Without me

april 16, 2019.Lesetiden er 8 minutter.

(English text after Norwegian text).

Uten meg.

Det var dager og jeg elsket livet.

Plutselig ble alt snudd opp ned.

Jeg ble redd.

Jeg tenkte det verste, og jeg

Klarer ikke å stoppe det.

Det er fra fortiden som legger sitt teppe

over meg og jeg kveles.

Jeg kan ikke puste, men jeg vet

Jeg elsker deg.

Uten meg, jeg tror du må gå

videre uten meg.

Jeg fortjener deg ikke.

Du fortjener så meget bedre enn meg.

Jeg kan ikke stoppe dette nå.

Jeg har åpnet mitt hjerte for deg, og det

gjør vondt.

Jeg elsker deg.

Du elsker meg.

Vi elsker hverandre.

Jeg trodde aldri på kjærligheten.

Kanskje mitt indre allerede prøvde å

fortelle meg noe da.

Du er perfekt selv om tiden går.

Du får meg alltid til å smile, men nå

er tårene lettere å fange

Jeg smiler tappert, men jeg må

Klare dette uten deg.

Du får meg til å føle meg god, men

du må gå videre nå.

Du fortjener så meget bedre enn meg.

Jeg fortjener deg ikke.

Jeg vil ikke stå i veien for din lykke.

Jeg klarer ikke å gjøre deg hel og god lenger.

Jeg er redd og det gjør vondt.

En smerte jeg ikke ønsker å føle på, men jeg må.

Jeg kan ikke la deg bli med videre, du

forstår det ikke selv.

Du må ta vare på deg.

Jeg vet ikke min fremtid.

Jeg vet bare min fortid nå.

Uten meg, jeg tror du må gå

videre uten meg.

Jeg fortjener deg ikke.

Du fortjener så meget bedre enn meg.

Jeg kan ikke stoppe dette nå.

Kan jeg fange deg om du faller?

Jeg kan ikke det, jeg er ødelagt.

Du må finne en ny trygg havn nå.

Jeg må dra videre herfra, men

jeg vet ikke hvor.

Det er ikke sikkert det er veien å gå

som er den lyseste og der solen skinner.

Kanskje jeg må inn i et mørke som jeg ikke

Kjenner.

Jeg er redd. Jeg har mistet grepet.

Jeg elsker deg så det gjør vondt.

Jeg kan ikke ta deg med lenger inn i mitt indre,

Du må redde deg selv.

Jeg vet ikke om jeg kommer tilbake.

Det må tiden vise.

Jeg vet jeg ikke kan forlange at du venter på meg.

Jeg ber deg gå, jeg går. Her skilles

våre veier.

Kanskje prøvde mitt indre å fortelle meg noe.

Mitt hjerte og sjel.

Jeg valgte ikke å høre, men det har vært helt

fantastisk.

Nå må jeg finne igjen magien og mitt liv.

Jeg kan ikke la deg bli med inn der.

Du fortjener bedre enn meg.

Jeg er redd. Jeg er ikke modig.

Jeg elsker deg.

-Orkidedatter-

Without me

It was days and I loved life.

Suddenly everything was turned upside down.

I got scared.

I thought the worst, and I

Can’t stop it.

It is from the past that puts their blanket

over me and I choke.

I can’t breathe, but I know

I love you.

Without me, I think you have to go

further without me.

I don’t deserve you.

You deserve so much better than me.

I can’t stop this now.

I have opened my heart for you and that

hurts.

I love you.

You love Me.

We love each other.

I never believed in love.

Maybe my inner soul was already trying to

Tell me something then.

You are perfect even time goes by.

You always make me smile, but now

tears are easier to catch.

I smile bravely, butI have to

Do this without you.

You make me feel good, though

You have to move on now.

You deserve so much better than me.

I don’t deserve you.

I will not stand in the way of your happiness.

I can’t make you whole and good anymore.

I’m scared and it hurts.

A pain I don’t want to feel but I have to.

I can’t let you follow me, you

Don’t understand it yourself.

You have to take care of you.

I don’t know my future.

I just know my past now.

Without me, I think you have to go

further without me.

I don’t deserve you.

You deserve so much better than me.

I can’t stop this now.

Can I catch you if you fall?

I can’t do, I am broken.

You have to find a new safe port now.

I have to move on from here, though

I don’t know where.

It may not be the way to go

which is the brightest and where the sun shines.

Maybe I have to go into a darkness

that I don’t Know,again.

I’m afraid. I lost my grip.

I love you so it hurts.

I can’t take you further into my inner soul

And heart.

You have to save yourself.

I don’t know if I’m going back.

Time will show..

I know I can’t demand that you wait for me.

I ask you to go, I go. Our roads

separate here.

Maybe my heart tried to tell me something.

I chose not to listen, but it has been completely

fantastic.

Now I have to find the magic in my life again.

I can’t let you join in there.

You deserve better than me.

I’m afraid. I’m not brave.

I love you.

-Orkidedatter-

A brush stroke

april 11, 2019.Lesetiden er 4 minutter.

(English text after Norwegian text…)

Et penselstrøk

For hver gang hun tar penselen opp og ser på fargene som ligger foran henne, vil hennes hjerte synge en glad sang.

Når hun bestemmer seg for hvilken farge hun skal ha på sitt penselstrøk vil hennes sjel juble.

I det hun lar pensel og maling bli ett, skriker hennes følelser av smerte, og det ene penselstrøket minner henne på hva som var.

Hun kan ha lyse og glade farger, men allikevel kastes det en skygge over dem.

Hun kan velge triste og mørke farger og allikevel kastes en skygge over dem så de blir enda mørkere.

Hun kan bruke penselen fort med bestemte strøk. Eller bruke penselen forsiktig med lette bevegelser.

For hvert penselstrøk er det en følelse.

Jo mer hun maler, jo mer kommer «hun» frem i fargenes spill. Hennes innerste speiler seg i hva som males foran henne.

Hun trekker pusten skjelvende og holder opp det hun maler foran seg. I et lite øyeblikk, et glimt av spøkelsene og et lite glimt av smerte, kan hun se noe forandrer seg.

Hun henger opp det hun har malt opp på veggen. Tar noen steg tilbake og med beundring i blikket hun ser skyggene blir mindre og fargene kommer klarere frem.

Kan hun mestre å gi slipp.

Kan hun farge over det som var med nye farger.

Kan mørke bli lyst igjen.

Hvilke farger vil hun male på sine skjøre vinger som skal lære seg å fly?

Hun tørker bort noen tårer, tårer som faller fra dypet i hennes hjerte og som hun dekker sin sjel med…

-Orkidedatter-

A brush stroke

For every time she picks up the brush and looks at the colors in front of her, her heart will sing a happy song.

When she decides what color she should wear on her coat, her soul will rejoice.

As she lets brush and paint become one, her feelings of pain scream, and one brush stroke reminds her of what was.

She can have bright and happy colors, but still a shadow is thrown over them.

She can choose sad and dark colors and yet a shadow is thrown over them so they become even darker.

She can use the brush quickly with specific coats. Or use the brush gently with light movements.

For each brush stroke there is a feeling.

The more she paints, the more «she» appears in the games of color. Her innermost is reflected in what is painted in front of her.

She shakes her breath trembling and holds up what she paints in front of her. In a moment, a glimpse of the ghosts and a little glimpse of pain, she can see something changing.

She hangs up what she has painted on the wall. Take a few steps back and with admiration in the eye she sees the shadows getting smaller and the colors became clearer.

Can she master to let go…

Can she color over what was with new colors…

Can darkness brighten again…

What colors will she paint on her fragile wings that will learn to fly?

She wipes away some tears, tears falling from the depths of her heart and covering her soul with …

-Orkidedatter-

Strength:

april 6, 2019.Lesetiden er <1 minutt.

(Only in English language)

My strength didn’t come

from lifting weights.

My strength came from

lifting my self up every time

I was knocked down…

Everytime I was knocked down

I take my fragile wings and flutter with

them so that I am lifted up and every

time I get a little stronger and colorful.

I, a fragile butterfly with a color spell

like a flower of the Orchid familiy

can fight to be a strong

tiger within myself …

…still I rise…

-Orkidedatter-

Running with the wolves🐺

april 1, 2019.Lesetiden er 3 minutter.

(English text after the Norwegian text)

Løper med ulvene

I en pakt for lenge siden hun skrev i blod.

Der hennes liv er skrevet ned i evigheten.

Om hun dør kommer hun igjen og skal lede hele flokken.

Hennes øyne ser mot skogen.

Månen står opp og skinner over henne.

Det er tid nå.

Hun løper.

Hun tar sjansen.

Hun løper med ulvene.

Hun kan se og lytte.

Føler.

Himmelen står i brann.

Den er helt åpen.

Frihet.

Ingen ting kan såre henne nå.

Skadet, men arrene gror.

Hun flyr som en dansende alv.

Blant ulvene er hun trygg.

De passer på henne.

De jakter.

Dreper.

Spiser.

Sover.

På flukt.

Hun løper med ulvene i natt.

De har sett den mørke siden bak månen.

Hennes tanker gir henne frykt.

Hun har blod på sine lepper.

Hun har kommet hjem.

Sterkere nå.

Hjerterytme.

Puster og hennes sinn leges.

Slutt på å gjemme seg.

Hun er alt nå.

Hennes ånd danser i flammehavet.

Hennes skygge danser i måneskinnet og lyser i mørket.

Ulveflokken stopper.

De kommer nærmere.

Ser på henne med lysende blå øyne.

Slikker hennes munn.

Sammen med ulvenes sjeler blir hun ett.

Hun blir veiledet nå.

Tro.

-Orkidedatter-

Running with the wolves🐺

In a covenant long ago she wrote in blood.

Where her life is written down into eternity.

If she die she will come again and lead the whole pact.

Her eyes look towards the forest.

The moon rises and shines over her.

She has one chanse.

It’s time now.

She run.

She run with the wolves.

She can see and listen.

Feel.

The sky is on fire.

It is completely open.

Freedom.

Nothing can hurt her now.

Hurt, but the scars grow.

She flies like a dancing elf.

Among the wolves she is safe.

They look after her.

They are hunting.

Kills.

Eats.

Sleeps.

On the run.

She runs with the wolves tonight.

They have seen the dark side behind the moon.

Her thoughts give her fear.

She has blood on her lips.

She’s feels like home.

Stronger now.

Heartbeat.

Breathe and her mind heal.

Stop hiding.

She’s all now.

Her spirit dances in the flame of sea.

Her shadow dances in the moonlight and shines in the dark.

The wolf’s stops running.

They come closer.

Looks at her with shining blue eyes.

Licking her mouth.

Together with the souls of the wolves she becomes one.

She is being guided now.

Faith.

-Orkidedatter-

Tears…

mars 10, 2019.Lesetiden er <1 minutt.

The most painful tears

are not the once that fall

from your eyes and cover

your face.

They’re the once that

fall from your heart

and cover your soul.

-quote unknown.

…but makes perfect sense in my heart🦋

-Orkidedatter-

A flash of hope in the broken mirror.

mars 6, 2019.Lesetiden er 10 minutter.

(English text after Norwegian)

Jeg rydda litt i noen av de veldig gamle tinga mine. Ting som jeg har tatt vare på.

Jeg fant dette bilde…

Jeg synes det er veldig fint og det betyr mye for meg. Jeg fikk det i 6-7 års alderen.

Jeg har alltid følt meg litt som jeg opplever og ser reven på bildet. Med såre og triste øyne, et «ansikt» som sier «lei meg» og ser lengselfull på fuglen som seiler forsiktig forbi. Når fuglen er ute av syne, sitter reven igjen, alene. Litt hutrende, kald og trist.

Det har gjort noe med meg, den virkelighet jeg har erfart, som ingen «bilde» kan fortelle, men allikevel den «følelsen» i dette bilde…og jeg makter ikke å kaste det.

Det har tatt meg en stund å rippe opp i gamle sår, men jeg vil så veldig gjerne bli bra igjen og bli hel igjen. For meg har det gitt meg troen på å ennå stå oppreist.

Følelsen av å «miste meg selv» har begynt å reparere seg. Jeg klatrer flere trinn på «stigen» opp fra avgrunnen og jeg kjenner på en oppblomstring inni meg selv som jeg ikke tørr å tenke på.

Hvorfor: jeg er så utrolig redd for å miste grepet, miste meg selv igjen ned i avgrunnen, for der vil ingen være. Jeg tørr nesten ikke å håpe, nesten ikke å tro, men jeg hvisker forsiktig ut…

«jeg tror «meg» snur nå, og «fighteren i meg våkner».

Jeg får ikke gjort noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden. Jeg kan lære av fortiden…eller nei…..det vet jeg ikke om jeg kan.

Jeg kjenner hele kroppen min velter seg i avsky, for hva kan jeg lære av hvordan jeg hadde det. Hva kan jeg, som var et lite barn lære av mine opplevelser…. Jeg klarer ikke å se det selv tror jeg.

Jeg må griper tak i de gode minnene og la de ta meg med på en reise inn i min verden. Det er noe her som har gått veldig riktig allikevel, tenker jeg.

Jeg vet at jeg ble utrolig god på å være «snill pike», jeg ble god på å gjøre meg selv «usynlig», jeg ble god på overlevelsesstrategier, jeg ble god på å beskytte meg, og god på flere ting som barn ikke skal være gode på, eller måtte lære seg overhodet.

Så, følelsen av hva jeg sitter igjen med, jo, jeg mista totalt grepet. Jeg satt plutselig i den situasjonen at min barndom la seg over meg som et «mørkt teppe» og ville ikke slippe et lysglimt inn heller. Jeg lå som naglet fast med «et mørke» over meg, og jeg ville det bare skulle ta slutt. Jeg vet ikke hvordan slutt, for jeg orket ikke å leve, men denne gangen ville jeg ikke dø.

Jeg ser på bildet. Jeg ser utover tunet. Jeg ser meg selv i speilet, det knust speilet, og det speiler tilbake. Hvilken følelse sitter jeg med nå? Hvilken følelse får jeg av å se speilbildet mitt? Hvilken følelse burde jeg hatt? Hvilken følelse kunnet ha vært? Ingen følelse?

Jo, en hel haug av følelser ….

Jeg har snublet og falt, reist meg utallige ganger, forstått at de veivalg jeg har tatt er feil, måttet snu, ramla rundt

i en evig sirkel og i dag står jeg ved veiskillet igjen….

Så det blir enda en dag å jobbe i seg selv….Men det viktigste av alt er at jeg skal -gjøre små ting med stor kjærlighet- og

være den beste utgaven av meg selv, for den ble ikke så verst allikevel tror jeg…

Det er et glimt av håp i det knuste speilet…

-Orkidedatter-

A flash of hope in the broken mirror.

I cleared some of my very old things. Things I’ve taken care of.

I found this picture …

I think it’s very nice and that means a lot to me. I got it at 6-7 years of age.

I have always felt a bit as I experience and see the fox in the picture. With sore and sad eyes, a «face» that says «sorry» and sees longing for the bird that sails gently past. When the bird is out of sight, the fox sits alone. A little hissing, cold and sad.

It has done something to me, the reality I have experienced, that no «picture» can tell, yet the «feeling» in this picture … and I can’t throw it away.

It has taken me a while to rip up old wounds, but I would very much like to be good again and be whole again. For me, it has given me the belief that I still standing up.

The feeling of «losing myself» has started to repair. I climb several steps on the «ladder» up from the abyss and I know a bloom inside myself which I dare not think of.

Why: I’m so terribly afraid of losing my grip, losing myself again in the abyss, because no one will be there. I almost dare not hope, almost not to believe, but I whisper gently to myself…

«I think» me «turns now, and» the fighter in me wakes up «.

I can’t do anything with the future. I can learn from the past … or no ….. I don’t know if I can.

I know my whole body is falling in disgust, because what can I learn from how it was, I was a little child learning from my experiences …. I can’t see it myself I think.

I have to grab the good memories and let them take me on a journey into my world. who has gone very well anyway, I think.

I know that I was incredibly good at being «kind girl», I was good at making myself «invisible», I became good at survival strategies, I became good at protecting myself and good at several things that children should not be good at or have to learn at all.

So, the feeling of what I’m left with, well, I totally lose my grip. I suddenly sat in the situation that my childhood lay over me like a «dark blanket» and would not let in a flash of light either. I lay stuck with «a dark» over me, and I just wanted to end it. I don’t know how to end because I couldn’t live, but this time I wouldn’t die.

I look at the picture. I look out over the yard. I see myself in the mirror, the mirror shattered, and it reflects back. What feeling am I with now? What feeling do I get from seeing my mirror image? What feeling should I have? What feeling could have been? No feeling?

Well, a whole bunch of emotions ….

I’ve stumbled and fallen, raised me countless times, understood that the path choices I’ve made are wrong, had to turn around, fall down an eternal circle and today I’m standing at the crossroads again. …

So it will be another day to work in itself ….

But most important of all is that I should – do small things with great love – and

be the best edition of myself, because it didn’t get too bad anyway I think …

There is a flash of hope in the broken mirror …

-Orkidedatter-

Instagram https://www.instagram.com/orkidedatter/

Facebook https://m.facebook.com/orkidedatter/

My broken heart…

februar 15, 2019.Lesetiden er 5 minutter.

I`m so incredibly appreciated by all my followers and readers out there in every corner of the world. I am so grateful and can’t thank you enough. I posted this post a few days ago and I got lovely respons, and I want to share this in English. This is written from the depths of my soul and from my heart.

Having experienced and experienced a trip to the «Abyss» that I call it – and still working my way up to be as healthy as I can, many thoughts and feelings have been through my heart and my head. Someone I can pass on, others I have to learn to live with.

I have often thought of this with mental health and fear in the soul and emotional breakdown. In relation to this with physical pain, such as: a bone fracture. If I could choose, the choice would not have been so difficult, I would have chosen a bone fracture. Physical pain goes over and the body heals itself, you get well again ….

Why can’t it be that way with the psychic pain? … I can have patience with a physical wound and wait, it’s over. My mental pain has no waiting time. I’ve been waiting long enough, trying to trick my mind, but no. The wounds in the heart are still there and linked with me – emotional thoughts and emotions. A heart full of sorrow because of my time here on earth and what it has given me. Grief over my «luggage» from childhood, adolescence and adulthood. Where my emotional pain in my broken heart evokes anxiety that looks for places of refuge in nooks and crannies inside my body where it can germinate and grow with pace with both depressed and destructive thoughts that bring with it an emotional burst that gets tougher.

I often feel «trapped». «Caught» because I stopped living and do not give myself my own freedom. I have become «blind» and stuck to a «dead end». I live in the «shadow of myself». I deceive myself because my heart is hurting – it’s broken over the years – I just didn’t understand it until now.

Starting with «blank sheets» is not easy, but no one has told me that life is easy, just because someone is more fortunate than others. I must accept the cold reality. There are no more acts or chapters in this life. I go back to the beginning as far as I can. Try to erase or erase parts of my life. It is not possible, but I try to make the bad memories smaller and weaker and that they do not control me. The process is bad, but I do not want the «shadows» from the past …

My «shadows» from the past tell me

-you don’t deserve love-

-you will never be happy again-

-You ruin everything you take in-

-you don’t deserve others to love you-

– this broken heart will forever be there and your pain will be unbearable –

– when you find happiness «the» must be empty

and so it goes on …..

My broken heart, I have begun to push together again. It gets many scars, big scars, but ultimately not open wounds, but it gets me back, but life doesn’t get the same. What is broken is never the same again. It will always have cracks. I can «paint» over so it’s not visible on the outside.

As a butterfly I grow and change and hope I find my true colors in life, a new meaning of quality of life that finds my fragile «wings» and I can «fly» and soon, just soon, be on the right path …

I’ve started to «fly» a little …

-orkidedatter-

Thank you very much to my family, especially my husband and my son❤️

Orkidèdatter

Kategori: Breaks through the chains

Without me

A brush stroke

Strength:

Running with the wolves🐺

Tears…

A flash of hope in the broken mirror.

My broken heart…