Up from the ashes

(English text after the Norwegian text)

Opp fra asken norwegian blogger upfrom the ashes poem

Hun reiser seg fra asken.
Hun vet ikke om hun er død eller levende.
Øynene føles som kull.
Hennes kropp kan hun ikke kjenne igjen.
Hun lytter.
Føler etter hjerterytme sin.
Det er tomt.
Føles tungt.
Er det mørkt?
Hvilken sorg var hun?
Hvilken smerte ble hun?
Hvilken kjærlighet skal hun velge?
Hun går utover landskapet som skinner.
Hun ser en elv.
Hun løfter blikket.
Hun ser grønne enger rundt elven.
Ved elven under et tre står en mann.
Hun ser seg tilbake og en sorg fyller hele
hennes sjel.
Bak henne er det varmt og flammer kastes
mot henne.
som blafrer.
Hun skimter farger av oransje, gul og rød
Det gjør vondt.
Hun har kommet til livets slutt.
Hvilken vei skal hun velge?
Hun velger å gå mot mannen.
Han strekker sine hender mot henne.
Hun nøler et øyeblikk.
Livet vises i revy i hennes hode.
Det er ingenting å gå tilbake til.
Hun velger en fremmed dør.
Den åpnes.
Hun føler håp og glede.
Arrene skal gro.
Hun lever.
🦋
-Lillian-

//

Up from the ashes…

She gets up from the ashes
She doesn’t know if she’s dead or alive
The eyes feel like coal
She can’t recognize her body
She listens
Feeling her heartbeat
It is empty
Feels heavy
Is it dark
What grief was she
What pain did she get
What love should she choose
She goes beyond the landscape that shines
She sees a river
She lifts her eyes
She sees green meadows around the river
At the river under a tree stands a man
She looks back and a sorrow fills her whole
soul
against her
Behind her it is hot and flames are thrown
against her
She glimpse the colors of orange, yellow and
red that flutter
It hurts
She has come to the end of life
Which way should she choose
She chooses to go against the man
He stretches his hands toward her
She hesitates for a moment
Life is shown in revue in her mind
There is nothing to go back to
She chooses a foreign door
It opens
She feels hope and joy
The scars must grow
She is alive
🦋
-Lillian-

Meditation..

(This post is only in English)

It was a bit cloudy in the mountains today, but it does not stop Lillian from an outdoor meditation.

I sit down on a stone, feel like I get in touch with Mother Earth and listen to the sounds. The silence is the right word, but it is only broken by the stream running next to me.

First, I take a look at the stream that trickles. Look at the water and the patterns in it. I see the stones on the bottom and it flows.

I close my eyes and my soul goes on adventure.

I stand on the highest mountain and look down on the dense deep forest and cry out loud over mountains, plains, fjords and other fauna. «I managed it» …

I see for myself the «ladder» I have climbed up and down so many times. When I have climbed a step up, I have fallen three steps down again.

The road from the abyss and just getting the «head over the water» has been a battle on my own.

I imagine the steep and slippery mountainsides where nothing has been used.

Then it has been to walk sideways a good distance with the ladder on the back which weighs extra.

Sleeping and heavy it has been, where mouse steps have become a nightmare and I just want wings like a bird so I can escape over the challenging mountains I have in front of me.

Again, I want to welcome my thoughts as if they are guests in my house with me. Taking them kindly in and when it’s time to go, I say goodbye and close the door.

-This is so powerful to me, and help me a lot.

Thank you nature and Mother Earth.

-Orkidedatter-

Poisonous words

(English text after the Norwegian)

Giftige ord poisonous words poem Norwegian blogger skyld fault mental health skam shame dandelion child løvetannbarn

Når hun snakker med deg

trigger du hennes følelser.

Når hun snakker med deg

trigger du hennes erfaringer

og opplevelser.

Når hun snakker med deg

trigger du «livet».

Det er som kniver blir hugget

inn i hennes hjerte

og piggtråd som strammer til

langt inn i hennes hjerte.

Hjertet blør og hennes sjel

vrir seg i smerte.

Det er vondt.

Deres blodsbånd er usynlig,

men for henne alltid bundet.

Det er vondt.

Hun tar et skritt tilbake,

og lar giftige ord passere forbi.

Hun hilser de velkomne, men

lar de gå.

Det er som en kald vinternatt

der isstapper så spisse som

piler blir kastet inn i hennes hud.

Det svir og brenner, og arrene

er.

De begynner å falme, hjerte hennes gror

og sjelen blomstrer.

Hun snur ryggen til og går, men

følelsen av alltid være udugelig,

skyld og skam sitter som

brent fast i hennes ånd.

-Orkidedatter-

//

Poisonous words.

When she talks to you,

you arouses her feelings.

When she talks to you,

you arouses her experiences.

When she talks to you, you arouses

her whole «life», she try to heal.

It is like knives being carved

in her heart and barbed wire

that tightens into her heart.

The heart bleeds and her soul

is twisted in pain.

It hurts.

Their blood band is invisible,

but for her it always bound.

It hurts.

She takes a step back and

lets poisonous words pass by.

She welcomes they, and let it go.

It is like a cold winter’s night

that icicles flies like arrowheads

thrown into her skin.

It burns, and the scars have a pain

she can’t describe.

They begin to fade,

the heart of her heals,

and the soul is flourishing.

She turns her back to the

words of poison

and goes away, but

the feeling of being always

inept, guilt and shame

is like burned in to her spirit.

-Orkidedatter-

Colorless

(English text after the Norwegian text).

Hun tar sine siste skritt.

Her hun kaller sitt hjem.

Hun snur seg og ser sine egne fotspor.

Hun var ikke klar over at de så slik ut.

Hun opplever at den ene foten skiller seg ut fra den andre.

Det er som hennes fotspor prøver å si henne noe.

Hennes fotspor er overalt på dette stedet.

Så mye følelser.

Hun ønsker bare å viske de bort.

Hun skal snart ut på en reise.

En reise der hun skal farge alle farger i regnbuen, i vinden og på sine vinger.

Hun ser for seg en hvit sommerfugl.

Flyr igjennom kraftig motvind.

Faller.

Ligger livløs på bakken.

Hun stryker den varsomt.

Hun ser et lite sår i den skjøre kroppen.

Det vil alltid bli et arr.

Hun løfter den opp mot himmelen.

Håper den er sterk nok til å fly.

Sommerfuglens følehorn beveger seg opp og ned.

Retter litt på vingene sine.

Løfter seg opp og flyr.

Langt borte i horisonten er den bare en svart prikk.

I hånden hennes ligger sommerfuglens avtrykk igjen.

Sommerfuglens støv skinner som glitter i hennes hånd i alle mulige farger.

Så den hvite sommerfuglen var ikke helt hvit alikevel…

Den gjemte bare sin skjønnhet.

Kanskje en dag alle ser hvor vakker den fargeløse og hvite sommerfuglen er…

-Orkidedatter-

//

Colorless:

She takes her final steps.

Here she calls her home.

She turns around and sees her own footsteps.

She didn’t realize they looked like this.

She feels that one foot stands out from the other.

It’s like her footsteps trying to tell her something.

Her footsteps are everywhere in this place.

So much emotion.

She just wants to wipe them away.

She will soon be on a journey.

A journey where she will color all colors in the rainbow,

in the wind and in her colorless wings.

She envisions a white butterfly.

Feeling through heavy headwinds.

Fall.

Lives lifeless on the ground.

She strokes it gently.

She sees a small wound in the fragile body.

It will always be a scar.

She lifts it up to the sky.

Hope it is strong enough to fly.

The butterfly’s feelings move up and down.

Turns its wings slightly.

Raises up and flies.

Long away from the horizon it is just a black shadow.

In her hand, the butterfly’s imprint is again.

Dust shines like glitter in her hand,

in all possible colors.

So the white colorless butterfly was not quite white anyway …

It just hid its beauty.

Maybe someday everyone sees how

beautiful the colorless and white butterfly is …

-Orkidedatter-

A brush stroke

(English text after Norwegian text…)

En bit av meg mental health psykisk helse bli frisk igjen Norwegian art Norwegian blogger blogger livsmestring male maling colour Norwegian blogger et penselstrøk orkidedatterart

Et penselstrøk

For hver gang hun tar penselen opp og ser på fargene som ligger foran henne, vil hennes hjerte synge en glad sang.

Når hun bestemmer seg for hvilken farge hun skal ha på sitt penselstrøk vil hennes sjel juble.

I det hun lar pensel og maling bli ett, skriker hennes følelser av smerte, og det ene penselstrøket minner henne på hva som var.

Hun kan ha lyse og glade farger, men allikevel kastes det en skygge over dem.

Hun kan velge triste og mørke farger og allikevel kastes en skygge over dem så de blir enda mørkere.

Hun kan bruke penselen fort med bestemte strøk. Eller bruke penselen forsiktig med lette bevegelser.

For hvert penselstrøk er det en følelse.

Jo mer hun maler, jo mer kommer «hun» frem i fargenes spill. Hennes innerste speiler seg i hva som males foran henne.

Hun trekker pusten skjelvende og holder opp det hun maler foran seg. I et lite øyeblikk, et glimt av spøkelsene og et lite glimt av smerte, kan hun se noe forandrer seg.

Hun henger opp det hun har malt opp på veggen. Tar noen steg tilbake og med beundring i blikket hun ser skyggene blir mindre og fargene kommer klarere frem.

Kan hun mestre å gi slipp.

Kan hun farge over det som var med nye farger.

Kan mørke bli lyst igjen.

Hvilke farger vil hun male på sine skjøre vinger som skal lære seg å fly?

Hun tørker bort noen tårer, tårer som faller fra dypet i hennes hjerte og som hun dekker sin sjel med…

-Orkidedatter-

//

A brush stroke

For every time she picks up the brush and looks at the colors in front of her, her heart will sing a happy song.

When she decides what color she should wear on her coat, her soul will rejoice.

As she lets brush and paint become one, her feelings of pain scream, and one brush stroke reminds her of what was.

She can have bright and happy colors, but still a shadow is thrown over them.

She can choose sad and dark colors and yet a shadow is thrown over them so they become even darker.

She can use the brush quickly with specific coats. Or use the brush gently with light movements.

For each brush stroke there is a feeling.

The more she paints, the more «she» appears in the games of color. Her innermost is reflected in what is painted in front of her.

She shakes her breath trembling and holds up what she paints in front of her. In a moment, a glimpse of the ghosts and a little glimpse of pain, she can see something changing.

She hangs up what she has painted on the wall. Take a few steps back and with admiration in the eye she sees the shadows getting smaller and the colors became clearer.

Can she master to let go…

Can she color over what was with new colors…

Can darkness brighten again…

What colors will she paint on her fragile wings that will learn to fly?

She wipes away some tears, tears falling from the depths of her heart and covering her soul with …

-Orkidedatter-

Mindfulness

(English text after Norwegian text).

Mindfulness yoga psykisk helse mental health livskvalitet livsmestring norwegian blogger

Jeg har trent på Mindfulness en stund nå. Det tok meg tid å forstå og lære. Jeg har litt dårlig tolmodighet og ønsker at ting skal skje igår, om du skjønner.

Etter at jeg har blitt syk og ikke hadde det noe godt med meg selv ble jeg nødt til å gjøre noe. Jeg har alltid vært interessert i annerledes treningsformer og det åndelige i oss mennesker.

Det er ikke så annerledes nå og heldigvis mere anerkjent.

Uansett, jeg ble med på kurs både i yoga og mindfulness. Dette gikk ut på den praktiske delen og lite forklaring på hvorfor. Jeg savnet dette. Altså en dypere innsikt.

Når jeg skaffet meg denne har det gått lettere for meg.

Det jeg begynte med var grunnholdningene i Mindfulness:

  • vennlighet- ovenfor det jeg opplever, kritiske tanker, kroppsfornemmelser.
  • åpenhet- for det jeg har opplevd, tilstede med alt som dukker opp i oss selv.
  • nybegynnersinn- å oppleve det jeg sanser som om det var første gang.
  • tålmodighet- overfor meg selv og tanker, sammenligninger, følelser, sanser.
  • utholdenhet- anerkjenne hvordan det er akkurat nå uten å «flykte «.
  • mot- til å være bevisst i kontakt med det jeg opplever og konfrontasjoner av. sider ved meg selv som kanskje ikke jeg visste jeg hadde og som jeg unngår.

Jeg fant dette veldig utfordrende og tenkte «mørkt» med engang, men jeg gir ikke opp og ga det en sjangse. Jeg er dypt takknemlig for det.

Jeg har fått det mye bedre med meg selv psykisk, lytte og vende oppmerksomheten innover i meg selv, og blitt mye bedre på å stoppe opp i hverdagen, puste og sanse og skyve de mørke tankene vekk.

Hvordan: jeg ønsker tankene mine velkommen som om de skal være gjester i mitt hus hos meg. Tar de vennlig imot og når det er på tide å gå, sier jeg hyggelig farvel og lukker døra.

Det krever at du er god på å visualisere.

-Orkidedatter-

//

Mindfulness

I’ve been training at Mindfulness for a while now. It took me time to understand and learn. I have a little bit of patience and want things to happen yesterday, if you understand.

After getting sick and not having any good with myself, I had to do something. I have always been interested in other and different types of training and the spiritual in us humans.

It’s not that different now and fortunately more recognized.

Anyway, I attended courses in both yoga and mindfulness. This went into the practical part and little explanation of why. I missed this. So a deeper insight.

When I got this, it’s been easier for me.

What I started with was the basics of Mindfulness:

  • Kindness – above what I am experiencing, critical thoughts, body sensations.
  • Openness – for what I have experienced, present with everything appearing in ourselves.
  • beginner’s experience of what I sense as if it were the first time.
  • patience – to myself and thoughts, comparisons, feelings, senses.
  • perseverance – recognize how it is right now without «fleeing.»
  • opposed to being conscious in contact with what I experience and confronting. pages of myself that maybe I didn’t know I had and which I avoid.

I found this very challenging and thought «dark» at once, but I don’t give up and gave it a chance. I am deeply grateful for that.

I have been getting much better with myself mentally, listening and turning my attention in myself, and becoming much better at stopping everyday, breathing and sensing and pushing away the dark thoughts.

How: I want to welcome my thoughts as if they are guests in my house with me. Taking them kindly and when it’s time to go, I say goodbye and close the door.

It requires you to be good at visualizing.

-Orkidedatter-

Under the surface

(English text after the Norwegian text)

Under the surface Norwegian nature Norwegian poem prosaist Norwegian blogger Norwegian blood

Jeg føler i hele min kropp at den ikke har det bra. Jeg tenker på hva jeg kan gjøre for å få den bedre.

Jeg setter meg ned og lytter.

Jeg vender oppmerksomheten innover i meg.

Hva har jeg behov for akkurat nå.

Alle disse følelsene.

Alle disse kroppslige symptomene.

Tankekjøret i hodet mitt.

Jeg tar en tur ut i naturen.

Jeg setter meg ned og mine øyne blir dratt imot vannskorpa, og jeg lurer på hva som skjuler seg under der.

Jeg sammenligner meg selv med under overflaten.

Jeg har også speilbilde, likt som skogen speiler seg i vannet.

Jeg er både mørk og dyp, og ingen vet hva som ligger på dypet innerst i min sjel.

Jeg ser isen smelter, og en dråpe triller ned i vannet. Lager ringer som utvider seg og forsvinner i evigheten.

En dråpe er lik en tåre med to ulike betydninger. Mine tårer smaker av salt. Naturens tårer smaker av det reneste lys.

Ringene i vannet tolker jeg som når jeg skjelver av alt for mange følelser i mitt hjerte. Bare mine ringer fortsetter og fortsetter, de forsvinner ikke, ikke ennå.

Jeg kan sitte slik i naturen i skogen ved vannet lenge.

Jeg puster med magen og finner roen etter å ha sortert tanker og følelser.

Fyller hele meg med naturens egen energi og er takknemlig.

Skogen er stille idag, men et lite vindpust stryker meg på kinnet akkurat når jeg skal gå.

Jeg snur meg, ser nærmere inn i skogen… ned i vannet… jeg kan se meg selv der nede.

Langt der nede.

Jeg ser to av meg, og de slåss med hverandre.

Hvem vinner denne kampen?

Det er akkurat det jeg skal finne ut.

-Orkidedatter-

//

Under the surface…

I can feel in my body that it not doing well.

I think about what I can do to get it better.

I sit down and listen. I turn my attention inward.

What do I need right now.

All these feelings.

All these bodily symptoms.

Thought in my head.

I take a trip out into nature.

I sit down and my eyes are dragged against the water crust, and I wonder what is hiding under the surface,  in the deep dark water.

I compare myself to below the surface.

I also have a mirror image, just as the forest is reflected in the water.

I am both dark and deep, and no one knows what inside deep in my soul.

I see the ice melt, and a drop rolls into the water.

Layer rings that expand and disappear in eternity.

One drop is similar to a tear with two different meanings.

My tears taste like salt. Nature’s tears taste of the purest light.

The rings in the water I interpret as when I tremble with too many feelings in my heart.

Only my rings continue and continue, they do not disappear, not yet.

I can sit in the nature in the woods by the water for a long time.

I take a deep breathe and find calmness after sorting thoughts and feelings.

Fills me with nature’s own energy and I am grateful.

The forest is quiet today, but a little gust of wind strokes me on the cheek just when I am going.

I turn around, look closer into the forest … down into the water …

I can see myself down there. Far down there.

I see two of me and they fight with each other.

Who will win this fight?

That’s exactly what I’m going to find out.

-Orkidedatter-

//

https://www.instagram.com/orkidedatter/

https://m.facebook.com/orkidedatter/

«The ugly duckling»

(English text after Norwegian)

Jeg har alltid følt meg som «Den stygge andungen», det er et eventyr av H. C. Andersen, en dansk poet og forfatter.

Kort fortalt handler eventyret om en svaneunge som blir født i redet til en andemor. Han føler ser han er annerledes enn andungene og han blir behandlet dårlig. Han blir bitt dyttet, gjort narr av, sparket og slått. Han passer ikke inn og endene vil ikke ha noe med han å gjøre. Han ser plutselig andre svaner, men han tror han skal dø når han treffer på dem og bøyer sitt hode ned i vannet. Han oppdager sitt eget speilbilde og ser han er lik de andre. Han strekker sin lange vakre hals med sitt søte hode og vifter med sine vakre vinger som har fjær av den hviteste farge. Stolt og vakker har han endelig kommet hjem.

The ugly duckling mental health Norwegian blogger mylife in Norway Orkidedatterart Orchid daughter art

Jeg husker godt første gang som liten jente jeg ble lest for av dette eventyret. Hjertet mitt gråt fordi svanen hadde det vondt. Vondt som jeg kunne kjenne meg igjen i.

Å bli mobbet, sparket og slått…

Jeg har aldri skjønt hvorfor jeg ble utsatt for dette. Skoleveien og skolegården var aldri et trygt og godt sted å være.

Alle ord som ble ropt ut av de andre barnas munner. Ord som har brent seg fast i mitt sinn og hjerte.

Smerter fra slag, spark, stein eller snøballer som ble kastet på meg.

Smerter fra hender som holdt meg nede når jeg ikke ville gjøre det jeg ble bedt om.

Jeg ville ikke være med på å gjøre andre vondt.

Jeg ville ikke være tøff og drikke møkkete regnvann eller spise jord.

Hadde jeg noe valg da jeg ble holdt fast?

Sterke hender som åpnet munnen min og jeg hørte det knaset fra kjeven, der jord og møkk ble dyttet inn i min munn.

Om jeg kjempet? Nei, bare inne i meg selv. Jeg trodde det var lurt å ikke kjempe i mot, men mobberne ble nok bare sterkere av det.

Ansikt og øyne til de som angrep og mobbet glemmer jeg aldri. Jeg vet hvem de er… jeg møter fortsatt noen av de i ulike sammenhenger her jeg bor. Jeg husker, men gjør dem? Jeg vet ikke…

Det er tøft for meg å rippe opp i dette, men jeg må gjøre det for å bli bedre og komme meg videre i livet. Plutselig for en tid tilbake ble jeg innhentet av disse gamle minnene. Jeg måtte ha hjelp til å bearbeide de. Jeg har ennå ulike utfordringer med flashback om lukter, hvordan jeg blir tatt på, kvelt, holdt fast og flere ting.

Jeg har ennå ikke skjønt hvorfor meg?

Jeg var det svakeste ledd, men samtidig har jeg tenkt mye på at jeg sa nei til noe jeg ikke ville bli med på.

Jeg var annerledes, og passet ikke inn hos de andre. Jeg er fortsatt annerledes….

Jeg bare visste at jeg aldri skulle bli som dem…

Jeg er voksen nå, merket for livet på flere måter og har ennå ikke fått følelsen av å strekke «halsen» min og være stolt av hvordan jeg ser ut eller hvem jeg er, som svanen i eventyret.

Jeg har dårlig selvtillit, selvfølelse, sliter med tankekjør og følelser om mitt utseende, hvordan jeg er, hvem jeg har blitt, hva jeg gjør, og lista er lengre enn lang om negative ting om meg selv.

Jeg har alltid vært jenta som smiler tappert fordi det har jeg alltid tenkt jeg kommer lengst med i livet.

Jeg smiler fortsatt tappert og har ikke mistet troa.

Troa på at jeg en dag skal få følelsen av å strekke mine armer i været, være stolt av meg selv og hvem jeg er.

En dag…

-Orkidedatter-

//

«The ugly duckling»

I have always felt like «The Ugly Duckling», ( I maybe think it is the «Swan King» in English..) it is an adventure by H. C. Andersen, a Danish poet and author.

In short story the fairy tale is about a swan kid who is born in the nest of a duck mother. He feels he is different from the ducks and he is treated badly. He is bitten pushed, made fun of, kicked and beaten. He doesn’t fit in and the ends won’t have anything to do with him. He suddenly sees other swans, but he thinks he’ll die when he meets them and bends his head down into the water. He discovers his own reflection and sees him as similar to the others. He stretches his long beautiful neck with his cute head and fans with his beautiful wings that have feathers of the whitest color. Proud and beautiful, he has finally come home.

Rise like a swan mental health copying with life Norwegian blogger Norwegian blood fairytale my life in Norway the ugly duckling

I remember well the first time I as a little girl was read for by this adventure. My heart was crying because the swan is hurt and in pain.

Pain as I could recognize myself in. Being bullied, kicked and beaten …

I never knew why I was exposed to this. The school road and the schoolyard were never a safe and good place to be. All words that were called out by the other children’s mouths. Words that have beeing burned in my mind and heart.

Pains from strokes, kicks, rocks or snowballs that were thrown at me.

Pain from hands that held me down when I wouldn’t do what I was asked for. I didn’t want to hurt others.

I would not be tough and to drink dirty rainwater or eat soil.

Did I have a choice when I was stuck?

Strong hands that opened my mouth and I heard it cracked from the jaw, where soil and dung were pushed into my mouth.

Did I fight back? No, just inside myself. I thought it was wise not to fight against, but the bullies probably just got stronger.

I never forget the face and eyes of those who attacked and bullied me.

I know who they are … I still meet some of them in different contexts here I live.

I remember, but do them? I don’t know …

It’s tough for me to rip this up, but I have to do it to get better and get on in life.

Suddenly for a while I was picked up by these old memories. I had to have some help in processing them. I still have different challenges with flashback about smells, how I am caught, curt, held fast and more things.

I haven’t yet figured out why me? I was the weakest link, but at the same time I thought a lot about saying no to something I would not join.

I was different and didn’t fit in with the others. I’m still different …

I am an adult now, marked for life in several ways and have not yet had the feeling of stretching my «throat» and being proud of how I look or who I am, like the swan in the adventure.

I have poor self-esteem, struggle with thoughts and feelings about my appearance, how I am, who I have become, what I do, and list is longer than long about negative things about myself.

I have always been the girl who smiles bravely because I always think I’m coming the longest in life with doing that.

I still smile bravely and I have not lost faith.

Believe that someday I will get the feeling of stretching my arms in the weather, be proud of myself and who I am.

One day …

– Orkidedatter-

A flash of hope in the broken mirror.

(English text after Norwegian)

Et glimt av håp i det knuste speilet trist sad girl jente I am sorry coping with life mental health coping with life wuality of life Norwegian blogger Thoughts in Norway dandelion children

Jeg rydda litt i noen av de veldig gamle tinga mine. Ting som jeg har tatt vare på.

Jeg fant dette bilde…

Norway

Jeg synes det er veldig fint og det betyr mye for meg. Jeg fikk det i 6-7 års alderen.

Jeg har alltid følt meg litt som jeg opplever og ser reven på bildet. Med såre og triste øyne, et «ansikt» som sier «lei meg» og ser lengselfull på fuglen som seiler forsiktig forbi. Når fuglen er ute av syne, sitter reven igjen, alene. Litt hutrende, kald og trist.

Det har gjort noe med meg, den virkelighet jeg har erfart, som ingen «bilde» kan fortelle, men allikevel den «følelsen» i dette bilde…og jeg makter ikke å kaste det.

Det har tatt meg en stund å rippe opp i gamle sår, men jeg vil så veldig gjerne bli bra igjen og bli hel igjen. For meg har det gitt meg troen på å ennå stå oppreist.

Følelsen av å «miste meg selv» har begynt å reparere seg. Jeg klatrer flere trinn på «stigen» opp fra avgrunnen og jeg kjenner på en oppblomstring inni meg selv som jeg ikke tørr å tenke på.

Hvorfor: jeg er så utrolig redd for å miste grepet, miste meg selv igjen ned i avgrunnen, for der vil ingen være. Jeg tørr nesten ikke å håpe, nesten ikke å tro, men jeg hvisker forsiktig ut

«jeg tror «meg» snur nå, og «fighteren i meg våkner».

Jeg får ikke gjort noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden. Jeg kan lære av fortiden…eller nei…..det vet jeg ikke om jeg kan.

Jeg kjenner hele kroppen min velter seg i avsky, for hva kan jeg lære av hvordan jeg hadde det. Hva kan jeg, som var et lite barn lære av mine opplevelser…. Jeg klarer ikke å se det selv tror jeg.

Jeg må griper tak i de gode minnene og la de ta meg med på en reise inn i min verden. Det er noe her som har gått veldig riktig allikevel, tenker jeg.

Jeg vet at jeg ble utrolig god på å være «snill pike», jeg ble god på å gjøre meg selv «usynlig», jeg ble god på overlevelsesstrategier, jeg ble god på å beskytte meg, og god på flere ting som barn ikke skal være gode på, eller måtte lære seg overhodet.

Så, følelsen av hva jeg sitter igjen med, jo, jeg mista totalt grepet. Jeg satt plutselig i den situasjonen at min barndom la seg over meg som et «mørkt teppe» og ville ikke slippe et lysglimt inn heller. Jeg lå som naglet fast med «et mørke» over meg, og jeg ville det bare skulle ta slutt. Jeg vet ikke hvordan slutt, for jeg orket ikke å leve, men denne gangen ville jeg ikke dø.

Jeg ser på bildet. Jeg ser utover tunet. Jeg ser meg selv i speilet, det knust speilet, og det speiler tilbake. Hvilken følelse sitter jeg med nå? Hvilken følelse får jeg av å se speilbildet mitt? Hvilken følelse burde jeg hatt? Hvilken følelse kunnet ha vært? Ingen følelse?

Jo, en hel haug av følelser ….

Jeg har snublet og falt, reist meg utallige ganger, forstått at de veivalg jeg har tatt er feil, måttet snu, ramla rundt

i en evig sirkel og i dag står jeg ved veiskillet igjen….

Så det blir enda en dag å jobbe i seg selv….Men det viktigste av alt er at jeg skal -gjøre små ting med stor kjærlighet- og

være den beste utgaven av meg selv, for den ble ikke så verst allikevel tror jeg…

Det er et glimt av håp i det knuste speilet…

-Orkidedatter-

//

Orkidedatter Norway Norwegian blogger

A flash of hope in the broken mirror.

I cleared some of my very old things. Things I’ve taken care of.

I found this picture …

Norwegian blogger Norway

I think it’s very nice and that means a lot to me. I got it at 6-7 years of age.

I have always felt a bit as I experience and see the fox in the picture. With sore and sad eyes, a «face» that says «sorry» and sees longing for the bird that sails gently past. When the bird is out of sight, the fox sits alone. A little hissing, cold and sad.

It has done something to me, the reality I have experienced, that no «picture» can tell, yet the «feeling» in this picture … and I can’t throw it away.

It has taken me a while to rip up old wounds, but I would very much like to be good again and be whole again. For me, it has given me the belief that I still standing up.

The feeling of «losing myself» has started to repair. I climb several steps on the «ladder» up from the abyss and I know a bloom inside myself which I dare not think of.

Why: I’m so terribly afraid of losing my grip, losing myself again in the abyss, because no one will be there. I almost dare not hope, almost not to believe, but I whisper gently to myself…

«I think» me «turns now, and» the fighter in me wakes up «.

I can’t do anything with the future. I can learn from the past … or no ….. I don’t know if I can.

I know my whole body is falling in disgust, because what can I learn from how it was, I was a little child learning from my experiences …. I can’t see it myself I think.

I have to grab the good memories and let them take me on a journey into my world. who has gone very well anyway, I think.

I know that I was incredibly good at being «kind girl», I was good at making myself «invisible», I became good at survival strategies, I became good at protecting myself and good at several things that children should not be good at or have to learn at all.

So, the feeling of what I’m left with, well, I totally lose my grip. I suddenly sat in the situation that my childhood lay over me like a «dark blanket» and would not let in a flash of light either. I lay stuck with «a dark» over me, and I just wanted to end it. I don’t know how to end because I couldn’t live, but this time I wouldn’t die.

I look at the picture. I look out over the yard. I see myself in the mirror, the mirror shattered, and it reflects back. What feeling am I with now? What feeling do I get from seeing my mirror image? What feeling should I have? What feeling could have been? No feeling?

Well, a whole bunch of emotions ….

I’ve stumbled and fallen, raised me countless times, understood that the path choices I’ve made are wrong, had to turn around, fall down an eternal circle and today I’m standing at the crossroads again. …

So it will be another day to work in itself ….

But most important of all is that I should – do small things with great love – and

be the best edition of myself, because it didn’t get too bad anyway I think …

There is a flash of hope in the broken mirror … 

-Orkidedatter-

Instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/

Facebook https://m.facebook.com/orkidedatter/

Meditation – mindfulness

(English text after the Norwegian)

En tidlig morgen jeg begynte å tegne og male idag. Solen stod opp og Norge viser seg fra sin beste side når det gjelder vinterværet her jeg bor. Jeg føler for å ta noe yoga og meditasjon ute, og pakker sammen og drar.

//

Jeg mediterer av og til og bruker ulike meditasjonsverktøy som er virkningsfulle for meg. Jeg har prøvd mange ulike meditasjoner og jeg har funnet mine favoritter. Jeg prøver forsatt nye om jeg lærer dette. Jeg må prøve dem noen ganger for å få opplevelsen, for å få igjenn for meditasjonen og ikke minst gi avkall på energi som ikke tjener meg og få ny energi.

Meditasjon healing meditation livsmestring psykisk helse jeg ser deg akademiet livet er magisk mindfullnes Norway Norwegian blogger livet er magisk jeg ser deg akademiet healing meditasjon ute tilstedeværelse stående meditasjon

Det tok meg litt tid å forstå og lære meditasjon og mindfulness. Å møte sin egen kropp på et dypere nivå var vanskelig for meg. Mange ganger utløste det flashback og det ble veldig tøft.

Etter traumebehandling har jeg blitt bedre, men…

Jeg følte at sjelen min prøvde å fortelle meg noe, men jeg var god på å IKKE lytte. Til en dag jeg leste noe som stod i ei bok. Jeg måtte bare følge hjertet mitt.

Jeg dro på kurs i healing og meditasjon. En verden av det alternative åpnet seg for meg. Jeg finner ikke andre ord enn at min sjel har kommet hjem.

Jeg fikk veiledning og hjelp her som jeg aldri kan få sagt med ord hvor takknemlig jeg er, men jeg tror de vet.

Jeg øver og øver. Jeg famler litt og bruker litt tid. Jeg blir kjent med kroppen min og mitt sinn på en helt annen måte enn hva jeg trodde.

Å være tilstede i akkurat her og nå. Å oppleve øyeblikket av kroppslige fornemmelser, følelser, drifter, impulser og tanker og mer bare ved å vende oppmerksomheten mot dette.

Jeg skal klare det. Jeg skal bli en bedre utgave av meg selv og med hjelp av å finne nøkkelen til aksept må jeg følge denne stien.

Jeg bare vet at dette er veien å gå.

-Orkidedatter-

//

An early morning I started drawing and painting today. The sun rise and Norway showed up from its best side when it comes to winter weather here I live. I feel like taking some yoga and meditation outside.

//

Meditation – mindfulness.

I sometimes meditate and use different meditation tools that are effective for me. I’ve tried many different meditations and I’ve found my favorites. I still try new when and if I learn this. I have to try them sometimes to get the experience, to get to know the meditation and to give up energy that doesn’t serve me anymore and get new energy.

It took me some time to understand and learn meditation and mindfulness. Meeting my own body at a deeper level was difficult for me. Many times it triggered flashback and it got really tough.

After trauma treatment I have improved, but …

I felt that my soul was trying to tell me something, but I was good at NOT listening. One day I read something, and I knew – I just had to follow my heart.

I went on a course in healing and meditation. A world of that alternative opened to me. I find no other word but my soul has come home.

I got guidance and help which I can never say with words how grateful I am, but I think they know.

I practice and practice. I grope a little and spend some time. I get to know my body and my mind in a completely different way than I thought.

Being present in -right here and now-. To experience the moment of bodily sensations, feelings, impulses, and thoughts and more just by turning your attention to your heart, soul and deep inside you…

I will make it. I’m going to be a better version of myself and with the help of finding the key to acceptance I have to follow this path.

-I just know this is the way to go. –

-Orkidedatter-

Thank you for reading, and make you a great day…🦋