Poisonous words

(English text after the Norwegian)

Giftige ord poisonous words poem Norwegian blogger skyld fault mental health skam shame dandelion child løvetannbarn

Når hun snakker med deg

trigger du hennes følelser.

Når hun snakker med deg

trigger du hennes erfaringer

og opplevelser.

Når hun snakker med deg

trigger du «livet».

Det er som kniver blir hugget

inn i hennes hjerte

og piggtråd som strammer til

langt inn i hennes hjerte.

Hjertet blør og hennes sjel

vrir seg i smerte.

Det er vondt.

Deres blodsbånd er usynlig,

men for henne alltid bundet.

Det er vondt.

Hun tar et skritt tilbake,

og lar giftige ord passere forbi.

Hun hilser de velkomne, men

lar de gå.

Det er som en kald vinternatt

der isstapper så spisse som

piler blir kastet inn i hennes hud.

Det svir og brenner, og arrene

er.

De begynner å falme, hjerte hennes gror

og sjelen blomstrer.

Hun snur ryggen til og går, men

følelsen av alltid være udugelig,

skyld og skam sitter som

brent fast i hennes ånd.

-Orkidedatter-

//

Poisonous words.

When she talks to you,

you arouses her feelings.

When she talks to you,

you arouses her experiences.

When she talks to you, you arouses

her whole «life», she try to heal.

It is like knives being carved

in her heart and barbed wire

that tightens into her heart.

The heart bleeds and her soul

is twisted in pain.

It hurts.

Their blood band is invisible,

but for her it always bound.

It hurts.

She takes a step back and

lets poisonous words pass by.

She welcomes they, and let it go.

It is like a cold winter’s night

that icicles flies like arrowheads

thrown into her skin.

It burns, and the scars have a pain

she can’t describe.

They begin to fade,

the heart of her heals,

and the soul is flourishing.

She turns her back to the

words of poison

and goes away, but

the feeling of being always

inept, guilt and shame

is like burned in to her spirit.

-Orkidedatter-

I am me

(English text after the Norwegian text)

Keg er meg i am me norwegian blogger norway fandelion child cop with life mental health

Jeg er meg

Før du dømmer meg må du lytte.

Men du snakker til meg som jeg var et barn.

Vet du at det provoserer meg.

Men du vil ikke vite hvorfor.

Fordi du kan ikke forestille deg hva du kommer til å måtte lytte til.

Jeg er voksen. Jeg har levd lenge.

Jeg har kjempet meg igjennom livets harde skole.

Jeg har kjempet meg til hit jeg er idag.

Jeg kjempet meg igjennom erfaringer du ikke vet noe om.

Hei du, ikke snakk til meg som jeg ikke har vært ute i livet eller levd en stund.

Vettu, at ALLE har sitt liv. Alle har levd sitt liv, og alle har en historie.

Til og med du, som ikke virker å ha den minste respekt for andre. Eller være litt ydmyk.

Ikke snakk til meg som jeg var et barn som ikke kan noe.

Men, du skal ikke undervurdere barn…

Jeg føler mitt hjerte og min sjel vrir seg i smerte, men jeg kan takle det.

Det er andre mennesker jeg tenker på som kanskje ikke gjør det, som jeg vet du snakker med.

Kanskje er du redd?

Kanskje er du for stolt?

Kanskje er du usikker?

Kanskje det er en grunn?

Allikevel trigger dette meg, men jeg viser det ikke, men jeg kjenner grunnen.

Jeg smiler tappert og tar med mitt hjerte og min sjel hjem som trenger omsorg.

Jeg kan gå ut i skogen fordi jeg får lyst til å rope.

Jeg velger heller å meditere.

Jeg blir lei meg.

Hvor har det blitt av høfligheten og den gode gamle folkeskikken?

For meg, uansett, hvem jeg møter, møter jeg er menneske.

Et menneske jeg ikke kjenner, et menneske jeg ikke vet noe om og et menneske jeg ikke har noen grunn til å dømme, fordi det er et medmenneske.

Men, dessverre, jeg vil alltid være hun jenta som er rar og annerledes.

Jeg vil alltid være hun datteren til de foreldrene som også er litt annerledes.

Jeg vil alltid være hun som kommer fra er hjem med fyll og bråk og vold i hjemmet og……

Jeg vil alltid være «noe» fra min fortid.

Det går aldri over.

Jeg må alltid leve med hvem jeg er og hvor jeg kommer i fra.

Men, jeg er meg, og vil alltid være hun som ikke er som alle andre.

Idag, tørr jeg å si at det er jeg stolt av, men jeg vet at det fortsatt er en lang vei å gå.

-Orkidedatter-

//

I am me...

Before you judge me, you must listen.

But you talk to me as I was a child.

You know it provokes me.

But you don’t want to know why.

Because you can’t imagine what you’re going to have to listen to.

I’m an adult.

I’ve lived long.

I have fought my way through life’s «hard school».

I have fought myself to be here today.

I struggled through experiences you don’t know anything about.

Hey you, don’t talk to me as I haven’t been in life or lived for a while.

You know, that ALL has their lives.

Everyone has lived their lives and everyone has a story.

Even you, who do not seem to have the least respect for others.

Or be a little humble.

Don’t talk to me as I was a child who can’t do anything.

But, you should not underestimate children.

I feel my heart and my soul twist in pain, but I can cope with it.

There are other people I think of that may not, as I know you are talking to.

Maybe you’re scared?

Maybe you’re too proud?

Maybe you’re unsure?

Maybe there’s a reason?

Anyway, this triggers me, but I don’t show it, but I know the reason.

I smile bravely and bring my heart and soul home and it needs care.

I can go out into the woods because I want to shout.

I rather choose to meditate.

I am getting sad.

Where has it become of courtesy and good old common decency?

For me, no matter who I meet, I meet a human being.

A human being I do not know, a human being I do not know anything about and a human being I have no reason to judge, because it is a fellow human.

But, unfortunately, I always want to be the girl who is weird and different.

I always want to be the daughter of those parents who are also slightly different.

I will always be the one who comes from a home with fill and trouble and domestic violence and ……

I will always be «something» from my past.

It never goes away.

I must always live with who I am and where I come from.

But, I am, and will always be she who is not like everyone else.

Today, I dare say that I’m proud of it, but I know it’s still a long way to go.

-Orkidedatter-

Se mee…and I have failed..

(English text after the Norwegian)

counselor educator see me Norwegian blogger

Jeg har jobbet med barn og unge i over 25 år og har et ekstra hjerte for disse menneskene i samfunnet.

Dette er mine erfaringer fra mitt arbeid.

Det er ikke sikkert du deler min mening og det er helt greit, det er akkurat det som gjør arbeid med barn og unge så interessant da dette kan sees fra ulike synsvinkler og fra ulike kunnskaper og kompetanser vi har.

Men, jeg har et ansvar, du har et ansvar og vi har alle et ansvar for ungdommen i vårt samfunn.

Ungdommen trenger å bli sett og hørt og tatt på alvor med alle sine utfordringer emosjonelt de måtte ha. Kanskje ikke for deg kan hjertesorg høres alvorlig ut i tidlig tenåringsalder. Som voksen vet vi at dette gjør vondt litt, men livet går videre. Det er bare det at for noens datter eller sønn kan dette oppleves som slutten på livet. De er så unge så de har ikke erfart at livet går videre uansett hvor mye det gjør vondt og erfaringer med smertelige erfaringer. Det er noe som må læres.

Jeg har tro på å ha gode forbilder som kan vise dem at man kan lære seg å leve med disse tingene er gull verdt. Jeg har hatt mange unge jenter på mitt kontor som tror at livet er over fordi gutten knuste deres hjerte. Jeg har tatt gutter med ut fra kontoret og gått tur med de der de har ligget i krampegråt på asfalten fordi jenta ikke hadde bruk for han mer. Hun hadde funnet en annen.

For disse ungdommene er det trygt å ha noen trofaste personer rundt seg som ikke forsvinner eller endres, selv om omstendighetene gjør det. Som ikke svikter. De trenger akkurat deg.

De trenger en som ikke slipper taket selv når alle andre gjør det. De trenger en som ikke dømmer de ut fra utseende eller hva det falske bildet av livet deres på sosiale medier viser. De trenger noen som virkelig ser dem for de dem er og ser forbi «masken» og ser inn i deres indre. De trenger hjelp til å bære det som er for tungt å bære for skuldrene deres. De trenger deg.

Det er ikke lett å være ung i dag, og det var ikke lett å være ung selv når jeg var det, men det har blitt så mange arenaer de unge må kjempe for å bli sett. Enten er det skolen, i vennegjengen, hos det motsatte kjønn, i sosiale medier, idrett, og listen bare fortsetter.

I alt dette må mange i tillegg kjempe om foreldrenes oppmerksomhet. Jeg har snakket med flere ungdommer som forteller om dette, og jeg fikk meg en aha opplevelse. Motstanderen kan være jobben til foreldrene, telefon, sosiale medier, TV, hobby eller falmiliære faktorer.

I min jobb har det ikke vært å fjerne disse utfordringene, men mitt ansvar er å være der for dem gjennom det de måtte møte av utfordringer. Jeg kan være en samtalepartner, veileder, en trygghet, en som er trofast, en som blir når andre går, en som trøster og være der for dem. En som ser inn i deres sjel og hjertevarme.

Noen foreldre kan bli frustrerte fordi ungdommen ikke vil snakke med dem. Det er bare slik det er i noen situasjoner. Ungommen forteller meg at de ikke vil snakke med foreldrene om dette fordi de har nok å tenke på, de ønsker ikke å åpne seg for foreldrene om akkurat dette, de syns det er pinlig, de vil at foreldrene ikke skal vite eller de bare ønsker å få snakke med en annen part, reagere, lufte følelser og tanker og ha en bedre kveld hjemme sammen med foreldrene. Kanskje åpner noen seg opp hjemme og de kan snakke sammen uten at det eskalerer til krangling og uoverenstemmelser. Uansett er det viktig at ungdommen kan få velge det selv. Det er ikke alltid de trenger å snakke, men bli sett.

I min jobb ønsker jeg å se deg, men det er ikke sånn at jeg bare kan skru meg selv av. Jeg er den jeg er 24 timer i døgnet og uansett morgen eller kveld om jeg skulle se deg, eller du meg, jeg kommer aldri til å avvise deg. Så mange flotte ungdommer der ute. Jeg ønsker å se deg.

Men akkurat nå har jeg dessverre måttet ta et skritt tilbake og tenke over min situasjon. Jeg føler jeg svikter dere der ute som alltid har stolt på at jeg har vært tilgjengelig, jeg er så lei meg.

-Orkidèdatter-

//

Se mee…and I have failed…

I’ve been working with kids and adolescents for over 25 years and have an extra heart for these people in the community.

This is my experience from some of my work.

You may not share my opinion and that’s fine, it’s exactly what makes work with children and adolescents so interesting as this can be seen from different perspectives and from different knowledge and competencies we have.

But, I have a responsibility, you have a responsibility and we all have a responsibility for the youth in our society.

The adolescents need to be seen and heard and taken seriously with all their challenges emotionally they may have. Perhaps not for you, heartache may sound severe in early teens. As an adult, we know that this hurts a little, but life goes on. It’s just that for someone’s daughter or son, this can be experienced as the end of life.

They are so young they have not experienced that life goes on no matter how much it hurts and experiences with painful situations. It is something that must be learned. I have faith in having good models that can show them that one can learn to live with these things is worth gold.

I have had many young girls in my office who believe life is over because the boy shattered their heart. I have taken boys out of the office and walked with those where they have been lying in convulsive weeping on the asphalt because the girl did not need him anymore. She had found another one.

For these adolescents, it is safe to have some faithful people around who do not disappear or change, even if circumstances do. That doesn’t fail. They just need you.

They need someone who doesn’t let go even when everyone else does. They need someone who doesn’t judge them by appearance or what the false image of their life on social media shows. They need someone who really sees them for who they are and looks past the «mask» and take a deep lok inside who them really are. They need help to carry what is too heavy to carry for their shoulders. They need you.

It’s not easy to be young today, and it wasn’t easy to be young even when I was at that age, but it has become so many venues the adolescents have to fight to be seen. Either the school, the friends, the opposite sex, the social media, sports, and the list just goes on.

In all this, many must also fight for the parents’ attention. I have talked to several young people who tell about this, and I got an aha experience. The opponent can be the job of the parents, phone, social media, television, hobby or phyla-like factors.

In my job it has not been to remove these challenges, but my responsibility is to be there for them through what they have to face in life. I can be an interlocutor, supervisor, a security, one who is faithful, one who becomes when others go, one who comforts and is there for them. One who looks into their soul and their heart.

Some parents may be frustrated because the adolescents do not want to talk to them. It’s just the way it is in some situations. The adolescents tells me that they do not want to talk to parents about this because they have enough to think about, they do not want to open up to parents about this, they think it is embarrassing, they want the parents not to know or they just want to get talking to another part, respond, take out some emotions and thoughts and have a better evening at home with your parents. Maybe someone opens up at home and they can talk together without escalating into quarrels and inconsistencies. In any case, it is important that the adolescents can choose for themselves. They don’t always need to talk, but be seen.

In my job, I want to see you, but it’s not that I can just turn myself off. I am who I am 24 hours a day and whatever morning or evening I should see you, or you me, I will never reject you. So many great adolescents out there. I want to see you.

But, right now I have unfortunately had to take a step back and think about my situation. I feel like I ‘m failing you out there who have always trusted that I have been available, I am so sorry.

-Orkidedatter-

A flash of hope in the broken mirror.

(English text after Norwegian)

Et glimt av håp i det knuste speilet trist sad girl jente I am sorry coping with life mental health coping with life wuality of life Norwegian blogger Thoughts in Norway dandelion children

Jeg rydda litt i noen av de veldig gamle tinga mine. Ting som jeg har tatt vare på.

Jeg fant dette bilde…

Norway

Jeg synes det er veldig fint og det betyr mye for meg. Jeg fikk det i 6-7 års alderen.

Jeg har alltid følt meg litt som jeg opplever og ser reven på bildet. Med såre og triste øyne, et «ansikt» som sier «lei meg» og ser lengselfull på fuglen som seiler forsiktig forbi. Når fuglen er ute av syne, sitter reven igjen, alene. Litt hutrende, kald og trist.

Det har gjort noe med meg, den virkelighet jeg har erfart, som ingen «bilde» kan fortelle, men allikevel den «følelsen» i dette bilde…og jeg makter ikke å kaste det.

Det har tatt meg en stund å rippe opp i gamle sår, men jeg vil så veldig gjerne bli bra igjen og bli hel igjen. For meg har det gitt meg troen på å ennå stå oppreist.

Følelsen av å «miste meg selv» har begynt å reparere seg. Jeg klatrer flere trinn på «stigen» opp fra avgrunnen og jeg kjenner på en oppblomstring inni meg selv som jeg ikke tørr å tenke på.

Hvorfor: jeg er så utrolig redd for å miste grepet, miste meg selv igjen ned i avgrunnen, for der vil ingen være. Jeg tørr nesten ikke å håpe, nesten ikke å tro, men jeg hvisker forsiktig ut

«jeg tror «meg» snur nå, og «fighteren i meg våkner».

Jeg får ikke gjort noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden. Jeg kan lære av fortiden…eller nei…..det vet jeg ikke om jeg kan.

Jeg kjenner hele kroppen min velter seg i avsky, for hva kan jeg lære av hvordan jeg hadde det. Hva kan jeg, som var et lite barn lære av mine opplevelser…. Jeg klarer ikke å se det selv tror jeg.

Jeg må griper tak i de gode minnene og la de ta meg med på en reise inn i min verden. Det er noe her som har gått veldig riktig allikevel, tenker jeg.

Jeg vet at jeg ble utrolig god på å være «snill pike», jeg ble god på å gjøre meg selv «usynlig», jeg ble god på overlevelsesstrategier, jeg ble god på å beskytte meg, og god på flere ting som barn ikke skal være gode på, eller måtte lære seg overhodet.

Så, følelsen av hva jeg sitter igjen med, jo, jeg mista totalt grepet. Jeg satt plutselig i den situasjonen at min barndom la seg over meg som et «mørkt teppe» og ville ikke slippe et lysglimt inn heller. Jeg lå som naglet fast med «et mørke» over meg, og jeg ville det bare skulle ta slutt. Jeg vet ikke hvordan slutt, for jeg orket ikke å leve, men denne gangen ville jeg ikke dø.

Jeg ser på bildet. Jeg ser utover tunet. Jeg ser meg selv i speilet, det knust speilet, og det speiler tilbake. Hvilken følelse sitter jeg med nå? Hvilken følelse får jeg av å se speilbildet mitt? Hvilken følelse burde jeg hatt? Hvilken følelse kunnet ha vært? Ingen følelse?

Jo, en hel haug av følelser ….

Jeg har snublet og falt, reist meg utallige ganger, forstått at de veivalg jeg har tatt er feil, måttet snu, ramla rundt

i en evig sirkel og i dag står jeg ved veiskillet igjen….

Så det blir enda en dag å jobbe i seg selv….Men det viktigste av alt er at jeg skal -gjøre små ting med stor kjærlighet- og

være den beste utgaven av meg selv, for den ble ikke så verst allikevel tror jeg…

Det er et glimt av håp i det knuste speilet…

-Orkidedatter-

//

Orkidedatter Norway Norwegian blogger

A flash of hope in the broken mirror.

I cleared some of my very old things. Things I’ve taken care of.

I found this picture …

Norwegian blogger Norway

I think it’s very nice and that means a lot to me. I got it at 6-7 years of age.

I have always felt a bit as I experience and see the fox in the picture. With sore and sad eyes, a «face» that says «sorry» and sees longing for the bird that sails gently past. When the bird is out of sight, the fox sits alone. A little hissing, cold and sad.

It has done something to me, the reality I have experienced, that no «picture» can tell, yet the «feeling» in this picture … and I can’t throw it away.

It has taken me a while to rip up old wounds, but I would very much like to be good again and be whole again. For me, it has given me the belief that I still standing up.

The feeling of «losing myself» has started to repair. I climb several steps on the «ladder» up from the abyss and I know a bloom inside myself which I dare not think of.

Why: I’m so terribly afraid of losing my grip, losing myself again in the abyss, because no one will be there. I almost dare not hope, almost not to believe, but I whisper gently to myself…

«I think» me «turns now, and» the fighter in me wakes up «.

I can’t do anything with the future. I can learn from the past … or no ….. I don’t know if I can.

I know my whole body is falling in disgust, because what can I learn from how it was, I was a little child learning from my experiences …. I can’t see it myself I think.

I have to grab the good memories and let them take me on a journey into my world. who has gone very well anyway, I think.

I know that I was incredibly good at being «kind girl», I was good at making myself «invisible», I became good at survival strategies, I became good at protecting myself and good at several things that children should not be good at or have to learn at all.

So, the feeling of what I’m left with, well, I totally lose my grip. I suddenly sat in the situation that my childhood lay over me like a «dark blanket» and would not let in a flash of light either. I lay stuck with «a dark» over me, and I just wanted to end it. I don’t know how to end because I couldn’t live, but this time I wouldn’t die.

I look at the picture. I look out over the yard. I see myself in the mirror, the mirror shattered, and it reflects back. What feeling am I with now? What feeling do I get from seeing my mirror image? What feeling should I have? What feeling could have been? No feeling?

Well, a whole bunch of emotions ….

I’ve stumbled and fallen, raised me countless times, understood that the path choices I’ve made are wrong, had to turn around, fall down an eternal circle and today I’m standing at the crossroads again. …

So it will be another day to work in itself ….

But most important of all is that I should – do small things with great love – and

be the best edition of myself, because it didn’t get too bad anyway I think …

There is a flash of hope in the broken mirror … 

-Orkidedatter-

Instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/

Facebook https://m.facebook.com/orkidedatter/

My broken heart…

I`m so incredibly appreciated by all my followers and readers out there in every corner of the world. I am so grateful and can’t thank you enough. I posted this post a few days ago and I got lovely respons, and I want to share this in English. This is written from the depths of my soul and from my heart.

 Dandelion children, broken heart, coping with life, quality of life, et knust hjerte, barndom, childhood, freedom, mental health, psykisk helse, shame, fault,

Having experienced and experienced a trip to the «Abyss» that I call it – and still working my way up to be as healthy as I can, many thoughts and feelings have been through my heart and my head. Someone I can pass on, others I have to learn to live with.

 

I have often thought of this with mental health and fear in the soul and emotional breakdown. In relation to this with physical pain, such as: a bone fracture. If I could choose, the choice would not have been so difficult, I would have chosen a bone fracture. Physical pain goes over and the body heals itself, you get well again ….

Why can’t it be that way with the psychic pain? … I can have patience with a physical wound and wait, it’s over. My mental pain has no waiting time. I’ve been waiting long enough, trying to trick my mind, but no. The wounds in the heart are still there and linked with me – emotional thoughts and emotions. A heart full of sorrow because of my time here on earth and what it has given me. Grief over my «luggage» from childhood, adolescence and adulthood. Where my emotional pain in my broken heart evokes anxiety that looks for places of refuge in nooks and crannies inside my body where it can germinate and grow with pace with both depressed and destructive thoughts that bring with it an emotional burst that gets tougher.

 

I often feel «trapped». «Caught» because I stopped living and do not give myself my own freedom. I have become «blind» and stuck to a «dead end». I live in the «shadow of myself». I deceive myself because my heart is hurting – it’s broken over the years – I just didn’t understand it until now.

 

Starting with «blank sheets» is not easy, but no one has told me that life is easy, just because someone is more fortunate than others. I must accept the cold reality. There are no more acts or chapters in this life. I go back to the beginning as far as I can. Try to erase or erase parts of my life. It is not possible, but I try to make the bad memories smaller and weaker and that they do not control me. The process is bad, but I do not want the «shadows» from the past …

My «shadows» from the past tell me

 

-you don’t deserve love-

 

-you will never be happy again-

 

-You ruin everything you take in-

 

-you don’t deserve others to love you-

 

– this broken heart will forever be there and your pain will be unbearable –

 

– when you find happiness «the» must be empty

 

and so it goes on …..

 

My broken heart, I have begun to push together again. It gets many scars, big scars, but ultimately not open wounds, but it gets me back, but life doesn’t get the same. What is broken is never the same again. It will always have cracks. I can «paint» over so it’s not visible on the outside.

As a butterfly I grow and change and hope I find my true colors in life, a new meaning of quality of life that finds my fragile «wings» and I can «fly» and soon, just soon, be on the right path …

I’ve started to «fly» a little …

 

 

-orkidedatter-

 

 

Thank you very much to my family, especially my husband and my son❤️