Faith is seeing light with your heart when all your eyes see is darkness.
Forfatter: orkidedatter
Quote:
«Sometimes I wish I would get lost from my life, just sit looking from the sidelines, see how others would handle life if they were in my shoes" ...
Welcome to Orkidedatter
Norwegian:
Sitat:
«noen ganger skulle jeg ønske at jeg gikk meg vill fra livet mitt, bare sitte å se på fra sidelinjen, å se hvordan andre ville taklet livet om de gikk i mine sko»...
Velkommen til Orkidèdatter.
Vilja setter i fra seg bagasjen på gulvet, fomler etter lysbryteren og det blir ikke noe lys. Hun er alltid beredt og tar frem lommelykten. Hun skimter et bord med en duk med røde og hvite firkanter på. To stearinlys står oppå bordet og hun tenner de med fyrstikkene hun har i lomma. En liten komfyr skiller stue og kjøkken. En turkis sofa, TV og en svart vedovn på brune fliser treffer hennes øyne. Det henger ei klokke over stolen som står ved siden av sofaen, og et naturbilde henger over sofaen. Et lite vindu over en liten kjøkkenbenk.
Det er kaldt, så hun beholder jakken på. I ovnen er det klart for å fyre opp. Avispapir og ved er lagt inn og hun sender en varm tanke til den som har gjort det. Hun kjenner gåsehuden bre seg over kroppen hennes, flammen knitrer imot henne og griper tak i vedkubbene. Snart kan hun kjenne det varmer. Hun blir oppslukt av flammene der hun lar seg begeistre av de gule, oransje og rødlige fargene inni dem. Hun føler på følelser og sorterer noen tanker der hun sitter i lotusstilling foran ovnen. Hun lukker ovnsdøra og kommer tilbake til den mørke virkeligheten. Hun må ha lys. Hun tenner noen flere stearinlys og kubbelys og de lyser opp et par dører. Hun lukker opp den ene og det er soverommet, og den andre døra fører henne inn på badet. Hun setter bagasjen sin inn på soverommet, men tar med seg boka og sine skrivesaker ut igjen til stua. Hun forstår at hun ikke får lest eller skrevet noe i bare skimtet fra lysene, så hun sender en melding til sin venninne. Hun får nummeret til Even, han er vaktmester.
Hun ringer han og presenterer seg, og forteller om lyset som ikke virker i hytta. Even humrer med sin dype og mandige stemme. Vilja oppdager plutselig at hun snakker som en foss om bok og skriverier, og han er sikkert ikke interessert i å høre om det. Han sier at det er et skur ned mot skogkanten bak hytta. Inni skuret er det et sikringsskap som hun må sjekke ut. Det er sikkert noen sikringer som har sluttet å virke. Hun merket hun falt litt sammen og ble veldig usikker. Mente han at hu skulle kravle seg ut i all snøen som ikke var måkt ned til skuret, alene? «Du klarer det», sier stemmen i andre enden. Hun svelger hardt og skjelvende. Hun er glad i mørket, men ikke å måtte streve seg ut på denne måten. Hun tenker at hun burde ha leid seg en hytte ved sjøen i stedet for, men hun hadde tro på at skogsluften og naturen her skulle gi henne ny energi og bli bedre i hjertet sitt. De sier farvel og legger på. Hun føler plutselig at hytta er så tom og litt skummel…
Vilja set aside the luggage on the floor, fumbling after the light switch and there will be no light. She is always ready and brings out the flashlight. She glances at a table with a cloth with red and white squares on it. Two candles stand on top of the table and she lights them with the matches she has in her pocket. A small stove separates the living room and kitchen. A turquoise sofa, TV and a black wood stove on brown tiles hit her eyes. It hangs a clock over the chair, which is next to the sofa, and a natural picture hangs over the sofa. A small window over a small kitchen counter.
It’s cold, so she keeps her jacket on. In the oven it is ready to fire. Newspaper and wood have been added and she sends a warm thought to the one who has done so. She knows the goose skin spreading over her body, the flame crackles against her and grabs the logs. Soon she can feel the heat. She gets swallowed up by the flames where she gets excited by the yellow, orange and reddish colors inside them. She feels emotions and sorts some thoughts where she is sitting in the lotus position in front of the stove. She closes the oven door and returns to the dark reality. She must have light. She lights some more candles and cube lights and they light up a couple of doors. She closes one and it is the bedroom, and the other door leads her into the bathroom. She puts her luggage into the bedroom, but takes the book and her stationery back to the living room.
She understands that she is not reading or writing anything in the glare of the lights, so she sends a message to her friend. She gets the number to Even, he is the caretaker.She calls him and presents herself, and tells about the light that does not work in the cabin. Even chuckles with his deep and manly voice. Will suddenly discovers that she is talking like a «waterfall» about book and writing, and he is probably not interested in hearing about it. He says there is a shed down to the edge of the forest behind the cabin. Inside the shed there is a fuse box that she must check out. There are probably some fuses that have stopped working. She noticed she fell a little together and became very insecure. Did he mean that she should crawl out in all the snow that was not shoveled down to the shed, alone? «You can do it,» says the voice at the other end. She swallows hard and trembling. She is fond of the dark, but not having to strive out this way. She thinks that she should have rented a cabin by the sea instead, but she believed that the forest air and nature here would give her new energy and become better in her heart. They say goodbye and put on. She suddenly feels that the cabin is so empty and a bit creepy …
Jeg tok fatt i telefonen og knipset noen bilder av morgenhimmelen der jeg bor idag tidlig. Vakker og full av stemning setter min kreativitet igang med å jobbe.
Hjernen min beveger seg forsiktig inn i ei novelle jeg skriver på. Denne gangen er det ikke en erotisk novelle, som jeg har skrevet mange av. Denne gangen en helt vanlig, koselig novelle med kjærlighet…eller…?
I takt med fargespillet på himmelen forvandler tankespinnet jeg har i hodet mitt til noe som blir mer håndterlig. Det begynner med mørke skygger og ofte trer ulike karakterer frem fra mørket som får sitt eget navn og blir en karakter i det jeg skriver.
Denne gangen trer en skjønn og vakker mann frem, med kornfarget hår og blåe øyne som er farlig forføreriske. Han må jeg bli bedre kjent med og prøver å finne ut av hva han gjør, hvem han er og hvordan er han egentlig, og det viktigste: hvordan skal han få plass i min novelle…
Akkurat når solen brøyter seg frem og alle fargene på himmelvelven forsvinner står både historien og mannen som kom frem tydeligere i mitt hodet.
Jeg finner frem blyant og papir. Noen ganger syns jeg det er herlig befriende å skrive på gamle måten. Av og til blir det også mere ekte for meg.
Ønsker dere alle der ute en gledelig dag, gjør den like god som du er🦋
-Orkidedatter-
//
Morning mood = creativity.
I took the phone and snapped some pictures of the morning sky where I live early in the morning. Beautiful and full of atmosphere puts my creativity into work.
My brain gently moves into a short story I am writing on. This time it is not an erotic short story that I have written many of. This time a very ordinary, nice story with love …or…?
In line with the color play in the sky, the mindset I have in my head transforms into something that becomes more manageable. It begins with dark shadows and often different characters emerge from the dark that get their own name and become a character in what I write.
This time, a beautiful and beautiful man emerges, with grain-colored hair and blue eyes that are dangerously seductive. He must be better acquainted with and try to figure out what he is doing, who he is and how is he really, and most importantly: how should he fit in my short story …
Just as the sun sets and all the colors of the sky disappear, both the story and the man who appeared more clearly in my head stand.
I find out pencil and paper. Sometimes I think it is wonderfully liberating to write in the old way. Sometimes it also becomes more real to me.
I wish everyone out there a happy day, make it as good as you are.
Ikke snu ryggen til meg. Ikke vend det andre kinnet til.
Ikke prøv å vær sterk. Det er helt greit å være svak.
Jeg vet du har styrke. Jeg vet at du, uansett, klarer å ta grep.
Ikke såre de nærmeste.
Jeg kan ikke viske vekk din smerte. Jeg kan ikke gjøre jobben for deg.
Jeg kan sitte ved siden av deg og forstå. Jeg kan trøste om jeg bare får lov.
Du var alltid den som løftet meg opp i tunge tider. Du var alltid den som fikk smilet mitt frem gjennom mine tårer.
Hvorfor stenger du deg inne?
Hvorfor sier du at du savner meg?
Hvorfor forteller du meg hvor vondt du har det, og dine tårer tar ikke slutt?
Hvorfor sier du at jeg betyr så mye for deg?
Er det bare ord for deg uten mening lenger?
Jeg spør deg om jeg kan gjøre noe for deg? Og du svarer alltid at jeg aldri må slutte å være den jeg er.
Jeg gjør ikke det, men jeg skulle ønske du ikke bare sa det. Jeg skulle så inderlig håpe du kunne føle og se meg når jeg snakket til deg.
Jeg kan føle i min sjel at du ikke har det bra.
Jeg vil ikke trenge meg på, du skal få bestemme fart, tid og sted.
Du sier du vil mimre om gamle dager og bare være oss to.
Vi har skapt mange minner, der du alltid sa du var glad i meg, der du alltid lyttet med hjerte og lo og sa at «du skal ikke angre på noe som deg til å smile».
Du fortalte meg alltid at vi skulle si hverandre god natt, fordi livet er skjørt.
Jeg kan føle på at jeg vet ikke hvor mye jeg snart skal gi.
Jeg må videre med eller uten deg. Jeg vil gjerne du skal være en del av mitt liv.
Jeg vil så gjerne ha tro på det du sier er ekte, fordi jeg vet, fordi du og jeg har vært igjennom mye.
Jeg kan vente, vente på deg, fordi du betyr så utrolig mye for meg.
Jeg er din venn uansett hvor lang tid det tar.
Hver gang vi sier farvel, gjør det vondt, fordi jeg vet aldri om jeg hører eller ser deg igjen.
-Orkidedatter-
//
Me, a friend🦋
Don’t turn my back on me. Do not turn the other cheek.
Don’t try to be strong. It’s okay to be weak.
I know you have strength. I know you, anyway, manage to take hold.
Don’t hurt the closest.
I can’t wipe away your pain. I can’t do the job for you.
I can sit next to you and understand. I can comfort if I’m just allowed.
You were always the one who lifted me up in heavy times.
You were always the one who got my smile through my tears.
Why are you closing in?
Why do you say you miss me?
Why do you tell me how bad you are and your tears do not end?
Why do you say I mean so much to you? Is it just word for you without meaning anymore?
I ask you if I can do anything for you?And you always answer that I must never stop being who I am.
I don’t, but I wish you didn’t just say that.
I was so hopeful you could feel and see me when I spoke to you.
I can feel in my soul that you are not good. I do not want to puch you, you have to determine speed, time and place.
You say you will reminisce about the old days and just be the two of us.
We’ve created many memories, where you always said you loved me, where you always listened with and to your heart and laugh and said «you shouldn’t regret something that make you smile».
You always told me we should say good night, because life is fragile.
I can feel that I do not know how much I will give soon.
I have to go on with or without you.
I would like you to be part of my life.
I would like to have faith in what you say is real, because I know, because you and I have been through a lot.
I can wait, wait for you, because you mean so much to me.
I’m your friend no matter how long it takes.
Every time we say goodbye, it hurts, because I never know if I hear or see you again.
Alltid når jeg var mindre ble jeg og søster`n min kalt for «søstrene sisters fra de stor dype skoger». Jeg husker at jeg som var den med lyst hår ble kalt for «Huldra» også samtidig, og kom til å knuse mang en mannehjerter.
Mye mystikk rundt «huldra» og jeg lekte ofte med tanken om henne. Hvorfor kunne ikke jeg være mystisk da? Åååhh, som jeg drømte meg bort. Mann? Neida, jeg kom da aldri til å få meg no mann… jeg som var så stygg, udugelig og dum. Så jeg fortsatte å drømme…
Jeg var veldig glad i skogen og naturen når jeg var yngre også. Jeg tok meg ofte en tur i skogen alene, sanset med hele kroppen og brukte fantasien. Jeg opplevde at dyrene var like nysgjerrig på meg som jeg på dem.
Ofte var det hare, rev, ekorn eller rådyr som jeg observerte. En og annen elg var det til og med, men elgen hadde jeg veldig stor respekt for, så jeg tok stort sett beina fatt og kom meg hjem.
Jeg har respekt for de andre dyrene også, det var bare at jeg tenkte i mitt unge sinn at de kunne ikke sparke meg i hjel. Derfor ble jeg igjenn bak et tre eller en stubbe som var måsagrodd og fanget øyeblikkene med dyra.
Jeg med min rosa og hvit rutette sommerkjole med et par blonder nederst og barføtt, løp innover skogen til mitt «drømmested». På veien, selvom jeg småløp, tok jeg alltid tid til å titte på blomstene, lukte og smake. Jeg hadde lært om hva som kunne spises og ikke. Det smakte stort sett «grønt».
Mitt drømmested der jeg ble i ett med naturen og bare meg og ingen andre. Eller, hva visste jeg om det? Jeg lekte at småfolk, alver og tusser kunne se meg. Jeg følte meg fri. Frihet som en smak av fuglene, jeg kunne ligge i mosen og gresset å studere. Der de fløy høyt på himmelen…. høyt… høyt… Om bare jeg kunne også. Jeg lukket øynene og «svevde» blant fugler små og store.
She dansec to the rhythm in her heart…
Under frihetens drømmer drømte jeg at jeg kunne danse. Jeg reiste meg opp fra den grønne eng å danset som jeg aldri hadde danset før. Jeg så for meg at både alvene, småfolkene og tussene kunne se meg. Til slutt kastet de seg inn i dansen, min «Alvedans», og vi ble med ett mange. Mange som danset seg rundt trærne, stubbene, gress stråene og greinene som hang ned fra både furu, gran og bjørk. Danset i mosen slik at sporene våres satte avtrykk som kunne bli sett «her og nå». Sporene som forsiktig ble visket ut av vinden som rusket meg i det lange lyse håret som flagret vilt omkring rundt på hodet mitt. Kjolen jeg var så glad i sakte men sikkert falt på plass i det jeg stilnet og sank ned mot skogens myke «seng». Jeg lo for meg selv der jeg lå, sanset og undret.
Så utrolig herlig å føle på friheten, der ingen dømte, der ingen kunne se, der ingen visste, der ingen ville le, der ingen kunne forstyrre, der ingen hånte eller mobbet, der ingen gjorde meg «noe».
-der ingen dømte- ingen mobbet- frihet
«She dances to the songs in her head,
speaks with the rhythm of her heart,
and loves from the depths of her soul»
–Dean Jackson–
-orkidedatter-
//
The Elfdance.
Whenever I was less I and my sister and I were called «sisters from the great deep forests». I remember being the one with bright hair called «Hollow» at the same time, and came to crush a lot of men`s hearts.
Much mystery around «Hollowing» and I often played With her thought. Why couldn`t I be mysterious then? Ohhhh, as I dreamed away. A man? Oh no, I never came to get me no man…I was so ugly, inept and stupid. So I continued to dream…
I was very fond of the forest and nature whwn I was younger as well. I often took a walk in the Woods alone, sensed With the Whole body and used the imagination. I experienced that the animals were just as curiose about me as I was on them.
Often I saw hare, fox, squirrel or deer. Sometimes moose was there, but the moose I had great respect for, so I mostly took my legs and got home.
I have respect for the other animals too, it was just that I thought in my Young mind that they could not kick me to Death. Therefore, I was walking behind a tree or a stump that was seagull and caugth the moments With expensive.
I With my pink and white regular summer dress With a pair of lace at the bottom and barefoot, ran into the forest to my «dream Place». On the way, even though I was a little run, I always took time to lokk at the flowers, smell and taste. I had learned about what could be eaten and not. It tasted mostly «green».
My dream place where I become one With nature and just me and no one else. Or, what did I know about it? I was playing that small People, elves and thugs could see me. I felt free. Freedom as a taste of the birds, I could lie in the bog and grass to study. Where they flew high in the sky…loud…loud…If only I could. I Close my eyes and «hovered» among birds, small and large.
During the dreams of freedom I dreamed that I could Dance. I got up from the green Meadow to Dance that I had never danced before. I saw for myself that both the elves, the little People and the tits could see me. In the end they threw themselves into the Dance, my «Elfdance», and we joined one many.
Many who danced around the trees, the stumps, the grass Straws and the brances that hung down from both pine, spruce and Birch. Danced in the marsh so that Our tracks made imprints that could be seen «here and now».
The tracks that were gently wiped out of the Wind that shook me in the long Bright hair that fluttered wildly around my head. The dress I was so found of slowly but surely fell into place that I stopped and sank Down to the soft «bed» of the forest. I laughed at myself where I lay, sensed and wondered.
So incredibly wonderful to feel the freedom, where no one judged, where no one could see, where no one knew, where no one would laugh, where no one could disturb, where no one mocked or bullied, where no one made me «something».
Over havet på andre siden av Norge der alle bølgene og skumtoppene bruser og beveger seg frem og tilbake, noen ganger stille og rolig og noen ganger med vrede og hardhet så ingen menneske kan overleve, men -hans favorittsted er allikevel midt ute på det store havet-jeg liker å tolke det på min måte. Der borte sitter en blogger som skriver de skjønneste dikt.
Det spiller ingen rolle om hvem, hva eller hvor han er, men ordene kommuniserer på en måte som alle, jeg vil tro alle, kan forstå. Alle vil tolke på sin måte, i hvert fall gjør jeg det. Jeg tenker at det gjør verden så fantastisk fargerik og vakker. Jeg kan føle på hele mitt følelsesregister, jeg kan bli sittende og reflektere, jeg kan bli inspirert og motivert og jeg søker inn i mitt innerste meg ved noen av hans dikt. Der jeg kan føle, registrere og bli bedre kjent med meg selv. Takknemlig.
Jeg følger hans blogg og det er alltid et varmt og godt hverdagsglimt jeg får når jeg trykker meg inn til han. Med sine ord han trollbinder meg slik at jeg kan sitte naglet fast til Moder Jord. Tårene triller nedover mine kinn fordi det er rørende, vakkert og stemningsfullt. Et bankende hjerte, tankespinn og emosjonelt ofte det blir.
Med sine ord jeg blir målløs, og jeg kan føle på følelser og tolke slik bare jeg kan.
Han rører ved min sjel, han varmer mitt hjerte og berører min ånd og mitt sinn.
Han skriver fra hjerte og sin sjel om -kjærlighet- og må hans ord nå langt over hele verden-
Sommerfugl betyr noe spesielt for meg, både symbolikken og hvordan jeg tolker en sommerfugl, og jeg bruker denne fantastiske skapningen ofte i mine blogginnlegg som beskriver meg selv.
Her er hvordan han på andre siden av havet tolker meg -Orkidèdatter-
//
(quote: unknown)
«She Dances to the songs in her head,
speaks With the rhythm of her heart,
and loves from the dept of her soul».
I can feel that way…
–
Across the sea on the other side of Norway where all the waves and foam peaks shower and move back and forth, sometimes quiet and calm and sometimes with anger and hardness so no human can survive, but -his favorite place is still in the middle of the great sea– I like to interpret it in my way.Over there is a blogger who writes the most beautiful poems.
It doesn’t matter who, what or where he is, but the words communicate in a way that anyone I want to believe can understand.Everyone wants to interpret in their own way, at least I do.I think that makes the world so colorful and beautiful.I can feel my whole emotional record, I can sit and reflect, I can be inspired and motivated and I search into my innermost by some of his poems.Where I can feel, register and get to know myself better.Grateful.
I follow his blog and there is always a warm and good everyday smile I get when I push myself in to him. With his words he captivates me so that I can sit nailed to Mother Earth. The tears roll down my cheeks because it is touching, beautiful and evocative. A beating heart, mindset and emotionally often it gets.
With their words I become speechless, and I can feel emotions and interpret as I can.
He touches my soul, he warms my heart and touches my spirit and my mind.
He writes from heart and his soul about – love – and must now his word far across the world.
Butterfly means something special to me, both the symbolism and how I interpret a butterfly, and I often use this wonderful creature in my blog posts describing myself
Slik kan en mann på andre siden av havet tolke meg -Orkidèdatter-
Here’s how he on the other side of the sea can interpret me -Orkidèdatter-
(I have his permission to post this on my blog, thank you).
Jeg anbefaler deg å trykke deg inn til hans blogg, sett deg godt til rette i godstolen, sett gjerne på litt musikk. Les hans dikt, scroll nedover på hans side og du vil finne noe som akkurat Du blir berørt av, målløs av og oppleve at ditt sinn og følelser begynner å jobbe og du bare må følge med i det som skjer.
Tusen takk KT, jeg er så utrolig takknemlig for at vi fant hverandre i denne verden og jeg kan følge og lese dine ord. Jeg kan ikke beskrive deg nok og takke deg nok og jeg setter veldig veldig pris på at du liker kunsten min.
I dag skal jeg lage meg en fantastisk dag og høre på musikk og lytte til rytmen i hjertet mitt, og bare være meg.
//
I advise you to tap into his blog, make yourself comfortable in the chair, feel free to listen to some music. Read his poems, scroll down on his side and you will find something that you are touched by, dumbfounded by and experience that your mind and emotions are starting to work and you just have to keep up with what’s going on.
Thank you very much KT, I am so incredibly grateful that we found each other in this world and I can follow and read your Words.I cannot describe you enough and thank you enough and I very much appreciate that you like my art.
Today, I make me a great day With some Music and listen to the rhythm to my heartbeat, and just be me.
Jeg lukker øynene og lar tonene fra musikken fylle tankene mine. Jeg blir henne lille jenta igjen. Jeg er en lettrørt person og tårene som triller nedover mine kinn har mye historie i seg.
Jeg er så utrolig sliten. Jeg er så sliten av å ha en kropp som har stengt alt av følelser inni seg. I over mange mange år har jeg kjempet for å ikke falle fra hverandre, men endelig orket jeg ikke mer.
Jeg går en runde i huset mitt. Jeg hutrer av å se ut av vinduet. Der ute, der er det mange vonde minner. De kommer kasta på meg som steinras. Det er vondt.
Jeg kjenner hele kroppen gjør seg klar til kamp. Jeg kjenner hjerte mitt «fryser» og følelsene prøver å ikke «kjenne» på hvordan det var. Hjernen min søker etter positive minner for å kjempe tilbake. Kjempe tilbake det vonde og såre med kjærlighet og positive minner.
Jeg snur meg og ser innover i mitt eget hus. Det er fylt med gode minner, kjærlighet, latter, mye kos og hygge, omsorg og så mye lys og varme. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten min mann.
Jeg prøver å riste av meg gufsene fra fortiden. Jeg vil ikke kjenne på det lenger. Jeg vet jeg må for å få det enda bedre med meg selv. Å gå videre med livet, ikke bare for meg, men min familie også.
Jeg går med raske skritt over gulvet, bestemt. Tar med meg hundene og går ut. Ut på tunet der fortidens nifse «spøkelser» er. Det er ikke mange forandringene hjemme hos meg i mitt barndomshjem. Et nytt hus er bygd, men ellers alt som før.
Hjernen min skanner hver en krok og hvert et sted. Hvorhen jeg ser og snur meg, har jeg minner. Mange vonde minner…Jeg pusser støvet av noen, gjør de klarere for meg. Jeg står i «stormen» som raser inni meg. Går igjennom tanker og følelser som jeg kjenner så alt for godt igjen. Lille jenta som satt med bena oppunder seg, gråt og hikstet og til slutt ville ende sitt liv.
Selv om det er vinter og kjølig, orker ikke kroppen å holde meg oppe. Jeg faller sakte ned på bakken og gråter. Jeg gråter som jeg husker meg selv som lita jente. Jeg kan føle smerten. Jeg får de samme fysiske smertene og reaksjonene.
Jeg tar vekk håret fra ansikter mitt som er fult av tårer. Øynene er såre og jeg føler meg dårlig. Jeg kikker bort på skogen, et fluktsted som jeg var så glad i som lita jente.
Jeg er kald og jeg er våt. Sleper meg opp og inn. Kler av meg og fyrer opp i peisen. Jeg elsker å sitte foran peisen og se på flammene som sluker seg rundt veden i ulike farger.
Rød, gul, oransj, lilla, blå og hvit farge som varmer en utmattet og kald kropp. Jeg henter dyna og legger den godt inntil kroppen min. Det beste av alt, varmer mitt hjerte og sinn.
Snart ikke lenger «fanget i fortiden», men tilbake til her og nå, mitt liv, jeg skal lære meg å leve med arrene🦋
-orkidedatter-
//
Trapped in the past..
I close my eyes and let the tones from the music fill my mind. I’ll be her little girl again. I am a light-hearted person and the tears rolling down my cheeks have a lot of history in them.
I’m so incredibly tired. I am so tired of having a body that has closed all of the feelings inside it. For over many many years I have struggled not to fall apart, but at last I couldn’t do it anymore.
I go for a round in my house. I shudder to look out the window. Out there, there are many bad memories. They will throw at me like rocks. It hurts. I know the whole body is getting ready for battle.
I know my heart «freezes» and the feelings try not to «know» how it was. My brain is searching for positive memories to fight back. Fight back the evil and hurt with love and positive memories.
I turn around and look into my own house. It is filled with good memories, love, laughter, lots of fun and coziness, care and so much light and warmth. I don’t know what to do without my husband.
I try to shake off the vapors of the past. I don’t want to know it anymore. I know I have to get even better with myself. Going on with life, not just for me, but my family too. I walk with quick steps across the floor, determined. Take my dogs and go out.
Out in the yard where the old «ghosts» of the past are. There are not many changes at my home in my childhood home. A new house is built, but otherwise everything as before. My brain scans each hook and every place. Wherever I look and turn, I have memories. Many bad memories …
I brush some of the dust, make them clearer to me. I stand in the «storm» that rages inside me. Going through thoughts and feelings I know all too well again. Little girl who sat with her legs up and down, crying and hesitating and eventually ending her life.
Although it is winter and cool, the body cannot keep up. I slowly fall to the ground and cry. I cry as I remember myself as a little girl. I can feel the pain. I get the same physical pain and reactions.
I remove the hair from my faces full of tears. The eyes are sore and I feel bad. I look away at the forest, an escape place that I was so fond of as a little girl. I’m cold and I’m wet. Drag me up and in.
Smells of me and fires up in the fireplace. I love to sit in front of the fireplace and watch the flames swallowing around the wood in different colors.
Red, yellow, orange, purple, blue and white color that warms an exhausted and cold body. I get the pad and put it well to my body. Best of all, warm my heart and mind.
Soon no longer «trapped in the past» but back to here and now, my life, I’ll teach myself to live with the scars.
I`m so incredibly appreciated by all my followers and readers out there in every corner of the world. I am so grateful and can’t thank you enough. I posted this post a few days ago and I got lovely respons, and I want to share this in English. This is written from the depths of my soul and from my heart.
Having experienced and experienced a trip to the «Abyss» that I call it – and still working my way up to be as healthy as I can, many thoughts and feelings have been through my heart and my head. Someone I can pass on, others I have to learn to live with.
I have often thought of this with mental health and fear in the soul and emotional breakdown. In relation to this with physical pain, such as: a bone fracture. If I could choose, the choice would not have been so difficult, I would have chosen a bone fracture. Physical pain goes over and the body heals itself, you get well again ….
Why can’t it be that way with the psychic pain? … I can have patience with a physical wound and wait, it’s over. My mental pain has no waiting time. I’ve been waiting long enough, trying to trick my mind, but no. The wounds in the heart are still there and linked with me – emotional thoughts and emotions. A heart full of sorrow because of my time here on earth and what it has given me. Grief over my «luggage» from childhood, adolescence and adulthood. Where my emotional pain in my broken heart evokes anxiety that looks for places of refuge in nooks and crannies inside my body where it can germinate and grow with pace with both depressed and destructive thoughts that bring with it an emotional burst that gets tougher.
I often feel «trapped». «Caught» because I stopped living and do not give myself my own freedom. I have become «blind» and stuck to a «dead end». I live in the «shadow of myself». I deceive myself because my heart is hurting – it’s broken over the years – I just didn’t understand it until now.
Starting with «blank sheets» is not easy, but no one has told me that life is easy, just because someone is more fortunate than others. I must accept the cold reality. There are no more acts or chapters in this life. I go back to the beginning as far as I can. Try to erase or erase parts of my life. It is not possible, but I try to make the bad memories smaller and weaker and that they do not control me. The process is bad, but I do not want the «shadows» from the past …
My «shadows» from the past tell me
-you don’t deserve love-
-you will never be happy again-
-You ruin everything you take in-
-you don’t deserve others to love you-
– this broken heart will forever be there and your pain will be unbearable –
– when you find happiness «the» must be empty
and so it goes on …..
My broken heart, I have begun to push together again. It gets many scars, big scars, but ultimately not open wounds, but it gets me back, but life doesn’t get the same. What is broken is never the same again. It will always have cracks. I can «paint» over so it’s not visible on the outside.
As a butterfly I grow and change and hope I find my true colors in life, a new meaning of quality of life that finds my fragile «wings» and I can «fly» and soon, just soon, be on the right path …
I’ve started to «fly» a little …
-orkidedatter-
Thank you very much to my family, especially my husband and my son❤️
Vi har ikke møttes på mange år, hvor mange klarte vi ikke å finne ut av, men takket være deg så møttes du og jeg i dag. Merkelig hvordan det føltes «å komme hjem». Jeg følte i hele meg at jeg har savnet deg. Hjerte mitt gråt. Hvor mye jeg har savnet akkurat din latter, dine gode og kloke ord og å få møte ditt dypeste og innerste deg igjen. Du er en av få jeg kan snakke om alt. Alt fra dypet i vår sjel til det som rører i hjerterota vår.
Jeg så du kom mot meg og du har ikke forandret deg en dag. Lite visste jeg om hvilken kamp du har kjempet og fortsatt gjør. Lite visste du om hvilken kamp jeg har kjempet og fortsatt gjør. To sjeler med mange av de samme tankene og følelsene, men to forskjellige kamper. Kamper på liv og død for både deg og meg. En tur til helvette, med håp om at det er en retur.
Vi, du og jeg, er sterke på vår måte og har funnet ut at vi er sterkere enn hva vi tror, men det vil ikke si at det er vår styrke. Både du og jeg er skjøre som noen små sommerfugler. Der vi er redde for å miste det lille vi har igjen av farger som vi kan fargelegge verden med. Vi er redde for hva som kan fange oss rundt neste sving i livet. Vi frykter at stormen i livet aldri vil stilne.
Jeg ser inn i dine vakre blå øyne, noe jeg alltid har synes siden vi traff hverandre i år 2002. De bølger av glede som forsiktig kommer frem etter hvert som vi snakker sammen. Din øyne som skifter stemning og skinner mer og mer under den dypeste samtalen. Med et smil som lyser opp i ditt ansikt som gjør at jeg blir glad inni meg selv. Uansett hvordan du har det, mestrer du, og varme mitt hjerte og fylle meg med fargerik energi.
Jeg får så veldig lyst til å bre mine usynlige vinger rundt deg som en fargerik sommerfugl ville ha spredd de nydelige vingene sine utover landskapet og ikke redd for noen ting. Der hver en skjøre vinge kan lære seg å fly igjen om du oppdager at den er litt slitt eller ødelagt. Der jeg skulle ønske jeg kunne viske bort all din smerte… Jeg kan trøste, jeg kan være der for deg når du enn måtte trenge det. Vi kan le og gråte sammen, og akkurat være i nuet der vi sitter sammen på vingens skjøre ferd.
Du tar meg imot som den herlige og skjønne sjelen du er, du er verdifull for meg, du betyr noe spesielt for meg og jeg setter så utrolig pris på deg, mer enn du aner, tusen takk for at du er du, jeg har savnet deg.
Jeg gleder meg til neste gang, la oss skape nye minner som jeg gjemmer i mitt hjerte som en skatt jeg aldri vil miste<3
Orkidèdatter 