv «usynlig», jeg ble god på overlevelsesstrategier, jeg ble god på å beskytte meg, og god på flere ting som barn ikke skal være gode på, eller måtte lære seg overhodet.
Så, følelsen av hva jeg sitter igjen med, jo, jeg mista totalt grepet. Jeg satt plutselig i den situasjonen at min barndom la seg over meg som et «mørkt teppe» og ville ikke slippe et lysglimt inn heller. Jeg lå som naglet fast med «et mørke» over meg, og jeg ville det bare skulle ta slutt. Jeg vet ikke hvordan slutt, for jeg orket ikke å leve, men denne gangen ville jeg ikke dø.
Jeg ser på bildet. Jeg ser utover tunet. Jeg ser meg selv i speilet, det knust speilet, og det speiler tilbake. Hvilken følelse sitter jeg med nå? Hvilken følelse får jeg av å se speilbildet mitt? Hvilken følelse burde jeg hatt? Hvilken følelse kunnet ha vært? Ingen følelse?
Jo, en hel haug av følelser ….
Jeg har snublet og falt, reist meg utallige ganger, forstått at de veivalg jeg har tatt er feil, måttet snu, ramla rundt
i en evig sirkel og i dag står jeg ved veiskillet igjen….
Så det blir enda en dag å jobbe i seg selv….Men det viktigste av alt er at jeg skal -gjøre små ting med stor kjærlighet- og
være den beste utgaven av meg selv, for den ble ikke så verst allikevel tror jeg…
Det er et glimt av håp i det knuste speilet…
-Orkidedatter-
//
A flash of hope in the broken mirror.
I cleared some of my very old things. Things I’ve taken care of.
I found this picture …
I think it’s very nice and that means a lot to me. I got it at 6-7 years of age.
I have always felt a bit as I experience and see the fox in the picture. With sore and sad eyes, a «face» that says «sorry» and sees longing for the bird that sails gently past. When the bird is out of sight, the fox sits alone. A little hissing, cold and sad.
It has done something to me, the reality I have experienced, that no «picture» can tell, yet the «feeling» in this picture … and I can’t throw it away.
It has taken me a while to rip up old wounds, but I would very much like to be good again and be whole again. For me, it has given me the belief that I still standing up.
The feeling of «losing myself» has started to repair. I climb several steps on the «ladder» up from the abyss and I know a bloom inside myself which I dare not think of.
Why: I’m so terribly afraid of losing my grip, losing myself again in the abyss, because no one will be there. I almost dare not hope, almost not to believe, but I whisper gently to myself…
«I think» me «turns now, and» the fighter in me wakes up «.
I can’t do anything with the future. I can learn from the past … or no ….. I don’t know if I can.
I know my whole body is falling in disgust, because what can I learn from how it was, I was a little child learning from my experiences …. I can’t see it myself I think.
I have to grab the good memories and let them take me on a journey into my world. who has gone very well anyway, I think.
I know that I was incredibly good at being «kind girl», I was good at making myself «invisible», I became good at survival strategies, I became good at protecting myself and good at several things that children should not be good at or have to learn at all.
So, the feeling of what I’m left with, well, I totally lose my grip. I suddenly sat in the situation that my childhood lay over me like a «dark blanket» and would not let in a flash of light either. I lay stuck with «a dark» over me, and I just wanted to end it. I don’t know how to end because I couldn’t live, but this time I wouldn’t die.
I look at the picture. I look out over the yard. I see myself in the mirror, the mirror shattered, and it reflects back. What feeling am I with now? What feeling do I get from seeing my mirror image? What feeling should I have? What feeling could have been? No feeling?
Well, a whole bunch of emotions ….
I’ve stumbled and fallen, raised me countless times, understood that the path choices I’ve made are wrong, had to turn around, fall down an eternal circle and today I’m standing at the crossroads again. …
So it will be another day to work in itself ….
But most important of all is that I should – do small things with great love – and
be the best edition of myself, because it didn’t get too bad anyway I think …
Orkidèdatter 