Jeg rydda litt i noen av de veldig gamle tinga mine. Ting som jeg har tatt vare på.
Jeg fant dette bilde…
Jeg synes det er veldig fint og det betyr mye for meg. Jeg fikk det i 6-7 års alderen.
Jeg har alltid følt meg litt som jeg opplever og ser reven på bildet. Med såre og triste øyne, et «ansikt» som sier «lei meg» og ser lengselfull på fuglen som seiler forsiktig forbi. Når fuglen er ute av syne, sitter reven igjen, alene. Litt hutrende, kald og trist.
Det har gjort noe med meg, den virkelighet jeg har erfart, som ingen «bilde» kan fortelle, men allikevel den «følelsen» i dette bilde…og jeg makter ikke å kaste det.
Det har tatt meg en stund å rippe opp i gamle sår, men jeg vil så veldig gjerne bli bra igjen og bli hel igjen. For meg har det gitt meg troen på å ennå stå oppreist.
Følelsen av å «miste meg selv» har begynt å reparere seg. Jeg klatrer flere trinn på «stigen» opp fra avgrunnen og jeg kjenner på en oppblomstring inni meg selv som jeg ikke tørr å tenke på.
Hvorfor: jeg er så utrolig redd for å miste grepet, miste meg selv igjen ned i avgrunnen, for der vil ingen være. Jeg tørr nesten ikke å håpe, nesten ikke å tro, men jeg hvisker forsiktig ut…
«jeg tror «meg» snur nå, og «fighteren i meg våkner».
Jeg får ikke gjort noe med fortiden, men jeg kan gjøre noe med fremtiden. Jeg kan lære av fortiden…eller nei…..det vet jeg ikke om jeg kan.
Jeg kjenner hele kroppen min velter seg i avsky, for hva kan jeg lære av hvordan jeg hadde det. Hva kan jeg, som var et lite barn lære av mine opplevelser…. Jeg klarer ikke å se det selv tror jeg.
Jeg må griper tak i de gode minnene og la de ta meg med på en reise inn i min verden. Det er noe her som har gått veldig riktig allikevel, tenker jeg.
Jeg vet at jeg ble utrolig god på å være «snill pike», jeg ble god på å gjøre meg selv «usynlig», jeg ble god på overlevelsesstrategier, jeg ble god på å beskytte meg, og god på flere ting som barn ikke skal være gode på, eller måtte lære seg overhodet.
Så, følelsen av hva jeg sitter igjen med, jo, jeg mista totalt grepet. Jeg satt plutselig i den situasjonen at min barndom la seg over meg som et «mørkt teppe» og ville ikke slippe et lysglimt inn heller. Jeg lå som naglet fast med «et mørke» over meg, og jeg ville det bare skulle ta slutt. Jeg vet ikke hvordan slutt, for jeg orket ikke å leve, men denne gangen ville jeg ikke dø.
Jeg ser på bildet. Jeg ser utover tunet. Jeg ser meg selv i speilet, det knust speilet, og det speiler tilbake. Hvilken følelse sitter jeg med nå? Hvilken følelse får jeg av å se speilbildet mitt? Hvilken følelse burde jeg hatt? Hvilken følelse kunnet ha vært? Ingen følelse?
Jo, en hel haug av følelser ….
Jeg har snublet og falt, reist meg utallige ganger, forstått at de veivalg jeg har tatt er feil, måttet snu, ramla rundt
i en evig sirkel og i dag står jeg ved veiskillet igjen….
Så det blir enda en dag å jobbe i seg selv….Men det viktigste av alt er at jeg skal -gjøre små ting med stor kjærlighet- og
være den beste utgaven av meg selv, for den ble ikke så verst allikevel tror jeg…
Det er et glimt av håp i det knuste speilet…
-Orkidedatter-
//
A flash of hope in the broken mirror.
I cleared some of my very old things. Things I’ve taken care of.
I found this picture …
I think it’s very nice and that means a lot to me. I got it at 6-7 years of age.
I have always felt a bit as I experience and see the fox in the picture. With sore and sad eyes, a «face» that says «sorry» and sees longing for the bird that sails gently past. When the bird is out of sight, the fox sits alone. A little hissing, cold and sad.
It has done something to me, the reality I have experienced, that no «picture» can tell, yet the «feeling» in this picture … and I can’t throw it away.
It has taken me a while to rip up old wounds, but I would very much like to be good again and be whole again. For me, it has given me the belief that I still standing up.
The feeling of «losing myself» has started to repair. I climb several steps on the «ladder» up from the abyss and I know a bloom inside myself which I dare not think of.
Why: I’m so terribly afraid of losing my grip, losing myself again in the abyss, because no one will be there. I almost dare not hope, almost not to believe, but I whisper gently to myself…
«I think» me «turns now, and» the fighter in me wakes up «.
I can’t do anything with the future. I can learn from the past … or no ….. I don’t know if I can.
I know my whole body is falling in disgust, because what can I learn from how it was, I was a little child learning from my experiences …. I can’t see it myself I think.
I have to grab the good memories and let them take me on a journey into my world. who has gone very well anyway, I think.
I know that I was incredibly good at being «kind girl», I was good at making myself «invisible», I became good at survival strategies, I became good at protecting myself and good at several things that children should not be good at or have to learn at all.
So, the feeling of what I’m left with, well, I totally lose my grip. I suddenly sat in the situation that my childhood lay over me like a «dark blanket» and would not let in a flash of light either. I lay stuck with «a dark» over me, and I just wanted to end it. I don’t know how to end because I couldn’t live, but this time I wouldn’t die.
I look at the picture. I look out over the yard. I see myself in the mirror, the mirror shattered, and it reflects back. What feeling am I with now? What feeling do I get from seeing my mirror image? What feeling should I have? What feeling could have been? No feeling?
Well, a whole bunch of emotions ….
I’ve stumbled and fallen, raised me countless times, understood that the path choices I’ve made are wrong, had to turn around, fall down an eternal circle and today I’m standing at the crossroads again. …
So it will be another day to work in itself ….
But most important of all is that I should – do small things with great love – and
be the best edition of myself, because it didn’t get too bad anyway I think …
I`m so incredibly appreciated by all my followers and readers out there in every corner of the world. I am so grateful and can’t thank you enough. I posted this post a few days ago and I got lovely respons, and I want to share this in English. This is written from the depths of my soul and from my heart.
Having experienced and experienced a trip to the «Abyss» that I call it – and still working my way up to be as healthy as I can, many thoughts and feelings have been through my heart and my head. Someone I can pass on, others I have to learn to live with.
I have often thought of this with mental health and fear in the soul and emotional breakdown. In relation to this with physical pain, such as: a bone fracture. If I could choose, the choice would not have been so difficult, I would have chosen a bone fracture. Physical pain goes over and the body heals itself, you get well again ….
Why can’t it be that way with the psychic pain? … I can have patience with a physical wound and wait, it’s over. My mental pain has no waiting time. I’ve been waiting long enough, trying to trick my mind, but no. The wounds in the heart are still there and linked with me – emotional thoughts and emotions. A heart full of sorrow because of my time here on earth and what it has given me. Grief over my «luggage» from childhood, adolescence and adulthood. Where my emotional pain in my broken heart evokes anxiety that looks for places of refuge in nooks and crannies inside my body where it can germinate and grow with pace with both depressed and destructive thoughts that bring with it an emotional burst that gets tougher.
I often feel «trapped». «Caught» because I stopped living and do not give myself my own freedom. I have become «blind» and stuck to a «dead end». I live in the «shadow of myself». I deceive myself because my heart is hurting – it’s broken over the years – I just didn’t understand it until now.
Starting with «blank sheets» is not easy, but no one has told me that life is easy, just because someone is more fortunate than others. I must accept the cold reality. There are no more acts or chapters in this life. I go back to the beginning as far as I can. Try to erase or erase parts of my life. It is not possible, but I try to make the bad memories smaller and weaker and that they do not control me. The process is bad, but I do not want the «shadows» from the past …
My «shadows» from the past tell me
-you don’t deserve love-
-you will never be happy again-
-You ruin everything you take in-
-you don’t deserve others to love you-
– this broken heart will forever be there and your pain will be unbearable –
– when you find happiness «the» must be empty
and so it goes on …..
My broken heart, I have begun to push together again. It gets many scars, big scars, but ultimately not open wounds, but it gets me back, but life doesn’t get the same. What is broken is never the same again. It will always have cracks. I can «paint» over so it’s not visible on the outside.
As a butterfly I grow and change and hope I find my true colors in life, a new meaning of quality of life that finds my fragile «wings» and I can «fly» and soon, just soon, be on the right path …
I’ve started to «fly» a little …
-orkidedatter-
Thank you very much to my family, especially my husband and my son❤️
Orkidèdatter 