(English text after Norwegian text)

Jeg lukker øynene og lar tonene fra musikken fylle tankene mine. Jeg blir henne lille jenta igjen. Jeg er en lettrørt person og tårene som triller nedover mine kinn har mye historie i seg.

Jeg er så utrolig sliten. Jeg er så sliten av å ha en kropp som har stengt alt av følelser inni seg. I over mange mange år har jeg kjempet for å ikke falle fra hverandre, men endelig orket jeg ikke mer.

Jeg går en runde i huset mitt. Jeg hutrer av å se ut av vinduet. Der ute, der er det mange vonde minner. De kommer kasta på meg som steinras. Det er vondt.

Jeg kjenner hele kroppen gjør seg klar til kamp. Jeg kjenner hjerte mitt «fryser» og følelsene prøver å ikke «kjenne» på hvordan det var. Hjernen min søker etter positive minner for å kjempe tilbake. Kjempe tilbake det vonde og såre med kjærlighet og positive minner.

Jeg snur meg og ser innover i mitt eget hus. Det er fylt med gode minner, kjærlighet, latter, mye kos og hygge, omsorg og så mye lys og varme. Jeg vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten min mann.

Jeg prøver å riste av meg gufsene fra fortiden. Jeg vil ikke kjenne på det lenger. Jeg vet jeg må for å få det enda bedre med meg selv. Å gå videre med livet, ikke bare for meg, men min familie også.

Jeg går med raske skritt over gulvet, bestemt. Tar med meg hundene og går ut. Ut på tunet der fortidens nifse «spøkelser» er. Det er ikke mange forandringene hjemme hos meg i mitt barndomshjem. Et nytt hus er bygd, men ellers alt som før.

Hjernen min skanner hver en krok og hvert et sted. Hvorhen jeg ser og snur meg, har jeg minner. Mange vonde minner…Jeg pusser støvet av noen, gjør de klarere for meg. Jeg står i «stormen» som raser inni meg. Går igjennom tanker og følelser som jeg kjenner så alt for godt igjen. Lille jenta som satt med bena oppunder seg, gråt og hikstet og til slutt ville ende sitt liv.

Selv om det er vinter og kjølig, orker ikke kroppen å holde meg oppe. Jeg faller sakte ned på bakken og gråter. Jeg gråter som jeg husker meg selv som lita jente. Jeg kan føle smerten. Jeg får de samme fysiske smertene og reaksjonene.

Jeg tar vekk håret fra ansikter mitt som er fult av tårer. Øynene er såre og jeg føler meg dårlig. Jeg kikker bort på skogen, et fluktsted som jeg var så glad i som lita jente.

Jeg er kald og jeg er våt. Sleper meg opp og inn. Kler av meg og fyrer opp i peisen. Jeg elsker å sitte foran peisen og se på flammene som sluker seg rundt veden i ulike farger.

Rød, gul, oransj, lilla, blå og hvit farge som varmer en utmattet og kald kropp. Jeg henter dyna og legger den godt inntil kroppen min. Det beste av alt, varmer mitt hjerte og sinn.

Snart ikke lenger «fanget i fortiden», men tilbake til her og nå, mitt liv, jeg skal lære meg å leve med arrene🦋

-orkidedatter-

//

Trapped in the past..

I close my eyes and let the tones from the music fill my mind. I’ll be her little girl again. I am a light-hearted person and the tears rolling down my cheeks have a lot of history in them.

I’m so incredibly tired. I am so tired of having a body that has closed all of the feelings inside it. For over many many years I have struggled not to fall apart, but at last I couldn’t do it anymore.

I go for a round in my house. I shudder to look out the window. Out there, there are many bad memories. They will throw at me like rocks. It hurts. I know the whole body is getting ready for battle.

I know my heart «freezes» and the feelings try not to «know» how it was. My brain is searching for positive memories to fight back. Fight back the evil and hurt with love and positive memories.

I turn around and look into my own house. It is filled with good memories, love, laughter, lots of fun and coziness, care and so much light and warmth. I don’t know what to do without my husband.

I try to shake off the vapors of the past. I don’t want to know it anymore. I know I have to get even better with myself. Going on with life, not just for me, but my family too. I walk with quick steps across the floor, determined. Take my dogs and go out.

Out in the yard where the old «ghosts» of the past are. There are not many changes at my home in my childhood home. A new house is built, but otherwise everything as before. My brain scans each hook and every place. Wherever I look and turn, I have memories. Many bad memories …

I brush some of the dust, make them clearer to me. I stand in the «storm» that rages inside me. Going through thoughts and feelings I know all too well again. Little girl who sat with her legs up and down, crying and hesitating and eventually ending her life.

Although it is winter and cool, the body cannot keep up. I slowly fall to the ground and cry. I cry as I remember myself as a little girl. I can feel the pain. I get the same physical pain and reactions.

I remove the hair from my faces full of tears. The eyes are sore and I feel bad. I look away at the forest, an escape place that I was so fond of as a little girl. I’m cold and I’m wet. Drag me up and in.

Smells of me and fires up in the fireplace. I love to sit in front of the fireplace and watch the flames swallowing around the wood in different colors.

Red, yellow, orange, purple, blue and white color that warms an exhausted and cold body. I get the pad and put it well to my body. Best of all, warm my heart and mind.

Soon no longer «trapped in the past» but back to here and now, my life, I’ll teach myself to live with the scars.

-Orkidedatter-