Den lille jenta i hjørnet

Det var fredag og skolen var ferdig. Alle de andre barna løp opp til bussen mens de ropte «god helg».

Den lille jenta på ni år tok ranselen på seg, den var blå, av skinn og begynte å bli litt rufsete i kantene. Hun bodde i gangavstand fra skolen. Hun dro forsiktig igjen glidelåsen i jakka, putta lua i lommen og visste at hun måtte gå ut av døra. Frøken som også var rektor på skolen i denne tiden hadde pakka sammen og lukka døren og låste. Hun så på jenta og smilte lett og ønsket henne en riktig god helg og dulta henne forsiktig i skulderen med hennes overarm. Hun ble med henne ut og svingte til venstre for å gå bak skolen og tusle hjemover. Å tusle var ordets riktige betydning fordi det gikk ikke fort i dag. Det ble ingen aking ned bakken til veien i dag. Skråningen opp til veien var tung og den lille jenta skled flere ganger bakover og datt i snøen og ble liggende ganske så behagelig der. Så opp mot himmelen og det begynte å snø. Kjente de kalde snøstjernene i fjeset og måtte smake på en av de som landet på haken sin. Hun karra seg opp, fordi hun ble fort kald. Hvem brydde seg egentlig. Det kjentes ut som hun slepte beina etter seg. Heldigvis i dag, så gledet de andre barna seg til helg, så de hadde løpt fort i forveien. Denne gangen gikk hun alene, og hun slapp de stygge ordene, bli kasta snøball på eller dynka i snøen.

Hun så huset sitt nå. Hun visste det ikke var noen hjemme enda. Hun visste også at atmosfæren fort ble forandret hjemme når de voksne kom hjem. Fredag betydde mye alkohol. Hele kvelden, natten med, og lørdag var en reprise av fredag bare verre. Hun svingte inn på gårdsplassen og så hunden i vinduet. Den lille jenta så på henne at hun ble glad. Hun kjente en varm følelse inni seg og gledet seg til å kose henne. Gårdskatten kom også og hilste på, men ville ikke være med inn. Hun låste seg inn og satte seg på gulvet og klemte hunden tett og godt inntil brystet sitt. Kledde av seg og satte ranselen inn på rommet sitt. Tok ut matboks og flaske og tok det med inn på kjøkkenet. Gikk ut i stua og satte på TVèn, for hun visste at resten av helgen ble det ikke mere TV på henne. Hun tenkte at hun kunne dra til mormor og morfar, men hadde vært der så mye, så i helga måtte hun være hjemme. Hun så seg rundt i stua. Hun hadde ingenting som hørte seg til her, hadde lagt tegnesaker inn på rommet sitt i går da hun la seg. Alltid forberedt. Hun visste hun kom til å tilbringe mye av helgen på rommet sitt.

Pappaen hennes kom hjem og begynte med middagen. Hun satt fortsatt i stua. Hun hørte det klirre fra posene han berte inn på kjøkkenet. Hun hørte han satte på krana, og lyden av ølflaska som ble lagt i vasken med rennende vann var velkjent. Hun kjente det snøret seg sammen i magen og tuslet på rommet sitt. Nå var det helg. Middagen var ferdig og hun og pappaen spiste. Mammaen var sen som alltid. Det var helt greit, for det var hun som slo, sparket, klypte eller lugget, eller hadde tausheten eller blikket eller de vonde ordene som brant seg fast i hennes hjerte og sjel. Det pleide å være litt lite snakk rundt bordet på fredager fordi den lille jenta hadde nok med seg selv.

Hun ligger på rommet sitt. Ingen ting hjelper i dag. Har prøvd å lese og tegne. Lydene skjærer i ørene. Onkel har kommet og ølflaskene står på bordet i fleng. De er brune og høye med rød og gull farge på etiketten. Det lukter øl i hele huset. Hun har gjerne vinduet sitt på rommet åpent. Klarer ikke å holde lukten ute. Det er kaldt også. Hun hører en lyd utenfor. Vi får besøk. Ikke henne, men de som er i stua. Med sekk og lue på kommer en annen bror av pappaen. I sekken skjønner hun hva det er. Hun hører det skramler helt inn på rommet sitt. Allerede nå begynner dem. De er ikke fulle ennå. Denne kvelden blir lang. Hun sitter i sengen sin og stirrer ut i rommet. Finner en liten boks med det rare i. Her har hun samlet noen nåler.

Lydene fra stua er uutholdig. Skriking, lyder av sofaen og stoler som blir flytta på. Hun hører på både ord, stemmeleie og hvordan møblene blir flytta at det er sinne. Hun orker ikke. Hun holder for øra og vugger frem og tilbake. Prøver å tenke på noe bra, men klarer ikke. Hun hører «noe» går i gulvet og det knuses. Hun tenker på hva det kan være. Hjernen søker igjennom huset i hodet hennes. Det er ikke pene ord hun hører der ute. Hun hører klær revner og dunking mot vegger. Mer som faller i gulvet. Mye bråk frem og tilbake. Kjøkkenstoler som velter og bordet blir skyvet på. Hun ser på boksen. Tar nålene frem og setter de rundt om kring på handa si. Ser på dem og tenker at det gjør ikke vondt. Bare litt. Det er mye vondere det som skjer der ute. Den lille jenta vil ikke høre. Hun gråter og sitter i hjørnet av senga si. Hun vugger frem og tilbake. Hun holder hunden tett inntil seg og tenker at vi må holde sammen. Hunden ser på henne med de store brune øynene sine. Hun tar den ene nåla ut av handa. Risper inn noen streker på siden av tommeltotten. Hun ser huden deler seg og noen røde dråper pipler ut. Hun pirker og graver frem mere hud. Det gjør vondt nå. Hun hører slåssing, skriking, lyder av ting som knuser, flasker som klirrer og møbler som «flyr» rundt lengre unna nå, smerten i hendene er sterk. Den lille jenta sitter helt oppe i hjørnet av senga si. Tenker seg en grense rundt seg der ingen kan komme inn. Hun tenker seg inn i en fantasiverden der hun bestemmer hvordan det skal være. Blomster, dyr, trær, farger og hun er midt i blant alt sammen. Der hun farger dyrene som smiler og blomstene som nikker. Der trærne suser og lager skygger som brer seg om henne som en trygg og snill venn.

Det gjør vondt nå. Hun stopper og ser ned på handa si. Må stoppe nå, ellers vil blodet søle til i sengen hennes. Det er det verste hun vet, å søle. Det er skikkelig ekkelt. Det er stille der ute. Hun tar forsiktig ut de andre nålene og beveger seg med et trykk i brystet mot døra. Hun hikster og hiver etter pusten. Hun skjelver. Rommet snurrer rundt. Hun tar forsiktig i dørhåndtaket og lukker døra opp. Hun kikker ut i stua, der hun ser pappaen sover. Hun skjønner at det er natt og at alle sover. Hun legger seg i senga og lukker øynene. Hun vet at hun kan sove akkurat nå. Hun har vært snill pike den lille jenta, som ikke forstyrret de voksne, som smilte og var glad uansett hvor knust hennes hjerte var på innsiden.

Hun ser på hendene sine og vet at det blir et arr der. Det vet hun, fordi den lille jenta i hjørnet. Det var meg.

(Skrevet av Lillian Haugland våren 1984, jeg var 9 år gammel).