I am me

(English text after the Norwegian text)

Keg er meg i am me norwegian blogger norway fandelion child cop with life mental health

Jeg er meg

Før du dømmer meg må du lytte.

Men du snakker til meg som jeg var et barn.

Vet du at det provoserer meg.

Men du vil ikke vite hvorfor.

Fordi du kan ikke forestille deg hva du kommer til å måtte lytte til.

Jeg er voksen. Jeg har levd lenge.

Jeg har kjempet meg igjennom livets harde skole.

Jeg har kjempet meg til hit jeg er idag.

Jeg kjempet meg igjennom erfaringer du ikke vet noe om.

Hei du, ikke snakk til meg som jeg ikke har vært ute i livet eller levd en stund.

Vettu, at ALLE har sitt liv. Alle har levd sitt liv, og alle har en historie.

Til og med du, som ikke virker å ha den minste respekt for andre. Eller være litt ydmyk.

Ikke snakk til meg som jeg var et barn som ikke kan noe.

Men, du skal ikke undervurdere barn…

Jeg føler mitt hjerte og min sjel vrir seg i smerte, men jeg kan takle det.

Det er andre mennesker jeg tenker på som kanskje ikke gjør det, som jeg vet du snakker med.

Kanskje er du redd?

Kanskje er du for stolt?

Kanskje er du usikker?

Kanskje det er en grunn?

Allikevel trigger dette meg, men jeg viser det ikke, men jeg kjenner grunnen.

Jeg smiler tappert og tar med mitt hjerte og min sjel hjem som trenger omsorg.

Jeg kan gå ut i skogen fordi jeg får lyst til å rope.

Jeg velger heller å meditere.

Jeg blir lei meg.

Hvor har det blitt av høfligheten og den gode gamle folkeskikken?

For meg, uansett, hvem jeg møter, møter jeg er menneske.

Et menneske jeg ikke kjenner, et menneske jeg ikke vet noe om og et menneske jeg ikke har noen grunn til å dømme, fordi det er et medmenneske.

Men, dessverre, jeg vil alltid være hun jenta som er rar og annerledes.

Jeg vil alltid være hun datteren til de foreldrene som også er litt annerledes.

Jeg vil alltid være hun som kommer fra er hjem med fyll og bråk og vold i hjemmet og……

Jeg vil alltid være «noe» fra min fortid.

Det går aldri over.

Jeg må alltid leve med hvem jeg er og hvor jeg kommer i fra.

Men, jeg er meg, og vil alltid være hun som ikke er som alle andre.

Idag, tørr jeg å si at det er jeg stolt av, men jeg vet at det fortsatt er en lang vei å gå.

-Orkidedatter-

//

I am me...

Before you judge me, you must listen.

But you talk to me as I was a child.

You know it provokes me.

But you don’t want to know why.

Because you can’t imagine what you’re going to have to listen to.

I’m an adult.

I’ve lived long.

I have fought my way through life’s «hard school».

I have fought myself to be here today.

I struggled through experiences you don’t know anything about.

Hey you, don’t talk to me as I haven’t been in life or lived for a while.

You know, that ALL has their lives.

Everyone has lived their lives and everyone has a story.

Even you, who do not seem to have the least respect for others.

Or be a little humble.

Don’t talk to me as I was a child who can’t do anything.

But, you should not underestimate children.

I feel my heart and my soul twist in pain, but I can cope with it.

There are other people I think of that may not, as I know you are talking to.

Maybe you’re scared?

Maybe you’re too proud?

Maybe you’re unsure?

Maybe there’s a reason?

Anyway, this triggers me, but I don’t show it, but I know the reason.

I smile bravely and bring my heart and soul home and it needs care.

I can go out into the woods because I want to shout.

I rather choose to meditate.

I am getting sad.

Where has it become of courtesy and good old common decency?

For me, no matter who I meet, I meet a human being.

A human being I do not know, a human being I do not know anything about and a human being I have no reason to judge, because it is a fellow human.

But, unfortunately, I always want to be the girl who is weird and different.

I always want to be the daughter of those parents who are also slightly different.

I will always be the one who comes from a home with fill and trouble and domestic violence and ……

I will always be «something» from my past.

It never goes away.

I must always live with who I am and where I come from.

But, I am, and will always be she who is not like everyone else.

Today, I dare say that I’m proud of it, but I know it’s still a long way to go.

-Orkidedatter-

Se mee…and I have failed..

(English text after the Norwegian)

counselor educator see me Norwegian blogger

Jeg har jobbet med barn og unge i over 25 år og har et ekstra hjerte for disse menneskene i samfunnet.

Dette er mine erfaringer fra mitt arbeid.

Det er ikke sikkert du deler min mening og det er helt greit, det er akkurat det som gjør arbeid med barn og unge så interessant da dette kan sees fra ulike synsvinkler og fra ulike kunnskaper og kompetanser vi har.

Men, jeg har et ansvar, du har et ansvar og vi har alle et ansvar for ungdommen i vårt samfunn.

Ungdommen trenger å bli sett og hørt og tatt på alvor med alle sine utfordringer emosjonelt de måtte ha. Kanskje ikke for deg kan hjertesorg høres alvorlig ut i tidlig tenåringsalder. Som voksen vet vi at dette gjør vondt litt, men livet går videre. Det er bare det at for noens datter eller sønn kan dette oppleves som slutten på livet. De er så unge så de har ikke erfart at livet går videre uansett hvor mye det gjør vondt og erfaringer med smertelige erfaringer. Det er noe som må læres.

Jeg har tro på å ha gode forbilder som kan vise dem at man kan lære seg å leve med disse tingene er gull verdt. Jeg har hatt mange unge jenter på mitt kontor som tror at livet er over fordi gutten knuste deres hjerte. Jeg har tatt gutter med ut fra kontoret og gått tur med de der de har ligget i krampegråt på asfalten fordi jenta ikke hadde bruk for han mer. Hun hadde funnet en annen.

For disse ungdommene er det trygt å ha noen trofaste personer rundt seg som ikke forsvinner eller endres, selv om omstendighetene gjør det. Som ikke svikter. De trenger akkurat deg.

De trenger en som ikke slipper taket selv når alle andre gjør det. De trenger en som ikke dømmer de ut fra utseende eller hva det falske bildet av livet deres på sosiale medier viser. De trenger noen som virkelig ser dem for de dem er og ser forbi «masken» og ser inn i deres indre. De trenger hjelp til å bære det som er for tungt å bære for skuldrene deres. De trenger deg.

Det er ikke lett å være ung i dag, og det var ikke lett å være ung selv når jeg var det, men det har blitt så mange arenaer de unge må kjempe for å bli sett. Enten er det skolen, i vennegjengen, hos det motsatte kjønn, i sosiale medier, idrett, og listen bare fortsetter.

I alt dette må mange i tillegg kjempe om foreldrenes oppmerksomhet. Jeg har snakket med flere ungdommer som forteller om dette, og jeg fikk meg en aha opplevelse. Motstanderen kan være jobben til foreldrene, telefon, sosiale medier, TV, hobby eller falmiliære faktorer.

I min jobb har det ikke vært å fjerne disse utfordringene, men mitt ansvar er å være der for dem gjennom det de måtte møte av utfordringer. Jeg kan være en samtalepartner, veileder, en trygghet, en som er trofast, en som blir når andre går, en som trøster og være der for dem. En som ser inn i deres sjel og hjertevarme.

Noen foreldre kan bli frustrerte fordi ungdommen ikke vil snakke med dem. Det er bare slik det er i noen situasjoner. Ungommen forteller meg at de ikke vil snakke med foreldrene om dette fordi de har nok å tenke på, de ønsker ikke å åpne seg for foreldrene om akkurat dette, de syns det er pinlig, de vil at foreldrene ikke skal vite eller de bare ønsker å få snakke med en annen part, reagere, lufte følelser og tanker og ha en bedre kveld hjemme sammen med foreldrene. Kanskje åpner noen seg opp hjemme og de kan snakke sammen uten at det eskalerer til krangling og uoverenstemmelser. Uansett er det viktig at ungdommen kan få velge det selv. Det er ikke alltid de trenger å snakke, men bli sett.

I min jobb ønsker jeg å se deg, men det er ikke sånn at jeg bare kan skru meg selv av. Jeg er den jeg er 24 timer i døgnet og uansett morgen eller kveld om jeg skulle se deg, eller du meg, jeg kommer aldri til å avvise deg. Så mange flotte ungdommer der ute. Jeg ønsker å se deg.

Men akkurat nå har jeg dessverre måttet ta et skritt tilbake og tenke over min situasjon. Jeg føler jeg svikter dere der ute som alltid har stolt på at jeg har vært tilgjengelig, jeg er så lei meg.

-Orkidèdatter-

//

Se mee…and I have failed…

I’ve been working with kids and adolescents for over 25 years and have an extra heart for these people in the community.

This is my experience from some of my work.

You may not share my opinion and that’s fine, it’s exactly what makes work with children and adolescents so interesting as this can be seen from different perspectives and from different knowledge and competencies we have.

But, I have a responsibility, you have a responsibility and we all have a responsibility for the youth in our society.

The adolescents need to be seen and heard and taken seriously with all their challenges emotionally they may have. Perhaps not for you, heartache may sound severe in early teens. As an adult, we know that this hurts a little, but life goes on. It’s just that for someone’s daughter or son, this can be experienced as the end of life.

They are so young they have not experienced that life goes on no matter how much it hurts and experiences with painful situations. It is something that must be learned. I have faith in having good models that can show them that one can learn to live with these things is worth gold.

I have had many young girls in my office who believe life is over because the boy shattered their heart. I have taken boys out of the office and walked with those where they have been lying in convulsive weeping on the asphalt because the girl did not need him anymore. She had found another one.

For these adolescents, it is safe to have some faithful people around who do not disappear or change, even if circumstances do. That doesn’t fail. They just need you.

They need someone who doesn’t let go even when everyone else does. They need someone who doesn’t judge them by appearance or what the false image of their life on social media shows. They need someone who really sees them for who they are and looks past the «mask» and take a deep lok inside who them really are. They need help to carry what is too heavy to carry for their shoulders. They need you.

It’s not easy to be young today, and it wasn’t easy to be young even when I was at that age, but it has become so many venues the adolescents have to fight to be seen. Either the school, the friends, the opposite sex, the social media, sports, and the list just goes on.

In all this, many must also fight for the parents’ attention. I have talked to several young people who tell about this, and I got an aha experience. The opponent can be the job of the parents, phone, social media, television, hobby or phyla-like factors.

In my job it has not been to remove these challenges, but my responsibility is to be there for them through what they have to face in life. I can be an interlocutor, supervisor, a security, one who is faithful, one who becomes when others go, one who comforts and is there for them. One who looks into their soul and their heart.

Some parents may be frustrated because the adolescents do not want to talk to them. It’s just the way it is in some situations. The adolescents tells me that they do not want to talk to parents about this because they have enough to think about, they do not want to open up to parents about this, they think it is embarrassing, they want the parents not to know or they just want to get talking to another part, respond, take out some emotions and thoughts and have a better evening at home with your parents. Maybe someone opens up at home and they can talk together without escalating into quarrels and inconsistencies. In any case, it is important that the adolescents can choose for themselves. They don’t always need to talk, but be seen.

In my job, I want to see you, but it’s not that I can just turn myself off. I am who I am 24 hours a day and whatever morning or evening I should see you, or you me, I will never reject you. So many great adolescents out there. I want to see you.

But, right now I have unfortunately had to take a step back and think about my situation. I feel like I ‘m failing you out there who have always trusted that I have been available, I am so sorry.

-Orkidedatter-

I will always remember you like this.

(English text after Norwegian text)

Du og jeg i solnedgang som brenner i mine øyne og hud. Vi ser på hverandre og jeg føler meg som et bål. Jeg er i full fyr og jeg gløder. Jeg ser i dine øyne at du er betatt, at du elsker meg og er begravet i min sjel. Akkurat  -her og nå-. Du klarer alltid å finne det gode i meg. Det er så mye jeg skulle ha sagt.

Jeg vil alltid huske deg I will always remember you du og jeg you and me lovers kjærester Norwegian blogger lovers in Norway Orkidedatter

Solen er på vei ned, jeg er på vei opp. Du og jeg sammen skal bestige fjell i natt. Du får meg alltid til å smile og føle meg elsket og bra. Jeg trodde aldri jeg skulle føle igjen. Det er vanskelig å finne de rette ordene til deg fordi du fortjener bare det beste. Jeg har gitt deg mitt hjerte, du fanget min sjel og sammen er vi fyrverkeri. Jeg vil alltid huske deg slik.

Når du tar på meg kjenner jeg det brenner  i mitt innerste meg og hjertet mitt står i brann. Allikevel gjør det vondt. Er jeg god nok for deg? Solen går ned og mørket kommer snikende frem. Jeg hutrer, men jeg er glad i mørket. Jeg føler meg best da. Du tenner en gnist i meg som får mørket til å bli noe av det vakreste jeg vet om. Det er så mye jeg skulle ha sagt.

Du og jeg i natt smelter sammen som to vanndråper som passer sammen i hverandre, samtidig så forskjellige med ulike farger vi farger hverandre og verden vi lever i. Håper jeg alltid husker oss slik.

Du vet alltid hva som er best for meg, og jeg følger deg hvor som helst. Allikevel gjør det vondt. Er jeg god nok for deg? Du fortjener bare det beste, og er det meg? Du trenger noe mer til jeg finner meg selv igjen. Det er vanskelig, og i mine dårlige tider frykter jeg meg selv.

Når jeg har det bra-farger jeg mine skjøre vinger og sprer de utover og «flyr». Jeg er i min dypeste sjel og inn i mitt innerste meg og fyller meg opp i mitt hjertet med kjærlighet. Jeg dykker langt ned for å finne «diamanten» i meg. Det er så mye jeg skulle sagt.

Jeg mister kontrollen, jeg vet jeg er et rot, jeg kjemper og jeg vet ikke om jeg vinner? Jeg trenger tid, men det er ikke vanskelig å elske deg. Jeg er trygg hos deg, og du finner alltid kjærligheten i meg. Det er så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene.

Solen går ned. Du legger dine armer rundt meg og legger meg forsiktig ned. Kysser meg fjærlett på munnen og nedover halsen. Mitt hjerte dunker og brer sin flamme rundt i hele meg. Jeg står i brann, må ha deg, du fanger meg og brer din trygghet og kjærlighet rundt meg. Jeg hikster og du klemmer meg varsomt. med ømhet du kjærtegner hele meg. Jeg håper det ikke er en drøm. Jeg vil alltid huske deg slik. Det er så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene.

Jeg er redd for å miste deg fordi jeg elsker deg. Allikevel gjør det vondt. Jeg har åpnet mitt hjerte og sluppet deg inn. La oss stoppe verden, la oss elske til evig tid. Du får meg til å føle meg levende, alt er ekte -du er alt jeg trenger-

Mine skjøre vinger lærer å fly igjen og jeg har så mye jeg skulle sagt, men jeg finner ikke de riktige ordene. Jeg vil alltid huske deg slik. I solnedgangen, i natt og jeg vil ikke miste deg. Jeg velger å åpne opp mine vinger  å gi meg fult og hen til deg.  La oss «fly» sammen. Vi brer rundt oss med kjærlighet, smelter sammen og vi er ett.

Jeg vil alltid huske deg slik.

 

-Orkidèdatter-

//

I will always remember you like this.

You and I at sunset who burn in my eyes and skin. We look at each other and I feel like a bonfire. I’m in the full guy and I glow. I see in your eyes that you are captivated, that you love me and are buried in my soul. Just here and now. You can always find the good in me. There is so much I should have said.

The sun is coming down, I’m on my way up. You and I will climb mountains tonight. You always make me smile and feel loved and good. I never thought I should feel again. It’s hard to find the right words for you because you just deserve the best. I have given you my heart, you captured my soul and together we are fireworks. I will always remember you that way.

When you touch me, I feel it burns in my heart and my heart is on fire. Anyway, it hurts. Am I good enough for you? The sun goes down and the darkness creeps forward. I hut, but I love the dark. I feel best then. You light a spark in me that makes the darkness become something of the most beautiful I know of. There is so much I should have said.

You and I tonight melt together as two water drops that fit together in each other, at the same time so different with different colors we color each other with and the world we live in. Hope I always remember us that way.

You always know what’s best for me, and I follow you anywhere. Anyway, it hurts. Am I good enough for you? You just deserve the best, and is it me? You need something more until I find myself again. It’s difficult, and in my bad times I fear myself.

When I feel good, I color my fragile wings and spread them out and fly. I am in my deepest soul and into my innermost mind and fill myself up in my heart with love. I dive far down to find the «diamond» in me. There is so much I should say.

I lose control, I know I’m a mess, I’m fighting and I don’t know if I win? I need time, but it’s not hard to love. I’m safe with you, and you always find the love in me. There is so much I should say, but I can’t find the right words.

The sun goes down. You put your arms around me and put me down gently. Kisses me featherly on the mouth and down the neck. My heart is pounding and spreading its flame around me. I am on fire, must have you, you catch me and bring your security and love around me. I hiccup and you hug me gently. with tenderness you caress all over me. I hope it’s not a dream. I will always remember you that way. There is so much I should say, but I can’t find the right words.

I’m afraid of losing you because I love you. Anyway, it hurts. I have opened my heart and let you in. Let’s stop the world, let’s love forever. You make me feel alive, everything is real – you’re all I need –

My fragile wings learn to fly again and I have so much to say, but I can’t find the right words. I will always remember you that way. In the sunset, tonight and I will not lose you. I choose to open up my wings to give myself fullness and to you. Let’s fly together. We are around us with love, melting together and we are one.

I will always remember you that way.

-Orkidèdatter-

 

 

Under the surface

(English text after the Norwegian text)

Under the surface Norwegian nature Norwegian poem prosaist Norwegian blogger Norwegian blood

Jeg føler i hele min kropp at den ikke har det bra. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å få den bedre.

Jeg setter meg ned og lytter.

Jeg vender oppmerksomheten innover i meg.

Hva har jeg behov for akkurat nå.

Alle disse følelsene.

Alle disse kroppslige symptomene.

Tankekjøret i hodet mitt.

Jeg tar en tur ut i naturen.

Jeg setter meg ned og mine øyne blir dratt imot vannskorpa, og jeg lurer på hva som skjuler seg under der.

Jeg sammenligner meg selv med under overflaten.

Jeg har også speilbilde, likt som skogen speiler seg i vannet.

Jeg er både mørk og dyp, og ingen vet hva som ligger på dypet innerst i min sjel.

Jeg ser isen smelter, og en dråpe triller ned i vannet. Lager ringer som utvider seg og forsvinner i evigheten.

En dråpe er lik en tåre med to ulike betydninger. Mine tårer smaker av salt. Naturens tårer smaker av det reneste lys.

Ringene i vannet tolker jeg som når jeg skjelver av alt for mange følelser i mitt hjerte. Bare mine ringer fortsetter og fortsetter, de forsvinner ikke, ikke ennå.

Jeg kan sitte slik i naturen i skogen ved vannet lenge.

Jeg puster med magen og finner roen etter å ha sortert tanker og følelser.

Fyller hele meg med naturens egen energi og er takknemlig.

Skogen er stille idag, men et lite vindpust stryker meg på kinnet akkurat når jeg skal gå.

Jeg snur meg, ser nærmere inn i skogen… ned i vannet… jeg kan se meg selv der nede.

Langt der nede.

Jeg ser to av meg, og de slåss med hverandre.

Hvem vinner denne kampen?

Det er akkurat det jeg skal finne ut.

-Orkidedatter-

//

Under the surface…

I can feel in my body that it not doing well.

I think about what I can do to get it better.

I sit down and listen. I turn my attention inward.

What do I need right now.

All these feelings.

All these bodily symptoms.

Thought in my head.

I take a trip out into nature.

I sit down and my eyes are dragged against the water crust, and I wonder what is hiding under the surface,  in the deep dark water.

I compare myself to below the surface.

I also have a mirror image, just as the forest is reflected in the water.

I am both dark and deep, and no one knows what inside deep in my soul.

I see the ice melt, and a drop rolls into the water.

Layer rings that expand and disappear in eternity.

One drop is similar to a tear with two different meanings.

My tears taste like salt. Nature’s tears taste of the purest light.

The rings in the water I interpret as when I tremble with too many feelings in my heart.

Only my rings continue and continue, they do not disappear, not yet.

I can sit in the nature in the woods by the water for a long time.

I take a deep breathe and find calmness after sorting thoughts and feelings.

Fills me with nature’s own energy and I am grateful.

The forest is quiet today, but a little gust of wind strokes me on the cheek just when I am going.

I turn around, look closer into the forest … down into the water …

I can see myself down there. Far down there.

I see two of me and they fight with each other.

Who will win this fight?

That’s exactly what I’m going to find out.

-Orkidedatter-

//

https://www.instagram.com/orkidedatter/

https://m.facebook.com/orkidedatter/

«The ugly duckling»

(English text after Norwegian)

Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.

Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.

The ugly duckling mental health Norwegian blogger mylife in Norway Orkidedatterart Orchid daughter art

Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.

Å bli mobbet, sparket og slått…

Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.

Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.

Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.

Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.

Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.

Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.

Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?

Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.

Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.

Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…

Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.

Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?

Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.

Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….

Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…

Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.

Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.

Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.

Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.

Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.

En dag…

-Orkidedatter-

//

«The ugly duckling»

I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.

In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.

Rise like a swan mental health copying with life Norwegian blogger Norwegian blood fairytale my life in Norway the ugly duckling

I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.

Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …

I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.

Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.

Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.

I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.

Did I have a choice when I was stuck?

Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.

Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.

I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.

I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.

I remember, but do them? I don’t know …

It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.

Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.

I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.

I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …

I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.

I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.

I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.

I still smile bravely and I have not lost faith.

Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.

One day …

– Orkidedatter-

A flash of hope in the broken mirror.

(English text after Norwegian)

Et glimt av håp i det knuste speilet trist sad girl jente I am sorry coping with life mental health coping with life wuality of life Norwegian blogger Thoughts in Norway dandelion children

Jeg rydda litt i noen av de veldig gamle tinga mine. Ting som jeg har tatt vare på.

Jeg fant dette bilde…

Norway

Jeg synes det er veldig fint og det betyr mye for meg. Jeg fikk det i 6-7 års alderen.

Jeg har alltid følt meg litt som jeg opplever og ser reven på bildet. Med såre og triste øyne, et «ansikt» som sier «lei meg» og ser lengselfull på fuglen som seiler forsiktig forbi. Når fuglen er ute av syne, sitter reven igjen, alene. Litt hutrende, kald og trist.

Det har gjort noe med meg, den virkelighet jeg har erfart, som ingen «bilde» kan fortelle, men allikevel den «følelsen» i dette bilde…og jeg makter ikke å kaste det.

Det har tatt meg en stund å rippe opp i gamle sår, men jeg vil så veldig gjerne bli bra igjen og bli hel igjen. For meg har det gitt meg troen på å ennå stå oppreist.

Følelsen av å «miste meg selv» har begynt å reparere seg. Jeg klatrer flere trinn på «stigen» opp fra avgrunnen og jeg kjenner på en oppblomstring inni meg selv som jeg ikke tørr å tenke på.

Hvorfor: jeg er så utrolig redd for å miste grepet, miste meg selv igjen ned i avgrunnen, for der vil ingen være. Jeg tørr nesten ikke å håpe, nesten ikke å tro, men jeg hvisker forsiktig ut

«jeg tror «meg» snur nå, og «fighteren i meg våkner».

Jeg får ikke gjort noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden. Jeg kan lære av fortiden…eller nei…..det vet jeg ikke om jeg kan.

Jeg kjenner hele kroppen min velter seg i avsky, for hva kan jeg lære av hvordan jeg hadde det. Hva kan jeg, som var et lite barn lære av mine opplevelser…. Jeg klarer ikke å se det selv tror jeg.

Jeg må griper tak i de gode minnene og la de ta meg med på en reise inn i min verden. Det er noe her som har gått veldig riktig allikevel, tenker jeg.

Jeg vet at jeg ble utrolig god på å være «snill pike», jeg ble god på å gjøre meg selv «usynlig», jeg ble god på overlevelsesstrategier, jeg ble god på å beskytte meg, og god på flere ting som barn ikke skal være gode på, eller måtte lære seg overhodet.

Så, følelsen av hva jeg sitter igjen med, jo, jeg mista totalt grepet. Jeg satt plutselig i den situasjonen at min barndom la seg over meg som et «mørkt teppe» og ville ikke slippe et lysglimt inn heller. Jeg lå som naglet fast med «et mørke» over meg, og jeg ville det bare skulle ta slutt. Jeg vet ikke hvordan slutt, for jeg orket ikke å leve, men denne gangen ville jeg ikke dø.

Jeg ser på bildet. Jeg ser utover tunet. Jeg ser meg selv i speilet, det knust speilet, og det speiler tilbake. Hvilken følelse sitter jeg med nå? Hvilken følelse får jeg av å se speilbildet mitt? Hvilken følelse burde jeg hatt? Hvilken følelse kunnet ha vært? Ingen følelse?

Jo, en hel haug av følelser ….

Jeg har snublet og falt, reist meg utallige ganger, forstått at de veivalg jeg har tatt er feil, måttet snu, ramla rundt

i en evig sirkel og i dag står jeg ved veiskillet igjen….

Så det blir enda en dag å jobbe i seg selv….Men det viktigste av alt er at jeg skal -gjøre små ting med stor kjærlighet- og

være den beste utgaven av meg selv, for den ble ikke så verst allikevel tror jeg…

Det er et glimt av håp i det knuste speilet…

-Orkidedatter-

//

Orkidedatter Norway Norwegian blogger

A flash of hope in the broken mirror.

I cleared some of my very old things. Things I’ve taken care of.

I found this picture …

Norwegian blogger Norway

I think it’s very nice and that means a lot to me. I got it at 6-7 years of age.

I have always felt a bit as I experience and see the fox in the picture. With sore and sad eyes, a «face» that says «sorry» and sees longing for the bird that sails gently past. When the bird is out of sight, the fox sits alone. A little hissing, cold and sad.

It has done something to me, the reality I have experienced, that no «picture» can tell, yet the «feeling» in this picture … and I can’t throw it away.

It has taken me a while to rip up old wounds, but I would very much like to be good again and be whole again. For me, it has given me the belief that I still standing up.

The feeling of «losing myself» has started to repair. I climb several steps on the «ladder» up from the abyss and I know a bloom inside myself which I dare not think of.

Why: I’m so terribly afraid of losing my grip, losing myself again in the abyss, because no one will be there. I almost dare not hope, almost not to believe, but I whisper gently to myself…

«I think» me «turns now, and» the fighter in me wakes up «.

I can’t do anything with the future. I can learn from the past … or no ….. I don’t know if I can.

I know my whole body is falling in disgust, because what can I learn from how it was, I was a little child learning from my experiences …. I can’t see it myself I think.

I have to grab the good memories and let them take me on a journey into my world. who has gone very well anyway, I think.

I know that I was incredibly good at being «kind girl», I was good at making myself «invisible», I became good at survival strategies, I became good at protecting myself and good at several things that children should not be good at or have to learn at all.

So, the feeling of what I’m left with, well, I totally lose my grip. I suddenly sat in the situation that my childhood lay over me like a «dark blanket» and would not let in a flash of light either. I lay stuck with «a dark» over me, and I just wanted to end it. I don’t know how to end because I couldn’t live, but this time I wouldn’t die.

I look at the picture. I look out over the yard. I see myself in the mirror, the mirror shattered, and it reflects back. What feeling am I with now? What feeling do I get from seeing my mirror image? What feeling should I have? What feeling could have been? No feeling?

Well, a whole bunch of emotions ….

I’ve stumbled and fallen, raised me countless times, understood that the path choices I’ve made are wrong, had to turn around, fall down an eternal circle and today I’m standing at the crossroads again. …

So it will be another day to work in itself ….

But most important of all is that I should – do small things with great love – and

be the best edition of myself, because it didn’t get too bad anyway I think …

There is a flash of hope in the broken mirror … 

-Orkidedatter-

Instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/

Facebook https://m.facebook.com/orkidedatter/

A tree

(English text after the Norwegian).

A tree poem prosaist Norwegian blogger livet tanker Norwegian thoughts Norwegian poem a tree Orkidedatter art Norwegian blogger Norway

Jeg ser ut av mitt vindu og det skjærer meg i hjertet når jeg observerer en gravemaskin og mann med motorsag. Jeg skjønner med ett hva som er i ferd med å skje.

Det store og det vakreste treet jeg vet om som står i skogkanten ved mitt hjem er i ferd med å dø. Det er i ferd med å ta sine siste åndedrag her på denne jord.

Jeg hører den brutale lyden fra motorsagen, og jeg ser gravemaskinen løfter opp sin lange hals og setter sin graveskuffe med tenner mot treet.

Først veldig skånsomt og så begynner hele treet og bevege på seg. Det danser frem og tilbake som en langstrakt skjønnhet med ny krone på hode og som er vakker omsvøpt i sin barkekjole som stråler stolthet.

Jeg kan se treet vinke farvel til livet, kanskje det vet at jeg står her? Det faller så hardt mot bakken og jeg føler tårene presse seg frem. Min sjel gråter. Jeg kan se en tåre faller ut av mitt øye i mitt skyggebilde fra vinduet.

Ide treet faller i bakken høres en lyd jeg aldri vil glemme og jeg ser det prøver hjelpeløst og komme seg opp igjen. Få festet sin lange vakre stamme ned i sine røtter igjen og prøve å stå så majestetisk i jorden som det har gjort i mange år.

Det går ikke.

Treet blir liggende og vaie mot jorden et par ganger og så er det helt stille. Rolig og ingen bevegelser.

Jeg føler hjertet mitt brister, et av naturens vakre skapninger har måttet gi tapt for menneskets harde redskap.

Et naturens hjerte som har slått under all slags vær, sommer som vinter.

Et tre som alltid har vist sine skjønne farger når høsten er på vei.

Alltid har de fargerike bladene har skint som briljerende diamanter i høstduggens morgentimer.

Alltid har greinene strekt seg mot vårsolens varme stråler.

Alltid har treet vaiet så vakkert i vinden og raslet den vakreste musikk.

Bare et tre?

Nei, ikke for Orkidèdatter.

Dette treet har vær en av Orkidèdatters mange «venner» i barndommen. Jeg snakket med det. Jeg lekte under det, og treet var alltid det beste publikum der jeg satt under det, og sang for meg selv.

Jeg følte meg alltid trygg under dette treet. Det hadde sin egen evne til å beskytte meg. Jeg følte at treet på en eller annen måte la sine greiner rundt meg og holdt meg forsiktig fast. Forsiktig som i en trøstende klem, og for å vise omsorg.

Forsiktig som i en drøm- når jeg ikke orket mer av livet, men det kloke treet viste meg råd.

For meg var dette treet magisk, og kunne ta meg med inn i sin verden, der alt var vakkert, ikke dømmende og alt var snilt.

Jeg kan føle magien strømme ned til jordens indre her jeg står, og der skal den lagre seg, og kanskje en dag vil treet oppstå et eller annet sted.

Jeg ser ut av vinduet mitt. Jeg ser et tomrom der treet har stått. Jeg kan føle det i mitt hjerte at naturens eget hjerte har sluttet å slå.

Ingen dansende rytmer fra treets egne greiner mer, og ingen vakre farger som skal vaie i vinden og lage vakker musikk for Orkidèdatter.

-I kjærlighet-

Orkidedatter

// 

A tree.

I look out of my window and it cuts my heart when I observe an excavator and a man with a chainsaw. I understand at once what’s happening.

The big and the most beautiful tree I know of standing at the edge of the forest at my home is about to die. It is about to take it`s last breath here on this earth.

I hear the brutal sound of the chainsaw, and I see the excavator lifting up it`s long neck and putting it`s shovel with teeth against the tree.

First very gentle, and then the whole tree begins to move. It dances back and forth like an elongated beauty with a new crown on it`s head and beautifully wrapped in it`s barking gown that radiates pride.

 I can see the tree wave goodbye to life, maybe it knows I’m standing here?

It falls so hard to the ground and I feel the tears pushing forward. My soul is crying. I can see a tear falling out of my eye in my shadow image from the window.

When the tree falls into the ground, itis a sound I will never forget, and I see it trying helplessly getting up again.

Get your long beautiful tribe attached to it`s roots again and try to stand as majestic in the earth as it has been for many years.

It doesn’t.

The tree stays and waves against the earth a couple of times and then it is completely silent. Calm and no movements.

I feel my heart is hurting, one of nature’s beautiful creatures had to lose to man’s hard tool.

A nature’s heart that has beaten during all kinds of weather, summer and winter.

A tree that has always shown it`s beautiful colors when autumn is on it`s way.

Always have the colorful leaves have shine like brilliant diamonds in the morning scarf.

The branches have always stretched towards to suns of the spring.

The tree has always been so beautiful in the wind and rustled the most lovely music.

Just a tree?

No, not for Orkidèdatter.

This tree has been one of Orkidèdatters many «friends» in childhood. I talked to it. I played under it, and the tree was always the best audience when I sat under it, and sang to myself.

I always felt safe under this tree. It had it`s own ability to protect me. I felt that the tree somehow laid it`s branches around me and held me gently.

Careful as in a comforting hug and care.

Careful as in a dream, when I couldn’t bear my life, but the wise tree showed me advice.

For me, this tree was magical and could take me into it`s world, where everything was beautiful, not judgmental, and everything was kind.

I can feel the magic flowing down to the interior of the earth here I stand, and there it must store, and maybe one day the tree will again occur somewhere in the nature.

I look out of my window.

I see an empty space where the tree has stood. I can feel in my heart that nature’s own heart has stopped beating.

No dancing rhythms from the tree’s own branches anymore, and no beautiful colors to wrap in the wind and make lovely music for Orkidèdatter.

-with Love-

Orkidedatter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Meditation – mindfulness

(English text after the Norwegian)

En tidlig morgen jeg begynte å tegne og male idag. Solen stod opp og Norge viser seg fra sin beste side når det gjelder vinterværet her jeg bor. Jeg føler for å ta noe yoga og meditasjon ute, og pakker sammen og drar.

//

Jeg mediterer av og til og bruker ulike meditasjonsverktøy som er virkningsfulle for meg. Jeg har prøvd mange ulike meditasjoner og jeg har funnet mine favoritter. Jeg prøver forsatt nye om jeg lærer dette. Jeg må prøve dem noen ganger for å få opplevelsen, for å få igjenn for meditasjonen og ikke minst gi avkall på energi som ikke tjener meg og få ny energi.

Meditasjon healing meditation livsmestring psykisk helse jeg ser deg akademiet livet er magisk mindfullnes Norway Norwegian blogger livet er magisk jeg ser deg akademiet healing meditasjon ute tilstedeværelse stående meditasjon

Det tok meg litt tid å forstå og lære meditasjon og mindfulness. Å møte sin egen kropp på et dypere nivå var vanskelig for meg. Mange ganger utløste det flashback og det ble veldig tøft.

Etter traumebehandling har jeg blitt bedre, men…

Jeg følte at sjelen min prøvde å fortelle meg noe, men jeg var god på å IKKE lytte. Til en dag jeg leste noe som stod i ei bok. Jeg måtte bare følge hjertet mitt.

Jeg dro på kurs i healing og meditasjon. En verden av det alternative åpnet seg for meg. Jeg finner ikke andre ord enn at min sjel har kommet hjem.

Jeg fikk veiledning og hjelp her som jeg aldri kan få sagt med ord hvor takknemlig jeg er, men jeg tror de vet.

Jeg øver og øver. Jeg famler litt og bruker litt tid. Jeg blir kjent med kroppen min og mitt sinn på en helt annen måte enn hva jeg trodde.

Å være tilstede i akkurat her og nå. Å oppleve øyeblikket av kroppslige fornemmelser, følelser, drifter, impulser og tanker og mer bare ved å vende oppmerksomheten mot dette.

Jeg skal klare det. Jeg skal bli en bedre utgave av meg selv og med hjelp av å finne nøkkelen til aksept må jeg følge denne stien.

Jeg bare vet at dette er veien å gå.

-Orkidedatter-

//

An early morning I started drawing and painting today. The sun rise and Norway showed up from its best side when it comes to winter weather here I live. I feel like taking some yoga and meditation outside.

//

Meditation – mindfulness.

I sometimes meditate and use different meditation tools that are effective for me. I’ve tried many different meditations and I’ve found my favorites. I still try new when and if I learn this. I have to try them sometimes to get the experience, to get to know the meditation and to give up energy that doesn’t serve me anymore and get new energy.

It took me some time to understand and learn meditation and mindfulness. Meeting my own body at a deeper level was difficult for me. Many times it triggered flashback and it got really tough.

After trauma treatment I have improved, but …

I felt that my soul was trying to tell me something, but I was good at NOT listening. One day I read something, and I knew – I just had to follow my heart.

I went on a course in healing and meditation. A world of that alternative opened to me. I find no other word but my soul has come home.

I got guidance and help which I can never say with words how grateful I am, but I think they know.

I practice and practice. I grope a little and spend some time. I get to know my body and my mind in a completely different way than I thought.

Being present in -right here and now-. To experience the moment of bodily sensations, feelings, impulses, and thoughts and more just by turning your attention to your heart, soul and deep inside you…

I will make it. I’m going to be a better version of myself and with the help of finding the key to acceptance I have to follow this path.

-I just know this is the way to go. –

-Orkidedatter-

Thank you for reading, and make you a great day…🦋

KT, Ether: an angel in everyday clothes across the sea…

(sitat: Dean Jackson)

«She Dances to the songs in her head,

speaks With the rhythm of her heart,

and loves from the dept of her soul».

Slik kan jeg føle det…

Over havet på andre siden av Norge der alle bølgene og skumtoppene bruser og beveger seg frem og tilbake, noen ganger stille og rolig og noen ganger med vrede og hardhet så ingen menneske kan overleve, men -hans favorittsted er allikevel midt ute på det store havet-  jeg liker å tolke det på min måte. Der borte sitter en blogger som skriver de skjønneste dikt.

KT, Ether

Det spiller ingen rolle om hvem, hva eller hvor han er, men ordene kommuniserer på en måte som alle, jeg vil tro alle, kan forstå. Alle vil tolke på sin måte, i hvert fall gjør jeg det. Jeg tenker at det gjør verden så fantastisk fargerik og vakker. Jeg kan føle på hele mitt følelsesregister, jeg kan bli sittende og reflektere, jeg kan bli inspirert og motivert og jeg søker inn i mitt innerste meg ved noen av hans dikt. Der jeg kan føle, registrere og bli bedre kjent med meg selv. Takknemlig.

Jeg følger hans blogg og det er alltid et varmt og godt hverdagsglimt jeg får når jeg trykker meg inn til han. Med sine ord han trollbinder meg slik at jeg kan sitte naglet fast til Moder Jord. Tårene triller nedover mine kinn fordi det er rørende, vakkert og stemningsfullt. Et bankende hjerte, tankespinn og emosjonelt ofte det blir.

Med sine ord jeg blir målløs, og jeg kan føle på følelser og tolke slik bare jeg kan.

Han rører ved min sjel, han varmer mitt hjerte og berører min ånd og mitt sinn.

Han skriver fra hjerte og sin sjel om -kjærlighet- og må hans ord nå langt over hele verden-

Sommerfugl betyr noe spesielt for meg, både symbolikken og hvordan jeg tolker en sommerfugl, og jeg bruker denne fantastiske skapningen ofte i mine blogginnlegg som beskriver meg selv.

Her er hvordan han på andre siden av havet tolker meg -Orkidèdatter-

//

(quote: unknown)

«She Dances to the songs in her head,

speaks With the rhythm of her heart,

and loves from the dept of her soul».

I can feel that way…

 Across the sea on the other side of Norway where all the waves and foam peaks shower and move back and forth, sometimes quiet and calm and sometimes with anger and hardness so no human can survive, but -his favorite place is still in the middle of the great sea – I like to interpret it in my way. Over there is a blogger who writes the most beautiful poems.

It doesn’t matter who, what or where he is, but the words communicate in a way that anyone I want to believe can understand. Everyone wants to interpret in their own way, at least I do. I think that makes the world so colorful and beautiful. I can feel my whole emotional record, I can sit and reflect, I can be inspired and motivated and I search into my innermost by some of his poems. Where I can feel, register and get to know myself better. Grateful.

 I follow his blog and there is always a warm and good everyday smile I get when I push myself in to him. With his words he captivates me so that I can sit nailed to Mother Earth. The tears roll down my cheeks because it is touching, beautiful and evocative. A beating heart, mindset and emotionally often it gets.

With their words I become speechless, and I can feel emotions and interpret as I can.

He touches my soul, he warms my heart and touches my spirit and my mind.

He writes from heart and his soul about – love – and must now his word far across the world.


Butterfly means something special to me, both the symbolism and how I interpret a butterfly, and I often use this wonderful creature in my blog posts describing myself

Slik kan en mann på andre siden av havet tolke meg -Orkidèdatter-

Here’s how he on the other side of the sea can interpret me -Orkidèdatter-
(I have his permission to post this on my blog, thank you).

Fly, Fly

for a girl I know in Norway…

put the plane

on autopilot

and let it run its course

and there’s a chance

⁃ no a guarantee, actually

that at some point it will

crash and burn

but because love is not only pleasure

but also pain

then falling down doesn’t mean

that you’re not loved

it means

life is trying to teach you

with every crash and burn

that love isn’t all warm and cozy

like we want it to be

it can burn

sting

stung

like a mad bee

who lost its

honey

to find the best love requires you

push the limit

and fly to flowers that

are far away and the

long, wild flight there

may be scary

and you may

wreck

along the way

but,

love don’t die

so you’re going to have to get up

shake the dust from your little wings

and fly away

again

 

KT, Ether

Jeg anbefaler deg å trykke deg inn til hans blogg, sett deg godt til rette i godstolen, sett gjerne på litt musikk. Les hans dikt, scroll nedover på hans side og du vil finne noe som akkurat Du blir berørt av, målløs av og oppleve at ditt sinn og følelser begynner å jobbe og du bare må følge med i det som skjer.

Tusen takk KT, jeg er så utrolig takknemlig for at vi fant hverandre i denne verden og jeg kan følge og lese dine ord. Jeg kan ikke beskrive deg nok og takke deg nok og jeg setter veldig veldig pris på at du liker kunsten min.

I dag skal jeg lage meg en fantastisk dag og høre på musikk og lytte til rytmen i hjertet mitt, og bare være meg.

//

I advise you to tap into his blog, make yourself comfortable in the chair, feel free to listen to some music. Read his poems, scroll down on his side and you will find something that you are touched by, dumbfounded by and experience that your mind and emotions are starting to work and you just have to keep up with what’s going on.

Thank you very much KT, I am so incredibly grateful that we found each other in this world and I can follow and read your Words. I cannot describe you enough and thank you enough and I very much appreciate that you like my art.

Today, I make me a great day With some Music and listen to the rhythm to my heartbeat, and just be me.

-Orkidèdatter-

 

My broken heart…

I`m so incredibly appreciated by all my followers and readers out there in every corner of the world. I am so grateful and can’t thank you enough. I posted this post a few days ago and I got lovely respons, and I want to share this in English. This is written from the depths of my soul and from my heart.

 Dandelion children, broken heart, coping with life, quality of life, et knust hjerte, barndom, childhood, freedom, mental health, psykisk helse, shame, fault,

Having experienced and experienced a trip to the «Abyss» that I call it – and still working my way up to be as healthy as I can, many thoughts and feelings have been through my heart and my head. Someone I can pass on, others I have to learn to live with.

 

I have often thought of this with mental health and fear in the soul and emotional breakdown. In relation to this with physical pain, such as: a bone fracture. If I could choose, the choice would not have been so difficult, I would have chosen a bone fracture. Physical pain goes over and the body heals itself, you get well again ….

Why can’t it be that way with the psychic pain? … I can have patience with a physical wound and wait, it’s over. My mental pain has no waiting time. I’ve been waiting long enough, trying to trick my mind, but no. The wounds in the heart are still there and linked with me – emotional thoughts and emotions. A heart full of sorrow because of my time here on earth and what it has given me. Grief over my «luggage» from childhood, adolescence and adulthood. Where my emotional pain in my broken heart evokes anxiety that looks for places of refuge in nooks and crannies inside my body where it can germinate and grow with pace with both depressed and destructive thoughts that bring with it an emotional burst that gets tougher.

 

I often feel «trapped». «Caught» because I stopped living and do not give myself my own freedom. I have become «blind» and stuck to a «dead end». I live in the «shadow of myself». I deceive myself because my heart is hurting – it’s broken over the years – I just didn’t understand it until now.

 

Starting with «blank sheets» is not easy, but no one has told me that life is easy, just because someone is more fortunate than others. I must accept the cold reality. There are no more acts or chapters in this life. I go back to the beginning as far as I can. Try to erase or erase parts of my life. It is not possible, but I try to make the bad memories smaller and weaker and that they do not control me. The process is bad, but I do not want the «shadows» from the past …

My «shadows» from the past tell me

 

-you don’t deserve love-

 

-you will never be happy again-

 

-You ruin everything you take in-

 

-you don’t deserve others to love you-

 

– this broken heart will forever be there and your pain will be unbearable –

 

– when you find happiness «the» must be empty

 

and so it goes on …..

 

My broken heart, I have begun to push together again. It gets many scars, big scars, but ultimately not open wounds, but it gets me back, but life doesn’t get the same. What is broken is never the same again. It will always have cracks. I can «paint» over so it’s not visible on the outside.

As a butterfly I grow and change and hope I find my true colors in life, a new meaning of quality of life that finds my fragile «wings» and I can «fly» and soon, just soon, be on the right path …

I’ve started to «fly» a little …

 

 

-orkidedatter-

 

 

Thank you very much to my family, especially my husband and my son❤️